Be the change you wish to see in the World!

De aller fleste av oss er glade i gode “inspirational quotes”, inspirerende ordtak eller sitater som får oss til å reflektere over vår egen adferd eller verden rundt oss. Et av de mest kjente er det jeg nevnte i overskriften, nemlig «be the change you wish to see in the World». Sitatet tilskrives ofte Mahatma Gandhi. Har han egentlig sagt det? Eller hva var det han egentlig sa? Eller er det egentlig ikke så viktig? Er det kanskje mer viktig hva han prøvde å formidle?

Googler man sitatet finner man først og fremst en masse bilder med referanser til Gandhi. Så tilsynelatende er dette et direkte sitat fra ham.

Men i følge quoteinvestigator.comer Gandhis opprinnelige sitat litt mindre «sitatverdig», men like fullt et godt og interessant poeng:

“If we could change ourselves, the tendencies in the world would also change. As a man changes his own nature, so does the attitude of the world change towards him. … We need not wait to see what others do.”

Poenget til Gandhi er altså at det å endre sin egen natur, vil gjøre at verden opptrer annerledes i forhold til oss. Og at vi ikke trenger å vente og se hva andre gjør. Vi kan endre oss selv, så vil endring i verden følge som en konsekvens.

Noen har hevdet at Gandhis ideologi ligger nær opptil kristendommen. Ser man på dette sitatet kan man forstå hvorfor det tenkes slik. For meg er det kanskje også et uttrykk for at det til alle tider og i alle religioner ligger implisitt en tanke om at vi, som mennesker, ved å gjøre en positiv endring med oss selv, kan gjøre en positiv forskjell i verden. De samme tankene gjenfinnes for eksempel i Islams eller i buddhismen.

Det som likevel er radikalt annerledes i kristendommen, og som kanskje er grunnen til at mange kobler Gandhis sitat spesifikt opp mot kristendommen, er kristendommens dogme om opprinnelig synd, og Guds svar på dette, ved å la sin egen sønn, en del av guddommen i treenigheten, bli født inn i verden som menneske for å frelse oss mennesker fra den.

Et viktig poeng her er hvordan Guds respons kommer uavhengig av hvordan mennesket reagerer på det. Jesus tilbyr sin frelse til alle. Han stiller ikke noen forutgående krav om at for at dette skal kunne tilbys, må følgende vilkår oppfylles. Nei, det tilbys til alle. Og så er det opp til oss hvordan vi responderer på tilbudet hans.

Man snakker ofte om at noen tar en «kjærlighetens risiko». Med det menes som oftest at noen, motivert av kjærlighet, tar en risiko ved å gjøre eller si noe, vel vitende om at de risikerer både å bli misforstått, kanskje hengt ut eller til og med bli fysisk skadet eller angrepet. Men de gjør det motivert av kjærlighet, derfor mener de det er verdt risikoen. Fordi den potensielle gevinsten i den andre enden kan være ting som forsoning, helbredelse, ja til og med frelse.

Som kristne må vi vel si at Jesus var den som tok den ultimate «kjærlighetens risiko». Men opp igjennom historien har mange andre, motivert av Jesus, gjort det samme på ulike måter.

Frank Buchman og Oxfordgruppen

Nylig leste jeg historien om Frank Buchman og Oxfordgruppen. Buchman slår meg som en fascinerende klarsynt og kreativ personlighet. Han utdannet seg til å bli luthersk prest, og satte i gang virksomhet i hjembyen Philadelphia. Men etter en bitter konflikt med styret for et ungdomshospits han hadde investert mye tid og krefter i å få satt opp, sa han opp jobben.

Buckman var utslitt og deprimert, og han ble rådet av legen til å ta en lengre ferie, og han reiste til England for å besøke Keswick konferansen, i håp om å treffe en kjent pastor han håpet kunne hjelpe ham. Keswick var en kristen konferanse med fokus på helliggjørelse I 1908 besøkte han Keswick, men lyktes ikke med å finne den pastoren han ønsket å møte. I stedet endte han opp med å høre på den kvinnelige engelsk-walisiske predikanten og forfatteren Jessie Penn-Lewis tale om Kristi kors.

Mens Buchman satt og hørte på Penn-Lewis tale ble han slått av tanken på at den største feilen som var begått i saken som var årsaken til at han hadde sagt opp jobben, ikke var styrets manglende vilje til å finansiere prosjektet hans, men hans egen vrangvilje og stolthet. «Jeg vet ikke hvordan du forklarer det, jeg kan bare si at jeg satt der og innså hvordan min synd, min stolthet, min egoisme og min uvilje hadde vendt meg bort fra Gud i Kristus. Jeg var blitt senter av mitt eget liv. Det store jeg’et måtte bli krysset ut.»

