Evangeliet til alle folkeslag – Del 3 – kristendommen som en global religion

Kristendommen har de siste 100 årene gått fra å være en «vestlig» religion til å bli en global religion. Hva har dette å si for kristendommens utvikling og fremtid? Hvilke unike utfordringer har de kristne på de ulike kontinentene? Og hva er felles?

Del 1 i denne serien kan leses her.

Del 2 i denne serien kan leses her.

Et siste punkt jeg vil nevne fra Lausannebevegelsens rapport er kristendommens posisjon som en global religion. Tradisjonelt sett har man ofte tenkt på kristendommen som «vestens religion», dominert av Europeiske og Amerikanske perspektiver. Men i dag er flertallet av kristne bosatt i ikke-vestlige land. Ifølge en rapport fra Pew Research Center (som siteres av rapporten til Lausannebevegelsen) fantes det ca 500 millioner kristne i Afrika i 2010, og nesten 300 millioner i Asia. I dag antas det (ifølge Wikipedia) å være ca 718 millioner kristne i Afrika, og det anslås mellom 300 og 400 millioner i Asia.

Legger man til de neste 600 millioner kristne i Latin-Amerika, blir skiftet av kristendommens tyngdepunkt fra det globale nord til det globale syd enda tydeligere.

Dette reflekteres også i hvordan land på disse kontinentene har gått fra å være «misjonsmarker» til å bli «misjonssentere». Et godt eksempel på dette er Sør-Korea. Landet, som også har gått fra å være et av verdens fattigste etter Koreakrigen på 1950-tallet, til å være en suksesshistorie, er i dag det landet i verden som sender ut nest flest misjonærer. Kun USA sender ut flere.

Også Brasil sender i dag ut et stort antall misjonærer, og landet har i løpet av få tiår også opplevd en eksplosiv økning i antall evangelikalske kristne. Denne trenden er også tydelig i mange afrikanske land, som også i økende grad sender ut misjonærer.

Afrika er på mange måter en særlig suksesshistorie for evangelisering de siste tiårene, og med over 700 millioner kristne er Afrika allerede på mange måter et kristent «powerhouse». Utfordringene for den afrikanske kristenheten handler kanskje mer om dybde. Helt sentralt blir det å utvikle, styrke og stadfeste de kristne menighetene og fellesskapene, men også å utvikle kristendomsundervisning og opplæring. I dette ligger også en tydelig sammenheng med det å gjøre kristne til disipler.

Rapporten peker på at afrikanerne generelt er ivrige bibellesere, og at de har et optimistisk og positivt syn på fremtiden. Dette gir et godt grunnlag for videre positiv utvikling. Jesu ord i Johannes evangelium kapittel 4, vers 35, passer på mange måter svært godt: «Dere sier: Ennå er det fire måneder til innhøstingen. Men jeg sier dere: Løft blikket og se på markene! De står alt hvite mot høst.»

Rapporten kaller denne nye situasjonen for «polysentrisk misjon». Misjonsvirksomheten har tradisjonelt gått «fra vesten til resten». Nå kan man godt si at den går «fra alle land til alle land». Misjonen er blitt global, og går ikke lenger bare ut fra Europa og Nord-Amerika.

Som et apropos til dette kan nevnes at i mange europeiske land i dag utgjør innvandrere fra Afrika, Asia og Latin-Amerika også et betydelig innslag i de kristne forsamlingene. Den tyske pinsebevegelsen registrerte for eksempel i 2022 529 tysktalende menigheter og 343 menigheter med annet språk og opprinnelse. Dette utgjorde nesten en tredobling for menigheter med annet språk og opprinnelse sammenliknet med 2007. I samme periode har antall medlemmer i tyske pinsemenigheter økt med ca 40%.

I Norge ser vi det kanskje først og fremst i en stor økning i antallet ortodokse og katolske kristne. Det er også en trend at nordmenn med bakgrunn fra Den Norske kirke konverterer til katolsk eller ortodoks kristendom, i møte med åndelige impulser fra andre deler av verden. Dette sier også noe om det kristne budskapets universelle appell, også i svært sekulære samfunn. Selv om kristendommen har mistet mye av sin status i stadig mer sekulære vestlige samfunn, har dens budskap og kjerneverdier fortsatt stor appell hos mange.

I rapporten pekes det også på hvordan det radikalt egalitære kristne budskapet om alle menneskers egenverdi, i kraft av å være skapt i Guds bilde, utfordrer tradisjonelle maktstrukturer og hierarkier i land som for eksempel India.

En interessant parallell her er hvordan det kristne budskapet på samme måte i oldkirken utfordret samtidens gresk-romerske politiske makt, kulturelle tradisjoner og privilegier. Både gresk og romersk kultur var sterkt hierarkisk, og samfunnene var på mange måter svært brutale og preget av stor urettferdighet. Selv om samfunnet på mange måter var høyt utviklet, var det bygget på ryggen av store mengder slaver, med få eller ingen rettigheter overhode.

Kristendommens store gjennomslag i Romerriket var derfor ofte blant slaver og andre marginaliserte, på samme måte som kasteløse og andre nederst på rangstigen i det indiske samfunnet der ofte har omfavnet det kristne budskapet.

De kristne, med sitt radikale budskap som utfordret disse maktstrukturene ble også forfulgt av samtidens makthavere i Romerriket, men med tiden var det det kristne budskapet som vant frem.

Men som oftest vant det kristne budskapet frem på helt andre veier enn ved sverd og erobring. Det var de kristne forbildene, deres radikalt annerledes livsførsel og deres urokkelig tro som påvirket menneskene, og overbeviste dem om kraften i troen og evangeliet.

Jesus adresserer dette fenomenet, og kaller sine disipler til å være «jordens salt». Men han advarer også om at «saltet kan miste sin kraft». Og da duger det ikke til noe, «men kastes ut og tråkkes ned av menneskene». Det fordrer altså en radikal forpliktelse til den kristne etikken for å kunne være jordens salt. Denne radikale forpliktelsen følger ikke automatisk av at man kommer til troen og omvender seg til Jesus. Den kommer heller ikke automatisk ved å bli døpt med Den Hellige Ånd.

Det er ved et aktivt, bevisst disippelliv, ved å etterfølge Jesus, etter omvendelsen og etter å ha mottatt Den Hellige Ånd, at de kristne, både som individer og som gruppe, kan være jordens salt. Det er disse radikale forbildene som til alle tider har skaffet kristendommen gjennomslag.

En av de fremste farene for kristendommen, i dag som i oldkirken, er at troen blir til et maktmiddel, eller en vei til rikdom og innflytelse. Jesus kjempet for et rike som ikke er av denne verden. Her ligger også mye av hemmeligheten til at kristne fortsatt i dag kan være vitner om evangeliets glade budskap. De mennesker som ikke lenger beherskes av denne verdens ting, innehar en radikal form av frihet de aller fleste mennesker bare kan drømme om.  

Det håpefulle og gledelige i dette er at kallet til å være jordens salt, og disipler av Jesus, lyder «til alle folkeslag». Det er altså noe alle mennesker, uavhengig av nasjonalitet, etnisitet eller sosio-økonomisk status kan bli en del av.

Det er derfor også svært gledelig å se at Lausannebevegelsen nå setter fokus nettopp på disippelskapet og dets avgjørende betydning for kristendommen. Kristenheten trenger disipler, som kan være lys og salt, «sanne tilbedere, som tilber faderen i Ånd og sannhet».