Er karismatikk farlig?

Denne måneden har Protestfestivalen blitt arrangert i Kristiansand. Festivalen er et ukelangt arrangement, med debatter og foredrag av personer som representerer en eller annen form for motkultur. De vil si mennesker som ikke følger helt de etablerte normene.

Dette innlegget er skrevet av en anonym gjesteskribent.

Festivalen har i år også et tydelig kristent preg, og flere debatter handler nettopp om kristendom. En av debattene hadde tittelen «Karismatisk kristendom: Er det farlig?».

Karismatikk kan beskrives som en type kristendom som vektlegger åndelige gaver og en personlig, opplevd, kristendom. Begrepet karismatikk har sin opprinnelse i gresk språk, hvor ordet «karisme» betyr «nådegave». Karismatikere fremhever ofte nådegavene slik de beskrives av Paulus i 1 brev til korintierne, kapittel 12, vers 8-11. I Norge er den først og fremst representert ved frikirkelige forsamlinger som pinsebevegelsen, men det kan også være karismatiske kristne i en rekke andre kirkeretninger.

Under debatten i Kristiansand, fremmet særlig NRK-journalisten Tomm Kristiansen en sterk kritikk av den karismatiske kristendommen. Kort oppsummert mener han at den er manipulerende, politisk engasjert på høyresiden, og i stor grad importert fra USA

Tomm Kristiansen har erfaring fra Afrika som korrespondent for NRK, der han har opplevd karismatiske kristne som blir lederskikkelser i sine egne trossamfunn, og får fattige mennesker til å donere penger til dem. Som svar på donasjonene blir de forkynt helbredelse fra en rekke sykdommer, uten medisiner. Lederskikkelsene blir nært sagt allmektige. Dette er et overtramp som Kristiansen forståelig nok reagerer på. Men hans retorikk igjennom debatten, får det til å virke som at all karismatikk er lik, og like ekstrem som det han har opplevd i Afrika.

På mange måter kommer Kristiansen med en forfriskende kritikk av en kristendom som er usunn. Samtidig maler han med en bred pensel, og nyanserer aldri bildet han har. Slike spissformuleringer kan både være morsomme og nyttige til å få frem sitt poeng, men i Kristiansen sitt tilfelle kan det også bidra til å forsterke eller skape fordommer.

Det er mange hull i Kristiansen sin ensformede retorikk. Det vet han nok godt selv også, men gjør det for å få frem et poeng. Men for å motarbeide fordommer, ønsker jeg å gå igjennom noen av dem.

Kristiansen skiller ikke mellom ulike karismatiske forsamlinger, og det er uavhengig for han om de er i Afrika, Europa eller USA. Han skiller ikke på trossamfunn med ulike lederstrukturer eller tradisjoner. Den karismatiske kristendommen rommer over 8 % av verdens befolkning, ifølge Pew Research Center, og at alle disse kristne tilhører den samme typen trossamfunn som Kristiansen har møtt i Afrika eller hevder er politisk engasjerte i USA, er ytterst tvilsomt. Innenfor de karismatiske kirkene, er det også ulike lederstrukturer. Når Ingunn Ulfsten, daglig leder i Pinsebevegelsen, kommenterer at Filadelfia-kirken har et lederråd og ikke én leder i maktposisjon, virker Kristiansen uinteressert i å høre.

Karismatiske forsamlinger er ofte liberale, og opprettes ofte utenfor en eksisterende kirkestruktur eller tradisjon. Det kan gjøre at det blir sårbare for en usunn lederkultur. Men her har alle organisasjoner, og kirkesamfunn en sårbarhet. Det har vi sett i Den katolske kirken, men også fra vår egen statskirke. Mange oppriktige kristne, og kanskje særlig de karismatiske, har fått kjenne på den autoritære makten som Den norske kirke har hatt og brukt igjennom tiden. For mange fri- og lavkirkelige i Norge, er Hans Nielsen Hauge selve symbolet for dette. Han ble fengslet og bøtelagt, for å ha forkynt Guds ord uten tillatelse eller oppsyn av det lutherske presteskapet.

Som det tidligere er poengtert på denne bloggen, vokser medlemskapet av trossamfunn som er utenfor Den norske kirke. Det kan muligens være fordi mennesker, også i Norge, faller så lett for karismatiske ledere. Men det kan også være at mennesker får glede og tilfredsstillelse av å tilhøre frikirkelige og karismatiske bevegelser.

Tomm Kristiansen mener at karismatikk først og fremst er et amerikansk fenomen. Så hva sier den amerikanske statistikken om kristnes levekår der? The Gospel Coalition viser i denne artikkelen til diverse statistikker som viser at aktive kristne rangerer høyere på spørsmål om blant annet deres mentale helse og tilfredshet i ekteskapet. Usunt lederskap kan oppstå over alt. Kristne må, som alle andre, etablere gode lederstrukturer, varslingsrutiner og prosesser som gransker intern kultur. Det må også politiske partier (særlig ungdomspartier), bedrifter og frivillige organisasjoner.

De karismatiske bevegelsene, og særlig de som vokser fort, har ikke hatt det beste ryktet på seg. Det har vi sett i kontroversene rundt Hillsong, og også kritikken av arrangørene bak The Send. Men karismatikk i seg selv er ikke farlig. De må, som alle andre, være klar over sine fallgruver og jobbe for en sunn kultur. Om de ikke gjør det, bør man si ifra. Men det må gjøres uten enkle spissformuleringer som kun skaper fordommer.