Buchman tok et radikalt oppgjør med seg selv. Han skrev brev til alle styremedlemmene og ba om unnskyldning. Han anså denne opplevelsen for å være en sentral grunnstein i eget liv, noe han ofte snakket om senere.

Dette fokuset på å endre seg selv for å skape endring i verden skulle følge Buchman videre i livet. I 1921 grunnlag han «First Century Christian Fellowship», men denne gruppen skulle snart bli mer kjent under et annet navn, «The Oxford Group». Buchman brukte noe han kalte «de fire absolutter» som et styrende prinsipp for virksomheten sin. Medlemmene skulle være dedikert til absolutt ærlighet, absolutt renhet, absolutt uselviskhet og absolutt kjærlighet. Kravene var naturlig nok ikke så lette å oppnå, men de tjente som noe å strekke seg ut etter, et ideal å leve opp til.

«De fire absolutter» har sin basis i Jesu lære, spesielt slik den fremkommer i Bergprekenen.

Buchmans virksomhet ble raskt populær, og møtene hans sprengte etter hvert rammene for husforsamlinger. Den slo også an internasjonalt, blant annet i Norge. Buchman besøkte Norge i 1934, noe som førte til vekkelse i Den Norske Kirke. Senere uttalte biskop i Nidaros, Arne Fjellbu at «Oxfordgruppen la grunnlaget for den forente motstanden den norske kirke viste mot nazismen».

Moralsk opprustning

På slutten av 1930-tallet, da mange nasjoner i Europa rustet opp militært, lanserte Buchman uttrykket «moralsk opprustning». Denne bevegelsen ble etter hvert kjent som «moral re-armament» (MRA) og spredte seg etter hvert til hele Europa og USA, og skulle spille en sentral rolle i å styrke krigsinnsatsen under 2. Verdenskrig.

Senator og senere president i USA, Harry Truman uttalte seg svært positivt om denne gruppen i et intervju i 1943. «Der hvor andre har stått stille og kritisert, har de brettet opp armene og begynt å jobbe. De har allerede oppnådd bemerkelsesverdige resultater i å bringe lagarbeid inn i industrien, ikke basert på prinsippet om «hvem som har rett» men «hva som er rett».

Ut fra Oxfordbevegelsen oppstod også organisasjonen Anonyme Alkoholikere, en organisasjon som helt frem til i dag har hjulpet svært mange alkoholavhengige mennesker til et bedre liv.

MRA-bevegelsen endret i 2001 navn til «Initiatives of Change» og eksisterer den dag i dag som en bevegelse med fokus på hvordan personlig endring kan føre til sosial endring.

Det jeg kan gjøre

Mange kristne har en iboende frykt mot alt som handler om at «jeg skal gjøre noe», da de er redd for at de skal på en eller annen måte «prestere frelsen», og dermed ende i «lovgjerninger». Her er Frank Buchman et godt eksempel på det motsatte. Buchman viste ingen tegn til frykt mot «gjerningskristendommen», tvert imot satte han i verk virksomhet der han var, noe som ble til stor velsignelse. Hos Buchman virket frelsen åpenbart gjerninger, slik også Jakob beskriver det så treffende i sitt brev.

Jesus sier at «et tre skal kjennes på dets frukter». Det er påfallende å se hvordan fruktene av Frank Buchmans radikale oppgjør med egen egoisme og stolthet har vist seg helt frem til våre dager.

Buchmans taler er samlet i bokform med den treffende tittelen «Remaking the World». Talene hans inneholder mange gullkorn, men jeg har valgt ut ett for å understreke poenget i artikkelen:

«Alle ønsker å se den andre endre seg. Alle nasjoner ønsker å se den andre nasjonen endre seg. Men alle venter på at den andre skal begynne. Oxfordgruppen er overbevist om at hvis du trenger et svar for verden i dag, det beste stedet å begynne er med deg selv. Dette er den første og mest fundamentale endringen»

Denne artikkelen begynte med et sitat av Mahathma Gandhi, og avsluttes med et sitat av Frank Buchman. To veldig ulike personligheter, som begge peker på det samme. Vil jeg ha positiv endring i verden, må jeg starte med meg selv, i stedet for å vente på at alle andre skal endre seg. Jesus peker også på hvordan det er den som selv har fjernet bjelken fra eget øye som kan hjelpe sin bror med flisen i hans øye. Først når jeg har begynt prosessen med meg selv kan jeg ha håp om å få se endring hos de andre.