Driver BCC med historieforfalskning?

I debatten som har utspilt seg i etterkant av mitt forrige blogginnlegg, har både jeg og BCC blitt beskyldt for løgn. Det er åpenbart mange som mener BCC bedriver historieforfalskning for å «pynte på» eget image. Spørsmålet er nok kanskje heller om kritikerne burde sette seg mer inn i BCCs historie?

Jeg har alltid interessert meg for historie og valgte derfor også å ta utdannelse som historiker. Jeg har studert ulike sider av historien, men det jeg definitivt har brukt mest tid, energi og ressurser på de siste årene er kirke- og kristendomshistorie. I tillegg har jeg brukt mye tid på å sette meg inn i historien til bladet Skjulte Skatter. Bladet er som kjent BCCs hovedorgan, og har vært gitt ut siden 1912, da Johan O. Smith og Aksel Smith startet det.

Skjulte Skatters arkiv gir et unikt innblikk i BCCs historiske utvikling, og det er svært interessant å se bladets profil og utvikling under Johan O. Smiths redaktørtid. Smiths opprinnelige intensjon med å utgi Skjulte Skatter var ikke at bladet skulle være noe menighetsorgan. Smith hadde på den tiden neppe noen ide om at hans kristne lære skulle legge grunnlaget for et verdensomspennende trossamfunn. Hans fokus var helliggjørelse.

Han skriver til broren Aksel i 1909: «Hvad der nu trænges baade her i landet og i hele Skandinavien er et rationelt helliggjørelsesarbeide. Konferanser og stevner har man hat nok av, skulde man ha mere av den slags, saa maatte det være en helliggjørelseskonferanse, hvor man drøftet nødvendigheten av at utbrede kjendskap til det, der følger opstandelseskraften efter, nemlig lidelsessamfundet med Kristus. Og saa trænger man et blad om helliggjørelse.»

Spesielt i de første årene av Skjulte Skatters virksomhet publiserer han tekster av kristne forfattere fra mange ulike bakgrunner. Noe av dette er beskrevet i trosgrunnlaget, men detaljene i og omfanget av denne litteraturen er neppe særlig godt kjent. Men omfanget er altså betydelig. Totalt dreier det seg om ca. 60 ulike forfattere, og ca. 350 ulike artikler. Disse er publisert gjennom hele Smiths redaktørtid. Totalt utgjør dette ca. 13% av alle bladets artikler i perioden.

I et personlig brev til broren Aksel i februar 1918 utdyper han om sin motivasjon for dette: «Har lagt merke til at unge folk har en sterk trang til å lese og utvide sin horisont. Vi bør avhjelpe denne trang, eller rettere benytte oss av den, idet vi skaffer til veie gode bøker, biografier etc. oversetter gode og lettleste bøker. Lar dem få innblikk i hellige menn og kvinners arbeidsmåte og liv.”

«Rett ofte er jeg blitt styrket i troen ved å lese om disse åndelige helter. Det ildner og oppflammer nidkjærheten, og det trenges så vel; for folk har så lett for å sovne av.»

«Det trenges opplysningsarbeide. Alle disse gode bøker vil vise, at gudfryktige folk i alle dager har gått frem på en langt annen måte enn vår tids religiøse predikanter.»

Flere bøker av ulike kristne forfattere ble på 1920- og 30-tallet gjengitt helt eller delvis i Skjulte Skatter. Smith gav dessuten ut enkelte traktater med utdrag av brev fra oldtidens kirkefedre. Dette ble også gjort etter Smiths død, blant annet på midten av 1970-tallet.

Utover de felleskirkelige trosbekjennelsene som BCC forbundet tilslutter seg, slås det også fast at «BCC-forbundets trosgrunnlag baseres videre på den lære, de verdier og det kristelige innhold som Johan O. Smith stod for, i første rekke slik det framkommer i hans artikler i bladet Skjulte Skatter, hans etterlatte brev og hans bøker utgitt på Stiftelsen Skjulte Skatters Forlag.» Skal man vurdere BCCs teologiske ståsted er det altså dette man må gå til.

Det kan selvsagt skrives en hel masse om Johan O. Smiths litteratur og kristne lære. Mye av det er lite relevant for den pågående debatten. I denne sammenhengen holder det å si at Johan O. Smith selv åpenbart hadde et åpent sinn, og var svært interessert i alt som kunne føre ham frem i gudsfrykt. Han var dessuten svært opptatt av å holde seg til sannheten.

Selvsagt hadde han også sin kristne profil, som han holdt fast på selv om han i samtiden ble sterkt kritisert for dette. Men det var lite sekterisk ved denne profilen. Tvert imot harmonerer den med de fleste av de sentrale felleskristelige dogmene. Det er i seg selv temmelig imponerende med tanke på den betydelige læremessige forvirringen som ofte hersket i de kristne sirklene Smith selv befant seg i.

