En youtuber som vil redde verden – eller en kynisk opportunist?
Den amerikanske youtubere Jimmy Donaldson, kanskje bedre kjent som “MrBeast”, har vakt oppsikt med sitt engasjement for å bore 100 brønner i Afrika, for å skaffe ulike lokalsamfunn i flere afrikanske land tilgang på rent drikkevann. Donaldsons engasjement er prisverdig, men han får også kritikk – for å være en «hvit mann». Hvorfor skulle Donaldsons engasjement være problematisk? Og er filantropi, slik Donaldson driver med, bra eller dårlig for et samfunn?
Sjansen er stor for at de eldre av mine lesere aldri har hørt om Donaldson, mens de yngre leserne nesten garantert kjenner ham og har sett på videoene hans. Donaldson er en av verdens absolutt mest populære youtubere, og har, under pseudonymet «MrBeast» blitt verdensberømt for videoene sine hvor han gjør sprø ting sammen med vennene sine.
Donaldson har i dag over 200 millioner følgere på sin youtubekanal, og har dermed blitt søkkrik på produksjon av mer eller mindre intelligent innhold. Spesielt barn og unge elsker videoene hans, hvor han for eksempel tester ut hvordan det føles å tilbringe 50 timer i isolasjon, eller hvor han tester hotellrom som koster fra 1 dollar til 1 million dollar per natt.
Men Donaldson har også markert seg som en svært gavmild filantropist. Han har delt ut millioner av dollar i gaver, både til fattige og marginaliserte, men også til helt vanlige mennesker som ser videoene hans og som engasjerer seg i innholdet hans. Han har også invitert tusenvis av sine følgere til å delta i videoene hans, hvor han inviterer dem om bord på store cruiseskip eller til å spille «Squid game» i virkeligheten (dog uten å bli drept).
Det underliggende budskapet til Donaldson er, så langt jeg kan se, at vennskap og samhold er det viktigste i livet, og at det å være gavmild og velgjørende gjør deg glad.
Tilsynelatende er det få «strings attached» med Donaldsons gavmildhet. Hovedpoenget hans med gavmildheten er å spre glede, og å skape samhold og en følelse av fellesskap.
Donaldson siste «stunt» har igjen skapt overskrifter og gitt ham oppmerksomhet utover hans normale krets av følgere på youtube, som (så vidt meg bekjent) stort sett er unge mennesker. Donaldson reiste til Afrika sammen med «teamet» sitt, med et mål om å bore 100 brønner som skulle gi ulike lokalsamfunn rundt omkring i Afrika tilgang til rent drikkevann.
Mange av brønnene ble boret i Kenya. Donaldsons prosjekt drives gjennom hans nystartede filantropiske virksomhet «Beast Philantropy», hvor han støtter ulike prosjekter verden over, og hvor følgerene hans også kan donere til de ulike prosjektene.
I Kenya har prosjektet blitt godt mottatt, selv om mange kenyanere selv gir uttrykk for at de føler skam over at deres egne politikere ikke er i stand til å skaffe lokalsamfunnene dette selv. En lokal aktivist, sitert av CNN, sier «vi er et skammelig, elendig land… en tiggernasjon styrt av millionærer».
CNN intervjuet også Saran Kaban Jones, CEO og grunnlegger av FACE Africa, en organisasjon som jobber for å forbedre vann- og sanitærinfrastruktur i Afrika sør for Saraha. Hun roste Donaldson for å ha satt søkelyset på problemet, men uttrykte også skuffelse over at «over natten kommer denne personen, som tilfeldigvis også er en hvit mann med en massiv plattform, og plutselig får han all oppmerksomheten.»
Selv om Kaban Jones reaksjon kan være forståelig er den også illustrerende for hvordan personer som Donaldson ofte ender opp med å bli mer kritisert enn anerkjent for det gode de gjør. Donaldson hadde selv forutsett at denne typen kritikk kunne komme, og han har selv uttalt at «jeg vet jeg kommer til å bli kansellert fordi jeg lastet opp en video hvor jeg hjelper folk, men for å være 100% tydelig, jeg bryr meg ikke.»
Jeg har selv ofte undret meg over de mange kritiske reaksjonene filantroper ofte får på prosjektene sine. En del av dem er for så vidt nokså forutsigbare. Mange som har tilhørighet på venstresiden politisk er i utgangspunktet lite begeistret for filantroper, som de mener tar seg av oppgaver staten burde dekke, og at staten heller burde skattlegge de rike hardere. Mange av disse tolker filantropi kun som en forlengelse av de gamle føydalsamfunnene, hvor livegne bønder levde i et avhengighetsforhold til sine herrer, og var avhengig av herrens «godhet» for å overleve.
Samtidig er korrupsjon og misbruk av offentlige midler et enormt og omfattende problem mange steder i verden. Ofte på grunn av at korrupte offentlige tjenestemenn misbruker pengene de er satt til å forvalte. Tilliten til myndighetene i mange land er svært lav på grunn av dette. I en rekke land er derfor også viljen til å betale skatt lav.
Det kan selvsagt være mange grunner til å være kritisk til filantropi, og ikke alle filantroper har nødvendigvis edle hensikter. Likevel er det mitt bestemte inntrykk at mange av disse gjør det de gjør fordi det gjør dem glade, og fordi det gir dem en opplevelse av mening og glede å gi tilbake noe av det de selv har tjent. Et norsk ordtak sier: «den største gleden du kan ha, det er å gjøre andre glad». Jeg tror for svært mange filantroper er det nettopp dette som er motivasjonsfaktoren som ligger bak. Da blir også kritikken av disse ofte temmelig smålig.
Mange filantroper later også til å få mer ut av hver krone som blir donert til gode formål, enn det staten gjør for skattepengene. Det kan selvsagt være mange ulike grunner til dette, men at offentlig forbruk ofte eskalerer, uten at tjenestetilbudet nødvendigvis har blitt bedre, finnes det mange eksempler på. Jeg har tidligere skrevet om temaet offentlig pengebruk i artikkelen «Politikerfestivalen».
Politiske aktivister som mener at de rike burde betale mer skatt heller enn å donere penger til gode formål gjennom filantropi, burde kanskje også se på utfordringene med offentlig overforbruk? Før de kritiserer filantroper og andre private som bruker pengene sine til å bidra til å løse samfunnsproblemer?