BCC innfører obligatorisk medlemskap

Denne høsten blir alle som i dag regner seg som aktive medlemmer i BCC bedt om å søke medlemskap i trossamfunnet. Dette er historisk, og representerer på mange måter en ny æra for BCC som trossamfunn.

Bakgrunn

BCCs opprinnelse som et uorganisert fellesskap av troende med felles verdigrunnlag er nokså godt kjent i Norge. Utgangspunktet var en liten husmenighet uten egne lokaler. Ettersom virksomheten vokste ble det behov for å kjøpe eiendommer, bygge lokaler og forvalte midler på fellesskapets vegne. Allerede rundt 1940 oppsto derfor de første formelle strukturene rundt trossamfunnet. Ved en endring av vedtektene i 1998 ble det blant annet klargjort hvem som kunne regnes som BCC-medlemmer. I 2003 ble menigheten også offisielt registrert som trossamfunn.

Fram til nå har det likevel ikke vært etablert en aktiv tilslutningsform der medlemmene bekrefter at de bekjenner seg til menighetens trosgrunnlag og aksepterer både de pliktene og rettighetene som medlemskapet gir.

Når BCC nå går til det skritt å be medlemmene om formelt å gi en slik aktiv tilslutning, fremstår det som er et naturlig neste skritt i den rivende utviklingen vi har sett de siste 20 år. Tydelighet og klarhet både i trosgrunnlag, rettigheter og plikter, bidrar til å skape trygghet og tillit til BCC som organisasjon. Samtidig vil det åpne nye muligheter for en langt mer forutsigbar utvikling av trossamfunnet. Dette vil igjen bidra til stabilitet og gode rammevilkår for at BCC i enda større grad enn tidligere kan oppnå sine mål og realisere sine kjerneverdier.

Givertjeneste

En av de tydeligste endringene i denne sammenhengen blir formaliseringen av såkalt givertjeneste. Det vil si at alle voksne medlemmer av trossamfunnet forplikter seg til å gi en årlig gave til trossamfunnet. Tidligere har BCC basert seg på frivillige gaver, og slik jeg oppfatter det har et overveldende flertall av medlemmene vist en giverglede som langt overgår gjennomsnittet. BCC har vært kjent for sine aksjoner, noe som har skapt mye engasjement, latter og trivsel. Imidlertid er jeg usikker om den klassiske norske «skippertaksmodellen» er bærekraftig på sikt.

At givertjenesten nå knyttes opp mot medlemskap, og det legges opp til at medlemmene skal gi en prosentsats av egen inntekt, er noe som sikkert vil være noe nytt og uvant for mange. Skal vi tro ekspertene vil det imidlertid være mange fordeler knyttet til en slik modell. Økonomen Magne Gundersen, som er kjent fra TV-programmet "Luksusfellen», advarte i avisen Dagen kristne mot «impulsgaver» og foreslo heller tiende som en bedre løsning. «Å gi penger krever god planlegging» sier Gundersen, og her vil jeg si meg helt enig med forbrukerøkonomen.

Som født og oppvokst i trossamfunnet er jeg sterkt knyttet til BCC som menighet og åndssamfunn. De kjerneverdier som jeg opplever i over hundre år har preget trossamfunnet, personlig gudsfrykt, ydmykhet, arbeidsomhet, kjærlighet og omsorg for barn og unge, og en sterk lojalitet til fellesskapet, har satt sitt preg på meg og på hvordan jeg ser på BCC.

Vekst og visjoner

BCC er i dag et internasjonalt trossamfunn i sterk vekst. Det er stor vekst internasjonalt, men også i Norge (BCC er en av de raskest voksende frimenighetene i Norge, i følge SSBs statistikk vokste antallet registrerte medlemmer i BCC med 18,5% fra 2011 til 2020). På verdensbasis har BCC-forbundet ca 25 000 medlemmer, med en stor og omfattende virksomhet i mange land, som forvalter store ressurser. I følge BCCs årsrapport forvalter BCC-forbundet verdier for nesten 400 millioner NOK på vegne av fellesskapet.

BCCs visjoner strekker seg likevel langt utover å være en middels stor norsk frimenighet. Jesu befaling om å "Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler", er også BCCs visjon. Skal en slik befaling tas på alvor trengs det visjoner, men det trengs også strukturer som gjør organisasjonen i stand til å gjennomføre visjonene. Det at jeg som medlem ikke bare vet om, men aktivt har sluttet meg til både vårt trosgrunnlag og mine plikter og rettigheter, ser jeg som et viktig ledd i dette.

Samtidig gjør en slik organisering også BCCs forhold til myndighetene i de land BCC opererer i enklere. Myndighetene kan forholde seg til BCC som en organisasjon med tydelige retningslinjer, og klare rammer for medlemskap og deltakelse.

Fortsatt kontinuitet i menighetsliv

For til tross for omorganiseringen vil det fortsatt være stor grad av kontinuitet i menighetslivet. For eksempel har BCC ikke betalte forkynnere eller pastorer. Denne virksomheten skjer på frivillig, ulønnet basis, slik det har vært fra begynnelsen. Det samme gjelder annen frivillig innsats, for eksempel barne- og ungdomsarbeid.

BCCs økonomiske midler blir dermed i all hovedsak brukt til å realisere trossamfunnets formål. Bortsett fra administrasjonskostnader brukes altså medlemmenes gaver nært sagt utelukkende til virksomheten selv. Altså fasiliteter og aktiviteter for medlemmer, misjonsvirksomhet, veldedig arbeide og medievirksomhet. Dette er med årene blitt en enormt omfattende virksomhet i mange land, og ikke minst med en stor og mangfoldig medieproduksjon.

Så kan man selvsagt argumentere for at god forvaltning av fellesskapets ressurser ikke er avhengig av en slik formell organisering. Og igjen kan man sikkert finne gode argumenter for det. Samtidig vil de aller fleste kunne være enig i at det er en stor fordel med god og tydelige organisering når man skal forvalte store ressurser på vegne av et stadig voksende fellesskap. Og det er også en stor fordel å ha tydelige retningslinjer og rammer for hvordan fellesskapet skal organiseres, og ressurser forvaltes.

Jeg mener derfor at BCCs formelle organisering vil bidra til å trygge at BCC også i fremtiden vil fortsette å bruke fellesskapets ressurser til å fremme formålet. Det vil også trygge BCCs ressurser fra å bli utnyttet av enkeltpersoner til egen vinning. Det vil også sikre medlemmene rettigheter og medbestemmelse i viktige saker, samtidig som det vil bidra til å bevisstgjøre det enkelte medlem om ansvar og forpliktelser ovenfor fellesskapet.