Givertjeneste I BCC – hvordan fungerer den i praksis?

I løpet av de siste ukene har det dukket opp en rekke svært kritiske og harmdirrende innlegg på facebooksiden «Om Smiths Venner» hvor BCCs nye givertjeneste, og Kåre J Smiths forsvar av denne kritiseres. Det ser imidlertid ut til at for Oscar Floor er det ikke så viktig at det er sannheten som kommer frem, bare hans narrativ om Kåre J Smith som en pengegrisk og kynisk person kommer frem.

Man kan mene mye om givertjenesten i BCC, men slagordet «skal man mene noe, bør man først vite» kan være en grei rettesnor, om man skal uttale seg. Som BCC-medlem som deltar i givertjenesten har jeg selv blitt nødt til å sette meg inn i hvordan den fungerer. Jeg skal derfor forsøke å oppklare noen av Oscar Floors «misforståelser» av givertjenesten.

Floor tar utgangspunkt i en tale Kåre J Smith holdt på BCCs høstkonferanse på Oslofjord Convention Center i begynnelsen av oktober. Her har han plukket ut en del setninger og utdrag fra talen, som han lister opp i en 20-punkts liste. Her gir Smith blant annet uttrykk for at han ser på deltakelse i givertjenesten som et krav for å få innpass som medlem i BCC, og dermed også adgang til å delta på stevnene som avholdes på Oslofjord. Dette henger sammen med BCCs modell for finansiering av virksomheten, som avhenger av givertjenesten som medlemmene forplikter seg til å delta i.

Floor blir åpenbart provosert, selv om dette ikke angår ham direkte. Han lister opp en rekke punkter hvor han mener Smith lyver, og kommer med harde utfall. Han publiserer også en karikatur av Smith, som er mildt sagt lite flatterende.

Det er imidlertid en rekke uttalelser Floor kommer med som er direkte usanne, og som vanlig er det også en del unøyaktigheter og en ekstrem skjevhet i hvordan det hele fremstilles.

For å ta det første, det er lokalmenighetene, via årsmøtet som utfra menighetens budsjett fastsetter prosentandelen i givertjenesten.

Det er altså ikke Kåre J Smith som «bestemmer» at alle skal betale 10%. 10% har man imidlertid satt som et øvre tak for å unngå for høy økonomisk belastning på den enkelte, hvilket betyr at lokalmenighetene ikke kan vedta en høyere prosentandel enn 10%. Det er altså ikke et krav om å gi 10%, men det forventes at medlemmene følger opp det de selv vedtar på årsmøte i sin lokalmenighet.

Den andelen som vedtas av årsmøte i den enkelte lokalmenighet skal igjen brukes til en rekke formål.

Først og fremst skal det finansiere lokalmenighetens egen drift, dvs lokale arrangementer, vedlikehold av eiendommer, strøm, vann, avløp og kommunale avgifter knyttet til lokale eiendommer. Eventuelle renter på lån. Investeringer i nye prosjekter (f.eks hvis man skal bygge nytt lokale, eller andre fasiliteter). Osv.

I tillegg dekker også givertjenesten lokalmenighetens stevneavgifter for deltakelse i stevnene på Oslofjord. Dette inkluderer stevneavgift og fullpensjon, altså mat og drikke for hele oppholdet. Totalt er det snakk om 8 stevner i løpet av et år.

I tillegg gir lokalmenighetene en gave til misjon (såkalt «Davids søyle»), som også betales fra den enkelte lokalmenighet felles til BCC sentralt. Dette skal blant annet dekke BCC sentralt sine administrasjonskostnader, samt medievirksomheten.

