Å gi eller få?

FPU-leder Simen Velle stakk nylig hånden inn i et vepsebol da han bød opp til debatt rundt det moderne “datingmarkedet”. Temaet er åpenbart svært brennbart og aktuelt, og Velle har fått både støtte og rikelig med kjeft. Men kanskje det moderne mennesket glemmer noe helt grunnleggende i sin rastløse jakt etter den perfekte partner?

«Dagens sexkultur har blitt tinderifisert». Slik startet FPU leder Simen Velle en Tik-Tok video som ble delt av TV2 som en kommentar om likestilling. «Likestilling skal ikke være kvinnekamp» mener han. Selv om Velle senere beklaget formuleringen i videoen, har han i ettertid fått mye støtte for å ha løftet en viktig debatt om gutter og menns likestillingsutfordringer.

Man kan mene mye om de moderne datingappene som tinder, og om datingkultur generelt. Personlig syntes jeg det er bra at problemstillingen diskuteres og at ulike løsninger som kan øke forståelsen for de ulike utfordringene både menn og kvinner møter, løftes frem og drøftes.

Likevel stusser jeg veldig over mange av perspektivene i debatten. Og jeg tror også at mye av problemet nettopp ligger i denne innfallsvinkelen. For i nesten hver kommentar, hvert leserinnlegg eller hver eneste kronikk, så legges det til grunn hvor viktig «mine behov for tilfredsstillelse» er.

Det jeg savner fra veldig mange aktører er å komme på banen med hva de brenner for å tilføre i en relasjon. Mange har selvsagt sterke meninger om dette også, og de aller fleste ønsker selvsagt å bidra positiv. Men likevel blir det slik at diskusjonene stort sett drukner i egosentriske behov for egen tilfredsstillelse, i stedet for å handle om hvordan jeg kan bidra.  

Kommentarfeltene flommer over av menn som beklager seg over egoistiske kvinner, og de får igjen svar fra kvinner som beklager seg over egoistiske menn. Er det ikke åpenbart at det er her selve grunnproblemet ligger? At det som hindrer min lykke, glede og tilfredshet er nettopp det at jeg kun søker å tilfredsstille mine egne egoistiske behov, heller enn å tenke på hva andre måtte ha behov for?

Vi snakker mye om at fødselstallene synker og at vi blir stadig eldre. Samtidig overveldes vi av et ekstremt sexfokus i reklame og i media. Leser jeg nettaviser eller ser på reklamefinansiert TV etter klokken 21:00 om kvelden er sjansen stor for å bli eksponert for reklamer for ulike sexleketøy eller andre «hjelpemidler» som skal bidra til egen tilfredsstillelse. Mange aviser bruker også store mengder spalteplass på denne typen stoff redaksjonelt.

Men hva er resultatet av denne selvdyrkelsen? Stadig flere er single, stadig flere er ensomme, stadig flere er ulykkelige og stadig flere sliter psykisk. Det fødes færre barn, noes om i seg selv er et stort paradoks i et samfunn som aldri har vært mer bevisst på hvordan man har størst sjanse for å lykkes med å få barn.

 Er det ikke åpenbart at det nødvendigvis må være en sammenheng mellom denne frigjøringen fra det «tradisjonelle familielivet», dyrkingen av egen nytelse og tilfredsstillelse, og disse nye samfunnstrendene?  

Det mangler heller ikke på forslag til løsninger på problemene, men de fremstår ofte kun som symptombehandlinger. Vi vil ha flere barn, så vi kaster mer penger etter barnefamiliene. Høyere barnetrygd, lavere egenandel i barnehage og SFO. Lengre fødselspermisjon. Vi vil redusere skilsmisseratene og hjelpe par til å holde sammen. Vi trenger kurs, kompetanse, vi må snakke sammen, snakke med samlivsterapeuter. Vi må flytte inn på separate soverom og reiser på «guttetur» og «jentetur» for å få tid for oss selv.

