Fryktforkynnelse til barn i BCC?

Å sikre barn og unges menneskerettigheter, og å verne dem mot det som er skadelig og destruktivt er en av de viktigste oppgaver både vi som samfunn, organisasjoner og privatpersoner har. Nettopp derfor er det all grunn til å ta varsler om at det spres frykt og drives negativ sosial kontroll av barn og unge på det største alvor. Men når det i et seriøst og alvorlig varsel påstås at BCC er «verst i klassen» i å «lære barn å være redd egne tanker og følelser», stemmer det egentlig?

I mars i fjor skrev jeg om en lokalpolitiker fra Moss som ble rasende da BCC sendte inn et varsel om ham til kommunens varslingsorgan, etter at vedkommende la ut noen temmelig sjikanøse kommentarer på Facebook. I etterkant har jeg med flere personer diskutere hvorvidt det var riktig av BCC å melde lokalpolitikeren til kommunens varslingsråd, og hvorvidt det var rett bruk av kommunens varslingsorgan. Nettopp på bakgrunn av alvorlighetsgraden et slikt varsel representerer.

En ting er jo å varsle om en lokalpolitiker som driver sjikanering på Facebook. Folk kan skrive så mangt på Facebook, og det er kanskje ikke nødvendig å ta alt det som skrives der fryktelig seriøst. Men et varsel til statsforvalteren, rettet mot et trossamfunn, om at trossamfunnets forkynnelse bryter loven, er faktisk langt mer alvorlig. Spesielt siden man spesifikt peker på forkynnelse som man mener retter seg mot barn og unge.

Det er nettopp et slik varsel en gruppe tidligere medlemmer av BCC har sendt inn til statsforvalteren i Oslo og Viken, slik Vårt Land skriver om her. De hevder blant annet at det skjer «negativ sosial kontroll» innad i trossamfunnet, og at BCC «bryter FNs barnekonvensjon ved å ta fra barn tanke- og trosfriheten». Litt av bakgrunnen for hvorfor dette blir en sak akkurat nå er at Statsforvalteren allerede har fratatt to andre trossamfunn registreringen som offentlig godkjent trossamfunn, nemlig Jehovas Vitner og Menigheten Samfundet. Begge med bakgrunn i at de driver «negativ sosial kontroll», samt at de hindrer fri utmelding av trossamfunnet.

Påstander om at det utøves grove overtramp av rettighetene til barn og unge er svært alvorlige, og det påligger derfor også Statsforvalteren et viktig ansvar for å undersøke sakene grundig. Ikke minst av hensyn til potensielle ofre, men også av hensyn til de som det blir varslet om. Personlig har jeg tillit til at Statsforvalteren tar slike saker på stort alvor, og bruker betydelig ressurser på å etterforske hvorvidt det faktisk forekommer brudd på den såkalte trossamfunnsloven.

Samtidig gir det en merkelig følelse å sitte og lese denne type påstander fremmet mot mitt eget trossamfunn. Påstander som for det første frontes av personer som forlot trossamfunnet for henholdsvis 20 og 30 år siden, og som for det andre fremmer påstander om mitt eget trossamfunn jeg ikke kjenner meg igjen i.

Varslerne hevder at de opptrer på vegne av en gruppe anonyme, tidligere medlemmer som har forlatt BCC de siste årene. De to fremste talspersonene er også engasjert i organisasjonen «Hjelpekilden», som har til formål å hjelpe mennesker som har brutt med lukkede trossamfunn. Det er i seg selv et edelt motiv, og jeg tviler derfor ikke på at svært mange er sympatisk innstilt overfor organisasjoner som Hjelpekilden, og mener de driver et viktig arbeide som fortjener å bli tatt på alvor.

Det blir derfor ekstra belastende for et trossamfunn å bli blinket ut som målskive for denne typen kritikk av en organisasjon som Hjelpekilden.

Mange av påstandene som varslerne fremsetter i artikkelen i Vårt Land er også temmelig oppsiktsvekkende. Hadde jeg lest en slik fremstilling om et annet trossamfunn hadde jeg naturlig nok vært svært skeptisk til å ha noe med det trossamfunnet å gjøre. Risikoen er også stor for at jeg rent underbevisst ville hatt et svært negativt bilde av mennesker som var medlemmer av et slikt trossamfunn når jeg møtte dem og snakket med dem.

Denne type effekter har dessverre vi som er medlemmer i BCC måtte vende oss til. Det er i stor grad noe vi må forvente at mange har i bakhodet når vi treffer dem, og hvis de vet at vi er BCC medlemmer. Det er en konsekvens av mange års negativ pressedekning av vårt trossamfunn.

Av konkrete anklager i den siste artikkelen festet jeg meg likevel spesielt ved at det hevdes at BCC er i en særklasse når det gjelder å forkynne at synden og det onde finnes i verden og må bekjempes. Og at BCC «lærer barn å være redd egne tanker og følelser».

At synden og det onde finnes i verden er ikke så uvanlig å forkynne. De aller fleste kristne trossamfunn forkynner det samme. Det siste er imidlertid en temmelig oppsiktsvekkende påstand. Og som vel burde få alle normalt oppegående mennesker til å holde barna sine langt borte fra BCCs forkynnelse.

