Et håndtrykk til besvær

Saken om en ung muslimsk gutt som nektet å håndhilse på en kvinnelig rektor på en skole i Oslo i forbindelse med utdeling av vitnemål, har skapt stor debatt og høye bølger. Mange er provosert over guttens oppførsel, andre provoseres over det de opplever som rektorens respektløshet ovenfor guttens religiøse identitet. Hvorfor skaper denne saken så sterke følelser? Og hvorfor er det tilsynelatende så vanskelig for mange nordmenn å forholde seg til andre kulturers religiøse identitet?

Da en skole i Oslo skulle dele ut vitnemål til avgangselever fra 10. klasse oppstod en situasjon som har blitt en stor «snakkis», både i pressenog på sosial medier. I en video som er blitt mye delt på sosiale medier ser man en elev bli ropt frem for å ta imot vitnemålet sitt. Da han mottar dette, nekter han å håndhilse på den kvinnelige rektoren.

Rektorens respons på dette er å ta mikrofonen og henvende seg til foreldrene som sitter i salen: «Folkens, vi bor i Norge, og vi kan ikke ha det sånn. Foreldre, vi bor i Norge. Dere skal jobbe med norske kvinner, ellers lykkes dere ikke i Norge. Dette må dere ta tak i. Dere foreldre, dere må ta tak i det.»

Rektorens reaksjon har provosert mange, spesielt mange muslimske innvandrere. Andre igjen har uttrykt sterk støtte til rektoren, og mener hun var i sin fulle rett til å si det hun sa.

Mange fremhever behovet for en felles forståelse av hva som er korrekt oppførsel og hva det vil si å vise respekt. Det er også mange som tolker guttens oppførsel som ren respektløshet og en markering av et antikvarisk kvinnesyn, hvor kvinner anses som mindreverdige. Flere gir uttrykk for at de mener rektoren stod opp mot «polarisering og intoleranse» da hun insisterte på «den norske måten å gjøre ting på».

Men blir ikke denne måten å tolke situasjonen på raskt problematisk? For hva vet vi egentlig om intensjonen som ligger bak guttens avgjørelse? Hvilke verdier legger han til grunn? Mange antar at han var representant for et nedlatende kvinnesyn, noe vi selvsagt ikke ønsker i Norge. De tolker situasjonen inn i en gitt kontekst, og tillegger intensjoner utfra dette.

Det er i mine øyne grunnleggende urettferdige ovenfor personen det gjelder. Det kan tenkes at det er riktig, men det trenger ikke være det. Dermed risikerer man å tolke en situasjon grovt misvisende, og selv bidra til økt polarisering mellom «oss og dem» - i navn av å kjempe for respekt og likeverd. Og man risikerer å «henge ut» noen på feilaktig grunnlag.

I Dagsnytt 18 på NRK tirsdag 27-juni ble Baslim Ghozlan, imam og ansvarlig for nettsiden islam.no intervjuet om denne saken. Han peker på at holdninger knyttet til dette nettopp er personlige og individuelle. Han mener mye kunne vært løst med bedre kommunikasjon. Samtidig tar han opp et annet viktig poeng i debatten, nemlig det å ikke tillegg hverandre dårlige intensjoner i utgangspunktet.

I 2019 hadde man en liknende debatt da 3 kvinner tilknyttet Al-Noor moskeen i Bærum ikke ville håndhilse på kronprins Haakon da han besøkte moskeen som hadde vært utsatt for et terrorangrep. Også denne gangen problematiserte mange dette, og mente det var respektløst. Daværende FrP-leder Siv Jensen mente det var et uttrykk for «snikislamisering».

Kronprinsen tok det imidlertid særdeles fint, og hilste i stedet med hånden til hjerte, slik de tre kvinnene også gjorde.

Det er godt kjent blant minoriteter i det norske samfunnet at mange nordmenn har et problematisk forhold til det som er fremmed eller «annerledes». Kanskje delvis uten å være klar over det selv. I Norge har enhets- og fellesskapstankegangen stått ekstremt sterkt i hundrevis av år, så sterkt at det norske samfunnet av og til kan oppleves som nesten kvelende konformt.

Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet Kamzy Gunaratnam setter ord på en slik opplevelse, da hun kommenterte saken på sin facebookside. Gunaratnam har selv minoritetsbakgrunn og kom til Norge som flyktning fra Sri Lanka på begynnelsen av 90-tallet. Hun skriver blant annet:

«Vi er mange med minoritetsbakgrunn som har vokst opp med uttrykket som starter med “I Norge… gjør vi det sånn og sånn”. Jeg får frysninger oppover ryggen av setninger som starter med akkurat dette uttrykket “i Norge” og får ganske dårlige assosiasjoner. Det er en måte å hevde seg på som jeg aldri har likt. Snakk om hva vi kan få til i fellesskap, ikke hvordan Norge er bedre enn andre.»

Å håndhilse på noen er i Norge er sterkt uttrykk for en gjensidig respekt og anerkjennelse. Det er sånn sett forståelig at nordmenn kan reagere negativt når noen ikke ønsker dette. Likevel tror jeg det finnes mange andre måter å vise hverandre respekt og anerkjennelse på som er langt viktigere. For eksempel å kunne lytte til hverandres synspunkter. Kunne diskutere uenigheter saklig og høflig, og finne kompromisser der hvor det er nødvendig. Akseptere hverandres ulikheter i verdisyn, samtidig som man anerkjenner den andres menneskeverd og ukrenkelige rettigheter.

Jeg tror neppe vi er tjent med en polariserende debatt omkring noe som tross alt er forholdvis trivielt. Det burde strengt tatt ikke være problematisk å respektere noens ønske om å kunne slippe å håndhilse. Det finnes andre problemstillinger knyttet til respekt, integrering og samhandling i det norske samfunnet som jeg tror det er langt viktigere å rette søkelyset mot enn dette.

For eksempel forholdet til lov og rett, respekt for individuelle rettigheter som tros- og religionsfrihet, bekjempelse av vold og tvang i familier osv. Men også muligheter for deltakelse i ulike deler av samfunnet, politikk, idrett, kultur- og organisasjonsliv.

I Norge har vi kommet lengre og lyktes bedre med integrering enn mange andre sammenlignbare land. Men vi risikerer å reversere mye av den positive utviklingen hvis vi åpner opp for en helt unødvendig polarisering på grunn av forskjeller vi egentlig burde kunne leve med.

I disse dager ser vi konsekvensene av store integreringsproblemer utspille seg, ikke minst i Frankrike, men også i vårt naboland Sverige. Disse problemene har imidlertid ikke oppstått "over natten", men er en konsekvens av lang tids politisk neglisjering av viktige problemstillinger knyttet til integrering.

Når en minoritet i samfunnet mister tilliten til majoritetssamfunnet, blir konsekvensene raskt brutale, både for minoriteten selv og for majoritetsamfunnet. Det betyr selvsagt ikke at samfunnet skal la være å stille helt legitime krav til innvandrere om å tilpasse seg samfunnet vårt. Det er rett, rimelig og nødvendig. Men det bør også være grenser for krav til "fornorskning". Vi burde ha lært noe av våre historiske overgrep mot den samiske befolkningen i så måte.

Jeg tror vi er bedre tjent med å ha en konstruktiv dialog omkring hvordan vi kan bygge gjensidig tillit og respekt til hverandre, heller enn å grave oss ned i skyttergraver på grunn av et håndtrykk.