En sjokkerende historie fra virkeligheten
Boken “Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?» av journalisten Dag Christensen, er temmelig rystende lesning. Ikke bare fordi historiene i seg selv er temmelig oppsiktsvekkende og ville, men fordi den totale pakken av hendelser er så ekstrem at man ikke tror det er mulig at noe slikt kan skje i Norge.
Da jeg vokste opp på nittitallet pleide jeg ofte å stikke innom den lokale kiosken på vei hjem fra skolen. Det var en kiosk av «den gode gamle» typen, med en overflod av ulike typer godteri, tobakk og selvsagt mer eller mindre snuskete blader hengende i taket. Jeg er usikker på hvor glade mine foreldre var for at jeg frekventerte denne kiosken, selv om mine ærender der var temmelig uskyldige. Stort sett handlet det om å kjøpe «Bugg» eller annet godteri.
Blant alle de glorete og vulgære bladene som hang i taket på kiosken var det imidlertid ett som fanget min oppmerksomhet. Bladet het «en gal, gal verden». Ifølge Wikipedia ble dette bladet kun utgitt en kort periode midt på 90-tallet, før det ble fjernet pga dårlige opplagstall. Det er forståelig, for bladet var egentlig et makkverk av sensasjonelle, men fullstendig oppdiktede nyheter.
For oss smågutter med livlig fantasi og totalt manglende kildekritikk var det imidlertid spennende. De ville historiene om romvesener, og fotografen som var død i flere minutter, men som rakk å ta bilder fra helvete før han kom tilbake i live, var både skremmende og fascinerende.
Da jeg begynte å lese boken «Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?», som Bernt Aksel Larsen i går la åpent ut på sin personlige blogg, fikk jeg umiddelbart assosiasjoner til dette bladet igjen. Ikke fordi historiene i boken er oppdiktet, de er tvert imot veldokumenterte, men fordi hele historien og totaliteten i opplevelsene Bernt Aksel Larsen, Kåre J Smith og mange andre har vært igjennom de siste årene er så ville og utrolige at man nesten ikke kan tro at det stemmer. Man begynner å tenke at man lever i «en gal, gal verden», og venter bare på å våkne for å innse at det bare var en rar drøm. Men like fullt er det som har skjedd altså en realitet.
Boken er skrevet av Dag Christensen, en mangeårig journalist i Aftenposten som nå er pensjonert. Selve boken er både en gjennomgang av de personlige historiene til Bernt Aksel Larsen, Kåre J Smith og en rekke andre personer og organisasjoner. Samtidig er den også en kommentar på hvordan pressen i Norge forvalter sin rolle som ytringsfrihetens beskytter.
Jeg som BCC medlem har fulgt med i debattene som har gått rundt BCC de siste årene, og også engasjert meg en rekke ganger. Så mye av det som står i boken er ikke ukjent for meg. Men når jeg nå leser historien i sammenheng, er det med en følelse av at brikkene omsider faller på plass i den utrolige historien. Mye av det jeg tidligere syntes var merkelige eller ikke gav mening, blir nå plutselig høyst meningsfullt. Ikke minst gjelder det hvordan NRK Brennpunkts kritikk av BCC fremstod underlig lite konkret og med mange vage insinuasjoner. Sett i etterpåklokskapens lys er det forståelig, all den tid de faktisk hadde veldig lite konkret kritikkverdig å peke på.
Samtidig er det spesielt å få hele saken virvlet opp på nytt. Å ta innover seg hvor lite redelig flere av journalistene og mediehusene opptrådte er til tider direkte ubehagelig.
Christensen har også tilsynelatende lyktes godt med å få frem den røde tråden. Den sentrale historien er svindelen Jonathan van der Linden utførte i 2015 og 2016, da han stjal over 8 millioner Euro fra den nederlandske stiftelsen HMC, hvor Bernt Aksel Larsen og Kåre J Smith hadde tilført store pengebeløp fra egen privat forretningsvirksomhet til støtte for stiftelsens virksomhet. Van der Lindens svindel er etter hvert velkjent for mange. Like velkjent er de mange antydningene og insinuasjonene om at Larsen og Smith ikke har rent mel i posen og at de har beriket seg på BCC medlemmenes bekostning. Disse påstandene ble etter hvert til en lang rekke presseoppslag i blant annet Dagens Næringsliv, og kulminerte med NRK Brennpunkt-dokumentaren «Guds utvalde» i 2020.
I realiteten viste det seg altså at kilden til disse medieoppslagene i stor grad var Jonathan van der Linden selv, og at han aktivt brukte pressen i sin kampanje for å oppnå et forlik, hvor han kunne få beholde deler av pengene han urettmessig tilegnet seg. I tillegg fikk han med seg en gruppe medsammensvorne som hjalp ham, og samtidig også fungerte som selvstendige kilder for de samme mediehusene.
Christensens fremstilling er ekstremt detaljert og grundig, og han har gjort bruk av et særdeles bredt kildegrunnlag. Det gjør tidvis boken noe tung og tidkrevende å lese, men det gir samtidig en ekstremt grundig innføring i historiene som fortelles.
Boken tegner et lite flatterende bilde av en rekke norske mediehus. Spesielt Dagens Næringsliv og NRK Brennpunkt kommer lite heldig ut av det. Ikke minst fremstår kildebruken til de nevnte mediene som ekstremt tvilsomt. De nevnte mediehusene baserte i stor grad sin dekning av BCC på en kilde som hadde en sterk egeninteresse. Dette er også et av hovedpoengene i boken.
Det er også tankevekkende å lese hele de ulike sidene av historien i sammenheng. Man blir man slått av hvor overveldende det må ha vært å stå i en slik «shitstorm» uke etter uke, måned etter måned, år etter år. Jeg kan personlig ikke forestille meg hvordan jeg selv hadde sett ut etter en slik runde.
Debatten om ytringsfriheten og pressens rolle i forvaltningen av den er viktig. Ikke minst hvordan minoriteter i det norske samfunnet opplever å bli marginalisert, stemplet og tillagt meninger de ikke har. Dette er viktige temaer jeg mener det er viktig å debattere.
Da jeg startet bloggen min i september i fjor, opprettet jeg samtidig en facebookside, hvor jeg oppfordret de av mine lesere som har meninger og synspunkter rundt de temaene jeg skriver om, til å ytre seg og si sin mening. Selv om jeg har fått en god del følgere både på facebook og i andre kanaler, har det vært forholdvis lite debatt på siden min. Men jeg ønsker fortsatt å oppfordre de som leser bloggen, til også å engasjere seg med egne synspunkter. Gjerne på min facebookside.
Man har lett for å tenke at min stemme ikke betyr noe i det store bildet, men min erfaring er at mange både er takknemlige og glade for mennesker som våger å stå opp for det de tror på og er glade i. Så kanskje betyr din stemme mer enn det du tror selv?