Fører kristen forkynnelse til psykiske problemer?

Det fremstilles ofte som om kristen forkynnelsen kan gi mennesker psykiske problemer. Er det slik at kristen forkynnelsen som fremhever grunnleggende bibelske sannheter fører til at mennesker får psykiske problemer? Eller er det tvert imot slik at kristen forkynnelse hjelper mennesker til å få det bedre med seg selv?

Det er i utgangspunktet viktig å slå fast at opplevelser av kristen forkynnelse er subjektive, og kan oppleves svært forskjellig fra person til person. Å tvinge noen til å høre på en forkynnelse som skremmer dem, eller som de ikke er enig i, er selvsagt helt forkastelig. Likevel er det slik at hundretusenvis av mennesker i Norge hver uke helt frivillig oppsøker kristne menigheter for å la seg påvirke av kristen forkynnelse.

Det finnes en rekke forskningsrapporter som har forsøkt å dokumentere effekten av kristen forkynnelse på menneskers psykiske helse. En av de fremste forskerne er Tyler J. VanderWeele som er professor i Epidemiologi ved Harvard Universitetet. Han er også meddirektør for Harvards initiativ for helse, religion og spiritualitet i tillegg til en rekke andre verv. I tillegg til å forske på epidemiologi, har han også forsket på forholdet mellom religion og helse.

VanderWeeles funn er interessante, fordi de sier mye om effekten kristen forkynnelse og deltakelse i kristne forsamlinger har på menneskers fysiske og psykiske helse. Denne oppsummeringen viser til en rekke studier med titusenvis av deltakere, som indikerer en klar sammenheng mellom deltakelse i kristne forsamlinger og redusert dødelighet. En tilsvarende sammenheng indikeres også for at det har en positiv effekt på psykisk helse og velvære. Tallene indikerer en 27% reduksjon i dødelighetsrisiko, og grovt regnet 33% reduksjon i risikoen for depresjon hos de som ukentlig deltar i gudstjeneste, kontra de som ikke gjør det.

Resultater fra andre studier indikerer også at de som deltar i gudstjenester kommer bedre ut av det når det gjelder ting som selvmord, røyking, stoffmisbruk, kreft, hjerte- og karsykdommer, skilsmisse, sosialstønad, opplevd mening med livet, hvor fornøyd man er med livet, gavmildhet til ideelle og frivillige formål, frivillig innsats og andre former for offentlig engasjement.

Her kan du se et foredrag av Tyler J. VanderWeele om temaet fra youtube:

For meg er resultatene av studien nok en bekreftelse på ting jeg selv opplever i min egen hverdag, men å se det svart på hvitt som forskningsresultater fra undersøkelser utført av noen av verdens fremste samfunnsforskere er likevel forbløffende. Det som kanskje er enda mer forbløffende er hvor lite man ser, hører eller leser om dette i media.

Resultatene fra studiene indikerer også at det først og fremst er fellesskapsaspektene ved religion som sterkest påvirker helse og velvære. Dette har jeg selv skrevet om tidligere her.

De siste årene har vi i Norge opplevd noe som av mange beskriver som en epidemi av psykisk uhelse. Spesielt barn og unge har blitt hardt rammet. Mange er usikre på fremtiden, og usikre på sin egen identitet. VanderWeele skriver at man skal være forsiktig med å «foreskrive deltakelse i et trossamfunn som medisin for psykisk uhelse.» Det er jeg helt enig i!

Imidlertid mener jeg det er forbløffende at man i norsk sammenheng viser så lite interesse for såpass dramatiske funn, som viser en klar og utvetydig tendens mot at dette er bra for oss som velger å delta i dette! Tvert imot ser det ut til at man etter beste evne har forsøkt å fremstille det som skadelig.

Legger man til grunn trendene som vises i en nylig utført undersøkelse om selvmordsrater i USA, kan hele 40% av økningen i selvmordsratene mellom 1999 og 2014 være forårsaket av redusert deltakelse i religiøse forsamlinger. Igjen, dette er altså ikke påstander tatt ut av løse luften, men resultater fra studier gjort av noen av verdens fremste samfunnsforskere!

For meg bekrefter studien noe jeg allerede opplever. Likevel tror jeg vi som kristne kan bli bedre til å fremsnakke dette som vi selv opplever som så positivt. I stedet for å skjule vår kristendom, i den tro at vi ved det viser respekt for ikke-troende i samfunnet rundt oss, burde vi heller høyt og tydelig si med stolthet at fellesskap omkring tro gjør oss godt!

For meg er det ingen motsetning mellom det å være stolt av å være en del av et godt og verdifullt fellesskap, og det å vise respekt for andre mennesker som kanskje ikke har den samme troen.