Problemet med denne nokså oppsiktsvekkende påstanden er at den rett og slett ikke stemmer. BCCs forkynnelse til barn handler derimot svært mye om grunnleggende bibelkunnskap og trosopplæring. Det handler også om å gi barna innsikt i Guds tanker for menneskene og skaperverket slik de formidles i Bibelen, og å gi en grunnleggende forståelse for det helt sentrale frelsesverket Gud gjorde gjennom Jesus.

Nettopp derfor er det heller ikke, slik man kanskje skulle tro hvis man kun leser artikkelen i Vårt Land, at andre kristne skyr BCCs forkynnelse til barn. Tvert imot ser det ut som om BCCs forkynnelse til barn er mer populær enn noen gang. Jeg skal gi noen eksempler:

BCC Media produserer en rekke kortfilmer om bibelhistorien for barn, og er en sentral premissgiver for BCCs eget innhold rettet mot barn og unge. Filmene de produserer lanseres og promoteres blant annet gjennom Youtube-kanalen Bible Kids.

I skrivende stund har denne kanalen 143 000 abonnenter. Hvis vi legger Vårt Lands globale medlemstall for BCC til grunn (ca 35 000) betyr det altså at BCCs bibelfilmer for barn og unge brukes av 4 ganger så mange mennesker utenfor BCC som i BCC.

Den mest sette filmen (The story of Tabitha) er streamet over 2.1 millioner ganger. Det er altså, ifølge slik det fremstilles, 2.1 millioner visninger av skremmende innhold som «lærer barn å være redd egne tanker og følelser»? Finnes det virkelig så mange mennesker i verden som vil barna sine så vondt? Eller er forklaringen på filmens popularitet kanskje en helt annen? Her kan du se den selv, og så gjøre deg opp en mening:

Et annet eksempel er Bibelspillet Gate Zero, et prosjekt som BCC Media opprinnelig står bak og som har mottatt økonomisk støtte fra BCC. Gate Zero har på sin YouTube-kanal ca 9500 abonnenter, men følges av 270 000 på sosiale medier som Instagram og TikTok. I fjor høst samlet de inn 330 000 USD (nesten 3,5 millioner kroner) fra over 4000 ulike givere gjennom en crowdfunding kampanje for å videreutvikle spillet.

Er Gate Zero også egnet til å gjøre barn og unge redde for egne tanker og følelser? Eller handler det om helt grunnleggende kristne sannheter som har hjulpet milliarder av mennesker i generasjoner, og gitt dem håp, tro og mening i livet?

Jesus sier at vi skal kjenne et tre på dets frukter. Man kan selvsagt ikke bruke antall seere eller antallet som følger deg i sosiale medier som eneste parameter på hvorvidt budskapet ditt har noe for seg, men jeg stiller meg likevel tvilende til om hundretusenvis av mennesker helt frivillig ville ha fulgt medieinnhold som «lærer barn å være redd egne tanker og følelser».

Og hvis noen skulle tenke at BCC har et medieinnhold de viser til barn «internt» og et annet «eksternt» blir jeg dessverre nødt til å skuffe dere. Jeg deltar selv som frivillig i søndagsskole for barn i min lokalmenighet, og vi bruker da stort sett til hver eneste søndagsskole filmer produsert av BCC media, som ligger fritt tilgjengelig på Youtube.

Selv om noen skulle mene at jeg med dette ønsker å avskrive eller diskreditere varslerne, er det absolutt ikke min intensjon. Jeg mener tvert imot det er svært positivt at eventuelle kritikkverdige forhold, både i BCC og i andre trossamfunn, kommer frem i lyset, slik at det som er skadelig og destruktivt kan bli rettet på. Spesielt hvis det skulle være slik at det fremmes innhold som er skadelig for barn og unge.

Det jeg ikke er spesielt begeistret for er at det nå males et vrengebilde av BCCs trosformidling til barn og unge i media. For det vrengebilde som males ut i Vårt Land stemmer ikke overens med den virkeligheten jeg kjenner og selv lever i.

Jeg har til hensikt å skrive flere artikler om dette temaet, og vil i den neste artikkelen ta for meg de mer prinsipielle juridiske spørsmålene knyttet til menneskerettigheter, religionsfrihet og den norske trossamfunnsloven.

Loven som regulerer trossamfunnene i Norge får konsekvenser for svært mange av oss. Det er også et betimelig spørsmål om loven tilstrekkelig ivaretar religionsfriheten, når den er formulert slik at den ser ut til å kunne brukes som "brekkstang" for å ramme trosforkynnelse man av ulike grunner ikke liker.

Jeg vil også skrive noe mer om mine egne, helt personlige erfaringer med å vokse opp og å leve som et «vanlig» medlem av samfunnet vårt, samtidig som jeg er medlem av trossamfunnet BCC.

Jeg tenker også å reflektere litt over om moderne, liberale kristne, i all sin iver etter å opptre korrekt og hensynsfullt, risikerer å ende opp med å kansellere både Jesus og Paulus. Kan de i så fall kalle seg kristne lenger? Eller blir de da mer som disse: