Evangeliet til alle folkeslag – Del 2 – De unådde folkeslagene

Tradisjonelt sett har Lausannebevegelsen hatt et betydelig fokus på å nå ut til «unådde folkeslag». I takt med økende digitalisering og en stadig mer globalisert verden skulle man kanskje tro at det målet var oppfylt for lenge siden. Men selv om antall unådde folkegrupper er færre enn før er faktisk antallet unådde mennesker økende. Dette skyldes hovedsakelig utfordringer med å nå ut med evangeliet til land hvor andre religioner og livssyn er dominerende.

Dette er andre del i en serie på 3 deler om Lausannebevegelsen og global misjon. Første del kan leses her.

Å forkynne evangeliet og plante kirker i land med en annen majoritetsreligion eller livssyn enn kristendommen, er i økende grad forbundet med risiko for forfølgelse. I fjor skrev jeg om Open Doors rapport om hvor kristendomsforfølgelsen er sterkest. Av landene som nevnes i Lausannebevegelsens rapport, hvor det finnes flest «unådde» mennesker, befinner stort sett alle seg på listen over land hvor forfølgelsen er sterkest.

Samtidig peker også rapporten på at det forholdsmessig er få misjonærer som blir utsendt til de unådde. Statistikken i rapporten viser at kun 3% av utsendte misjonærer reiser dit, hvor faktisk 40% av verdens befolkning befinner seg. De resterende 97% drar til stedet hvor evangeliet og kristendommen allerede er godt kjent.

Likevel finnes det altså kristne som er villige til å risikere forfølgelse og trakassering, ja kanskje til og med vold, for å spre evangeliet til mennesker i land med få kristne og lite kjennskap til evangeliet og kristendommen. Og fra flere av disse landene hører man historier om hvordan det kristne budskapet sprer seg, og det vokser frem nye kristne menigheter og forsamlinger.

Et eksempel på dette er Iran. Et annet eksempel er Kina. I begge land er det i praksis umulig å vite noe sikkert om det reelle antallet kristne, men det antas at det er betydelig høyere enn de offisielle tallene. Og i begge land utsettes mange kristne for betydelig grad av forfølgelse.

Likevel vokser altså antallet kristne i disse landene. Det kan virke som et paradoks, men faktisk er kristendommens historie full av eksempler på at kristendommen vokser og utvikles under forfølgelser. Kristne som utsettes for forfølgelser må ta et bevisst standpunkt for troen sin, og man blir ofte både forbløffet og imponert over hvilken fasthet de viser i troen.

Ofte er det også under slike forhold nettopp disippelskapet og etterfølgelsen av Jesus blir ekstra viktig. Personlig tror jeg dette også er en avgjørende faktor i å utvikle og etablere robuste og levedyktige kristne menigheter og kirkesamfunn, også i land hvor det å være kristen er forbundet med en slik risiko.

Rapporten peker også på at kristne som lever i land hvor det å evangelisere eller på andre måter spre troen sin er forbundet med fare, har en unik mulighet til å evangelisere ved sitt liv. I rapporten kalles dette for «livsstilsevangelisering».

Personlig tror jeg slike vitnesbyrd om en levende, praktisk tro, som har reelle konsekvenser for livet, ofte taler vel så sterkt som de mange ord vi kan si om troen med munnen. Det er også noe å tenke på for oss kristne som tross alt lever i frie land, hvor det er få eller ingen restriksjoner på evangelisering. Livsstilsevangelisering er ikke kun relevant for forfulgte kristne. Det er i høyeste grad en oppfordring som gjelder for alle kristne.

Utviklingen i land som Iran motiverer og styrker troen på at det kristne budskapet kan utgjøre en positiv forskjell i land hvor optimisme, håp og fremtidstro ofte er mangelvare. Det burde også motivere oss kristne til å gjøre en større innsats for å gå ut og søke kristent fellesskap med disse menneskene.