Det er kanskje kjedelig og lite «juicy» for Floor å forholde seg til fakta, men realiteten er altså at det er medlemmene selv, via årsmøte, som vedtar den faktiske givertjenesten utfra det budsjettet medlemmene også vedtar på det samme årsmøte. Det Kåre J Smith derfor refererer til er i realiteten bare at den enkelte selv må følge opp det man selv er med på å vedta. Et eksempel på en liknende situasjon kan være følgende:

Det er valg i Norge. Som en god borger skal jeg naturligvis stemme, men jeg har ikke satt meg inn i de forskjellige partienes valgprogram, hva de står for og hvordan de vil styre Norge fremover. Jeg foretrekker egentlig parti A sin politikk, men liker ikke partilederen personlig. Derfor stemmer jeg på parti B, siden partilederen for parti B er flinkere til å snakke for seg. Dessuten ser han stilig ut på håret, og er alltid pent kledd. Stemmen min gir resultater for parti B, som vinner valget og får danne regjering.

Imidlertid blir det fort klart at partilederen for parti B vil øke skattene med 20%. Dette stod tydelig og klart i parti B sitt partiprogram, men det hadde jeg visst oversett. Likevel syntes jeg det blir for galt, og jeg tar til facebook hvor jeg oppretter facebooksiden «Partilederen for Parti B kan dra til helvete!». Jeg får raskt flere tusen følgere som er helt enig med meg i dette. Imidlertid har det lite å si i praksis, fordi parti B har allerede fått stemmen min i valget, og kan derfor vedta skattepakken, som jeg igjen må betale.

Dette litt tabloide eksempelet illustrerer hvordan vedtak i organisasjoner fungerer. I praksis er det også slik det fungerer i BCC. Men det syntes ikke Oscar Floor er så interessant. Det er mye mer interessant å fremstille Kåre J Smiths klargjøring at de som faktisk vedtar en givertjeneste selv må betale, som at Kåre J Smith driver pengeutpressing av stakkars BCC-medlemmer uten medbestemmelse.

Det er heller ikke slik som Floor ynder å fremstille det, at medlemmer som av økonomiske grunner ikke klarer å bidra med sin andel blir utestengt fra BCCs arrangementer. Men om man ikke vil betale selv om man i utgangspunktet kan, så bør man naturligvis ikke delta. Det er forskjell på å ikke ville og ikke kunne. Men igjen, den type nyanser er ikke så viktige for Oscar Floor.

Det paradoksale med dette er også at Oscar Floor nok innerst inne vet at dette stemmer. Oscar Floor er en ressurssterk og oppegående person, som både kan lese og sette seg inn i lover, regnskaper og annen offentlig informasjon. At han likevel, mot bedre vitende, velger å uttrykke seg slik han gjør, gir grunn til bekymring for at intensjonene er langt mer suspekte enn det han gir uttrykk for.

Jeg kan liste opp en haug med andre eksempler på den samme typen villedende og negativ retorikk, men det ville ta meg timevis, noe jeg ikke gidder. Men de overnevnte eksemplene taler for seg. Man kan kanskje argumentere for at medlemmer som syntes de lokale ildsjelene vedtar et for «ekspansivt budsjett» blir presset til å godta en givertjeneste de ikke ønsker. Til det vil jeg svare, de som mener det må heve stemmen og si ifra! Ikke på facebook, ved kjøkkenbordet eller i teselskapene, men i organisasjonen. Til styret, til ledelsen og på årsmøtet. Og de må engasjere seg i arbeidet i organisasjonen.

For slik jeg opplever det er det nemlig blant de engasjerte ildsjelene som bruker tusenvis av timer hvert år på frivillig innsats i BCC, overveldende støtte for givertjenesten. Den gjør at de med sterkest rygg må bære mest, samtidig som alle må bidra for å dekke felles kostnader. Den gir lokalmenigheten og BCC sentralt stabile inntekter og forutsigbare rammer å planlegge etter. Den blir vedtatt av årsmøte i lokalmenigheten, noe som sikrer medlemmene medbestemmelse.

Og det er disse ildsjelene som utgjør ryggraden i BCC som trossamfunn og fellesskap. Det er disse ildsjelene som ser fruktene av at BCC har økonomiske muskler til å gjennomføre visjonene som er satt for virksomheten. Og det er dette fellesskapet av engasjerte, varmhjertede og kreative mennesker som blant annet gjør at jeg er BCC medlem. I så måte er jeg helt enig med Kåre J Smith.