Den vanskelige annerledesheten - Del 1

Å være annerledes eller på en eller annen måte skille seg ut har aldri vært lett. I Norge har annerledeshet ofte vært mistenkeliggjort. Det har også fått fatale konsekvenser for enkelte grupper.

Den norske grunnloven av 1814 har rettmessig blitt hyllet for å være både liberal og progressivt. I sin tid gav den mange nordmenn rettigheter mennesker i andre land bare kunne drømme om. Ser man nærmere på den originale loven av 1814, er det likevel enkelte formuleringer som for oss i dag fremstår som hårreisende.

«Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

I Norge hadde munkeordener siden 1100-tallet vært et viktig innslag innen utdanning, fattigdomsbekjempelse og behandling av syke. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, fikk blant annet kong Magnus Lagabøte sin utdannelse fra fransiskanere. At man i løpet av noen hundre år gikk fra å anse disse som ønskede innslag, ja nærmest uunværlige, til «maae ikke taales» er en radikal forandring, som naturligvis henger sammen med reformasjonen. Etter reformasjonen så man nemlig på munkeordener som redskaper for «re-katolisering» av protestantiske land, og de katolske ordenene ble dermed stemplet som «femtekolonister» med en skjult agenda.

Jødenes stilling er et annet sentralt spørsmål, og her er det andre faktorer som spiller inn. Historisk sett var jødene i hele Europa en forfulgt folkegruppe på grunn av sin annerledeshet. Fordi de insisterte på å bevare sine religiøse skikker, ble de sett på som utskudd, og i mange tilfeller tillagt skyld for ulike former for ulykker som rammet land og folk. Jødene var de perfekte syndebukker.

I Norge fantes det imidlertid i praksis ingen jøder. Danmark hadde en liten jødisk befolkning på ca 2000 personer, hovedsakelig bosatt i København.

Idehistoriker Håkon Harket skriver i boken «Jødehat» om hvordan referatene fra riksforsamlingen i 1814 med tydelighet viser hvordan jødene ble oppfattet i Norge på denne tiden. Den i Norge svært kjente presten Nicolai Wergeland, som var en av førende i debatten på Eidsvoll i 1814, gav blant annet uttrykk for et syn på jødene som vel må sies i stor grad å basere seg på løse rykter:

«Da det efter Jødernes Religions Lærdomme og antagne Vedtægter, ikke blev anseet for uretfærdigt at bedrage de Christne, men saadant meget mer ansees for en fortjenstfuld Handling, saa havde de derved selv udelukket sig fra at optages blandt Statsborgerne»

Harket går dermed langt i å slå fast at jødeparagrafen ble tatt inn i en ellers svært liberal og progressiv grunnlov, på bakgrunn av det vi dag kaller «fake news», altså forvrengte og stereotype oppfatninger av jøder, som Wergeland og hans samtidige nok hovedsakelig fikk fra overleverte fordommer og antisemittisk litteratur.

I så måte stod det i kontrast til samtidens Danmark, hvor man etter hvert gav den lille jødiske minoriteten en god del friere rettigheter. Her spilte nok forfatteren Jens Baggesen en betydelig rolle, som i boken «Labyrinthen» fra 1792/93 tok et dramatisk oppgjør med datidens syn på jødene og de konsekvenser det fikk. Baggesen hadde besøkt Frankfurt, og hadde der vandret gjennom den såkalte «jødegaten», og sett i hvilken elendig forfatning mange av jødene der var hensatt til på grunn av kirken og statens behandling av jødene.

Det interessante her er at Baggesen i stor grad bruker kristne menneskeverds- og naturrettsargumenter for å ta et oppgjør med den behandlingen jødene var blitt utsatt for:

«Til Europas vanære, til Skiændsel for Europas uværdige geistlige og verdslige Bestyrere – er det virkeligt. Man har i egentligste Forstand udstødt et heelt folk af det borgerlige Selskab, berøvet det de Frieheder og Rettigheder, Gud og Naturen gav det, med Vold og med List frarevet og frastiaalet det sin politiske Perfectibilitet, og nødt det med diævelsk Gruesomhed til at blive staaende paa den Trappe, det stod paa for over tusinde Aar siden…»

Baggesens ramsalte kritikk gjorde såpass inntrykk på kronprinsregent Frederik, som var forholdsvis reformvennlig, at han sikret jødene utvidede rettigheter, til tross for delvis sterke protester.

I Norge var det i stor grad Nicolai Wergelands sønn, dikteren Henrik Wergeland som skulle stå fremst i kampen for å få fjernet den famøse jødeparagrafen fra Grunnloven. Wergeland skrev både artikler, redegjørelser og dikt for å fremme sitt syn. Forslaget hans fikk simpelt flertall ved den første avstemningen i 1842, men siden grunnlovsendring krevde 2/3 flertall ble det ikke vedtatt før i 1851, da det var tilstrekkelig flertall i Stortinget for å oppheve paragrafen.

Til tross for at paragrafen ble opphevet, var det liten grad av jødisk innvandring til Norge. Den økte likevel noe i 1880-årene i forbindelse med omfattende jødeforfølgelser i Russland og Øst-Europa, men antallet jøder i Norge ble aldri noe særlig mer enn 2000 personer.

Til tross for sin beskjedne størrelse var jødene likevel utsatt for trakassering i Norge. Det gav seg blant annet utslag av at flere av de nylig innvandrede jødene hadde problemer med å skaffe seg jobb, og ble henvist til å drive med forskjellige typer småhandel. Dette bidro igjen til å forsterke stereotypiene av jødene som pengegriske og uærlige. Myndighetene tydde da til kriminalisering av disse typisk «jødiske» formene for forretningsvirksomhet, og avslo også søknader om oppholdstillatelse for jøder med begrunnelser som delvis var begrunnet i renspikket antisemittisme.

Utover 1920- og 30-tallet kommer antisemittismen igjen til uttrykk, både blant ledende politikere og blant populære forfattere. I populære kriminalromaner fremstilles ofte skurkene som «bolsjevikjøder», altså etnisk jødiske kommunister. I 1931 uttaler bondepartirepresentanten Jens Hunseid følgende fra Stortingets talerstol under trontaledebatten:

«En god del av disse utlendinger som kommer inn i landet, er rasemessig sett av mindreverdig kvalitet. De har dårlig arvestoff, men de har en stor vitalitet i retning av å formere sig. Vår rase lider under denne innvandring.»

Det er liten tvil om hvem Hunseid sikter til.

Da nazistene etter maktovertakelsen i 1933, satte i gang en omfattende jødeforfølgelse i Tyskland, tok Norge kun imot et fåtall jødiske flyktninger, ofte med dårlig skjulte motiver som begrunnelse.

Norge ble okkupert av nazistene i april 1940, og kort tid etter initierte de sitt program om et «jødefritt» Europa, også på norsk jord. I november 1942 forlot lasteskipet «Donau» Oslo havn med 529 jøder om bord. Totalt ble 770 norske jøder deportert, av en jødisk befolkning på ca 2200, og et overveldende flertall av de som ble deportert ble drept i nazistiske konsentrasjonsleire. Kun 30 av disse overlevde.

Igjen er kontrasten til Danmark slående, hvor omkring 7000 jøder av en befolkning på ca 8000 ble smuglet over til Sverige fra Danmark. Av de gjenværende ble totalt ca 500 sendt til konsentrasjonsleire, men svært mange av disse overlevde. Størsteparten av den jødiske befolkningen i Danmark overlevde Holocaust.