Mye av dette er sikkert vel og bra, og kanskje også nødvendig til tider. Men det løser likevel ikke selve grunnproblemet. Det forblir der, uansett hvor mange penger vi kaster etter problemet, eller hvor mye tid vi setter av til å dyrke oss selv. Det å inngå en relasjon til et annet menneske, flytte sammen, sette barn til verden, ta det av seg og oppdra dem, krever mye av meg. Det krever at jeg setter mine egne behov og ønsker til side og prioriterer partneren og barna. Det krever at jeg frivillig gir avkall på å dyrke meg selv, for å prioritere noen andre. For å kunne være en god forelder må jeg ta et oppgjør med min egen egoisme. Men når budskapet jeg konstant bli servert er at veien til lykke, glede og tilfredsstillelse er å dyrke meg selv og mine egne behov, hvorfor skulle jeg da tilsidesette mine behov for å prioritere noen andre?

Noen vil kanskje lese dette som nok en «konservativ, hvit mann på 40+ som vil tilbake til hvordan ting var på 1950-tallet». Det er ikke poenget. Den likestillingskampen kvinner har ført de siste 150 årene har vært høyst nødvendig, og det er svært positivt at man i dag ikke trenger å stifte familie fordi av forsørgerhensyn, men heller kan inngå en relasjon fordi man ønsker det. Poenget er at selv om frigjøringen har vært viktig og riktig, har den ikke nødvendigvis gjort kvinner lykkeligere eller mer tilfredse. Fordi menneskenaturen forblir den samme. Der man tidligere ble tvunget av behov, blir man nå i stedet drevet hit og dit av et umettelig behov for selvtilfredsstillelse, som likevel aldri kan tilfredsstilles.

«Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem.» Dette sitatet kalles ofte for «den gylne regel». Og det er et direkte sitat fra Jesus, hentet fra Lukas evangelium, kapittel 6, vers 31. Mange av oss ynder å trekke frem denne typen livsvisdom når vi skal si noe treffende eller gi et godt råd. Likevel later det til at vi svært ofte glemmer å omsette det samme gode rådet i praksis så snart vi havner i en situasjon der vi må praktisere det. For vil ikke det å etterleve «den gylne regel» være et fantastisk botemiddel mot samlivs- og familiekonflikter?

Spørsmålet jeg stiller meg selv er om det samme ikke også vil kunne fungere når man søker å bygge en relasjon til en partner? Hvis det også kunne handle mindre om mine egne egosentriske behov. Ikke bare kortsiktig, med mål om å inngå en relasjon der og da, men langsiktig, motivert av oppriktig kjærlighet og omsorg for den andre part.

Jesus sier også litt senere i samme kapittel: «Gi, så skal dere få: Et godt mål, rystet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For det skal måles opp til dere med det samme mål som dere selv bruker.»

Vi har lett for å anvende denne typen logikk i rent økonomiske hensyn. Jeg forstår dette rent instinktivt som at når jeg gir penger til en god sak, så skal jeg få noe konkret økonomisk tilbake. Men den samme logikken vil jo også gjelde i det relasjonelle. Gir jeg av min tid, krefter og investerer omsorg, kjærlighet, barmhjertighet og godhet i relasjonene jeg har til andre, vil jeg også få det igjen.

Paulus skriver også i sitt brev til Galaterne, kapittel 6, vers 7: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» Alle valg vi tar i livet har konsekvenser for oss. Også de valg vi tar i relasjoner til andre mennesker rundt oss, ikke minst de nærmeste. Bruker jeg de anledningene jeg har til å gi av meg selv og å tilføre noe i stedet for å bare tenke på egne behov, vil relasjonene vokse seg sterke og gode.

Så skal det selvsagt sies at det i sammenheng med å finne en partner og stifte en familie er mange hensyn å ta. Og å bruke Jesus og hans forkynnelse som en måte å manipulere andre er selvsagt forkastelig og svært ødeleggende.

Likevel er det verdt å betenke om ikke det å ta et oppgjør med egen egoisme og krav, ville være det aller beste botemiddel mot mange av de moderne problemene som både unge menn og kvinner står ovenfor, både i jakten på en partner og i etableringen av en familie.

I Johannesevangeliet leser vi om Jesus som vasket disiplenes føtter, som et forbilde på hvordan han, som herre og mester, gikk ned og betjente dem. Senere sier han også: «dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner.»

Mon tro om ikke dette Jesu eksempel og ordene han sa er like brennaktuelle og relevante i dag?