Til tross for det ble altså Smith beskyldt for å ha grunnlagt en «sekt». Noe han sterkt motsatte seg. Både han selv og Elias Aslaksen skrev temmelig krasse tilsvar til disse påstandene, hvor de samtidig klargjorde sin egen posisjon. Mange av påstandene som ble fremmet mot Smith og Aslaksen den gangen var svært grove løgner og forvrengninger av det Smith og Aslaksen forkynte.

Nylig har jeg selv og andre BCC-medlemmer som offentlig forsvarer BCCs kristne lære mot påstander om at BCC er en «sekt» som hevder eksklusivitet på frelsen blitt beskyldt for løgn. «Bevisene» som legges frem for å overbevise om vår løgnaktighet har vært diverse utdrag fra bibelstudiemateriale og utdrag av taler. Et sentralt argument har vært at det på en bibelsk tidslinje i et bibelstudiekompendium er beskrevet at den kristne menigheten «dør ut» i ca. år 150 e.Kr og gjenoppstår på begynnelsen av 1900-tallet.

Selv om dette argumentet har lite eller ingen relevans for de juridisk bindende dokumentene jeg som BCC-medlem forplikter meg på, altså trosgrunnlaget og konstitusjonen for BCC forbundet, er det likevel relevant nok. Det brukes tross alt i bibelstudier BCC arrangerer for unge medlemmer. Der bør man absolutt ikke si noe man ikke kan stå inne for.

Man kan selvsagt diskutere hvorvidt vi, som moderne mennesker, i det hele tatt kan vurdere utviklingen i den kristne menigheten i oldtiden. Det som det imidlertid er ganske bred enighet om er at da kristendommen blir en lovlig religion i Romerriket i år 313 e.Kr, er den blitt noe helt annet enn den var i den første perioden etter Jesu død. BCC er neppe alene om å hevde at den kristendommen som keiser Konstantin den Store bekjente seg til, tjente ham mer som et politisk maktmiddel enn som en dyp, religiøs overbevisning.

Men at kristendommen ble brukt som maktmiddel av Romerske keisere betyr ikke at det ikke i hele Romerriket fantes gudfryktige og oppriktige kristne. At den kristne kirken videre gjennom historien også opptrådte mer som en maktspiller enn som en institusjon som skulle opplære mennesker i personlig gudsfrykt og gjøre alle folkeslag til disipler, betyr ikke at det også blant kirkens prester og medlemmer har vært gudfryktige og sannhetskjærlige enkeltpersoner. Det betyr heller ikke at det ikke har vokst frem grupper eller bevegelser som har fremmet viktige kristne kjernesannheter, og som har bidratt til å bevare disse for ettertiden gjennom kristen litteratur.

Under reformasjonen var det også helt sentralt for Luther og de andre reformatorene å markere avstand til den katolske kirkes lære og praksis. Dette kom til uttrykk på mange måter, og i til dels svært skarpe ordelag. Blant annet ved at den såkalte «Westminster Confession of Faith», som i 1646 ble antatt som trosbekjennelse for både den engelske og den skotske kirken, definerte paven i Roma som antikrist. På samme måter ble anabaptister og andre med avvikende meninger definert som kjettere, fordi de forkynte troendes dåp eller hadde et annet syn på nattverden.

I dag har de aller fleste kirkesamfunn sitt syn på kristendomshistorien, som spiller en sentral rolle i deres egen historie. Alle tolker de historien ulikt. Katolikker og Ortodokse vil se den kristne kirkes historiske utvikling svært annerledes enn Metodister, Pinsevenner eller Moravians. Mange metodister vil for eksempel hevde at John Wesley på 1700-tallet fikk frem viktige sannheter om den kristne troen, som hadde ligget nede i århundrer, mens mange reformerte i kalvinistisk tradisjon vil være svært kritiske til Wesley.

På samme måte vil mange pinsevenner hevde at den sanne kristendom hadde ligget nede i århundrer, før pinsevekkelsen kom med tungetale og åndsdåp. Faktisk vil mange pinsemenigheter ha et temmelig likt syn på kristendomshistorien som BCC. Men det er svært få som påstår at den brede pinsebevegelsen i dag er en sekt.

At det å lyve for å fremstå som noe annet enn det man i virkeligheten er kan hevdes å være et sekterisk trekk, kan jeg imidlertid være enig i. Derfor er det påfallende at nettopp de som kritiserer oss for å være en sekt, selv bruker løgner og sitater tatt ut av sin sammenheng for å stemple oss. Jeg har tidligere skrevet om «Ex-medlemmenes kult» her på bloggen. Utviklingen de siste dagene vitner for meg om at lite har endret seg når det kommer til hvordan en del eks-medlemmer forholder seg til sannheten siden den artikkelen ble skrevet.