Er Gud død?

“Gud er død” er et av de mest kjente sitatetene til filosofen Friedrich Nietzsche. Nietzsches sitat brukes flittig av ateister eller andre som av ulike grunner misliker kristendommens innflytelse på samfunnet. Men har de som bruker dette sitatet på denne måten egentlig forstått hva Nietzsche mente med det? Og er ikke ryktet om Guds død betydelig overdrevet?

En del av de som leser denne bloggen er kanskje ikke så godt kjent med Nietzsche, eller har kanskje et bilde av ham som en sinnsyk og moralsk fordervet person. Selv om Nietzsche på slutten av livet led av alvorlig sinnsykdom, er nok mye av det inntrykket som er skapt av ham betydelig overdrevet.

Det som likevel stemmer er at han var en opprører mot datidens moral, en som argumenterte for at kristen moralitet i realiteten var både hyklersk og inkonsistent. Men samtidig innså han hvilken enorm betydning denne moralen hadde som lim i samfunnet.

Men hva var det egentlig Nietzsche selv ønsket å si, da han i boken sin «Den muntre vitenskapen» uttalte at «Gud er død»? For å forstå det må vi se sitatet i sammenheng.

Nietzsche bruker dette uttrykket tre ganger i samme bok, men det fremkommer først og fremst i kapittel 125, «Galningen». Her beskriver Nietzsche en gal mann som en morgen løp til markedsplassen ropende «jeg søker Gud, jeg søker Gud». Da han blir spottet og latterliggjort av folkemengden utbryter han til sist «Vi har drept Gud, - du og jeg! Vi er alle hans mordere!» Deretter fortsetter han med en lang rekke spørsmål om hvordan de har klart det, og ikke minst hva som nå følger. Deretter bryter han ut i en slags klagesang over den ugjerningen som er begått:

«Gud er død! Gud forblir død! Og vi har drept ham! Hvordan skal vi kunne trøste oss, de mest morderiske av alle mordere? Det helligste og mektigste denne verden har hittil eid, har blødd i hjel under våre kniver, - hvem vil tørke blodet av oss? Med hvilket vann kan vi rense oss selv? Hvilke festligheter, hvilke hellige leker skal vi ha til bot? Er ikke omfanget av denne gjerning for stort for oss? Må vi ikke selv bli guder, kun for å syntes verdige?» (egen oversettelse fra engelsk)

Leser man kun dette sitatet, uten å lese resten av Nietzsches litteratur kan det fremstå som om han selv fortviler over «Guds død». Men det er hevet over enhver tvil at Nietzsche gikk langt i å si at mennesket selv måtte erstatte Gud som den høyeste moralitet, og at «Guds død» for ham kun var en nødvendig konsekvens av verdens utvikling.

Samtidig er det også åpenbart at man kan lese av «galningens» fortvilelse, en indignasjon over menneskets nesten ufattelige overfladiskhet med tanke på konsekvensene av "Guds død".

For hva betyr det i denne sammenhengen egentlig, annet enn bortfallet av hele det moralske fundament som vårt moderne, vestlige samfunn i stor grad bygger på? Og hva følger som en konsekvens av dette bortfallet av den moral som har sin begrunnelse i eksistensen av en høyere væren som er styrende for universet? For Nietzsche var dette noe som opptok ham sterkt, til tross for hans mistro og opposisjon til tidens moralske tenkning.

Filosofen Daniel Joachim Kleven skrev en interessant kommentar i Vårt Land i oktober 2022, titulert «Hvis Gud er død». Her sier han blant annet at: «Mange mennesker i Vesten som kaller seg «ateist», har fått ateismen på billigsalg. Den koster lite og leveres til fortauskanten.»

Poenget til Kleven er nettopp at man svært ofte ikke gjennomtenker alle de logiske konsekvenser som følger av en bestemt påstand eller et bestemt verdisyn. Som for eksempel at å forkaste den kristne Gud også betyr å forkaste det faktum at Han har skapt alle mennesker i sitt bilde, og dermed gitt dem en egenverdi. For hvorfor skulle mennesket i seg selv ha en egenverdi, uten en Gud som har skapt det? Hvis mennesket har oppstått som følge av en evolusjonsprosess, hvorfor skal det da opptre moralsk og ta hensyn til de svakeste? I naturen gjelder kun overlevelse og reproduksjon. Og det er den sterkeste rett. Hvorfor skulle det være annerledes blant mennesker? Hva er det som hever oss over dyrene?

Og når mennesket skal tre inn i rollen som Gud og Herre over liv og død, må det også bære vekten av ansvaret på sine skuldre. Men hvem er villige til det? I en verden av bortforklaringer av ansvar, for alt fra meningsløs og hensynsløs vold rettet mot minoriteter, overgrep mot barn, klima- og naturødeleggelser og hensynsløs utnyttelse av andre mennesker til økonomisk vinning, hvem vil ta Guds plass og definere og håndheve rettferdighet? Hvem har det som skal til?

Eller må vi bare akseptere, slik Nietzsche legger til grunn, at den naturlige tilstand uten Gud handler om et samfunn hvor de sterke og mektige kan gjøre som de vil? De aller færreste mennesker i vårt samfunn i dag vil mene det. Likevel har stort sett alle samfunn som har eksperimentert med politiske systemer som legger til grunn en basis uten Gud endt opp her. Kommuniststater som Sovjetunionen, Kina og Kambodsja er åpenbare eksempel på stater hvor «makt er rett» tankegangen har ført til at millioner av mennesker ble kaldblodig myrdet fordi de ikke ville tilpasse seg de mektiges vilje.

Forfatteren Mark Twain skal en gang ha blitt fortalt at det gikk et rykte om at han var alvorlig syk eller at han allerede var død som følge av sykdommen. Svaret hans er blitt berømt for sin lett sarkastiske undertone: “Ryktet om min død er betydelig overdrevet”.

På samme måte kan vi nok også si at ryktet om "Guds død" i vårt moderne samfunn er sterkt overdrevet. For det er fortsatt slik at en overveldende stor andel av vår tenkning omkring moralsk rett og galt har sin direkte innflytelse fra kristendommen. Og det er fortsatt et helt sentralt premiss for lovgivningen som styrer samfunnet vårt. Men bevisstheten rundt dette er ofte overraskende liten.

Teologen og filosofen Espen Ottosen lanserer i disse dager boken «Uten Gud er alt tillat» hvor han argumenterer for behovet for en objektiv moral. Ottosen har gitt uttrykk for at han mener en som tror på Gud lettere kan forklare hvorfor det finnes en objektiv moralsk virkelighet. Han vil ikke avvise at en som for eksempel er ateist kan inneha en objektiv moral, eller for den saks skyld være et godt menneske. Men han vil ha en større utfordring med å forklare den utfra et verdensbilde hvor man utelukker at verden er skapt av Gud.

Ottosen peker på nettopp menneskeverdstanken som et eksempel på noe som er vanskelig å begrunne sekulært. Ottosen peker også på en sentral problemstilling knyttet til menneskeverdet, nemlig at moral først og fremst beskytter de svake og sårbare, noe som også står helt sentralt i kristendommen. Han hevder at de som først og fremst får lide ved bortfallet av objektiv moral nettopp er det svakeste.

Så selv om mange mennesker tilsynelatende kan avskrive Gud og erklære hans død kjekt og selvsikkert, vitner det i stor grad om at man ikke egentlig har tatt innover seg konsekvensene av dette. Ei heller hvilken altoverskyggende betydning kristen moralsk tenkning har hatt på utviklingen av vårt moderne samfunn.