God save the queen!
I dag gravlegges dronning Elizabeth av Storbritannia, etter å ha vært britisk monark i 70 år. Er ikke monarkiet egentlig modent for historiens skraphaug?
Det har vært noe underlig å se hvordan nyheter om kongelige fortsatt har en slik voldsom appell. Dronningens dødsfall har vært en av toppsakene i nyhetsbildet verden over de siste to ukene. Millioner av mennesker har valfartet til London for å se dronningens kiste. Man får høre historier om hvordan monarken har påvirket livet til mennesker. I dagens morgensending på NRK radio fortalte en britisk mann om hvordan dronningens dødsfall gjorde at han endelig kunne sørge over sin mor som døde for over 20 år siden.
For mange kan monarkiet føles som en anakronisme. Konger og dronninger som hersker eneveldig over sitt folk er heldigvis også et tilbakelagt stadium. Dagens monarki har i stor grad kun en symbolsk betydning. Men som symbol for en nasjon og for et folk har monarkiet vist seg å ha oppsiktsvekkende stor effekt, ikke minst i krisetider.
Historien om kong Georg den 6, dronning Elizabeths far, tjener som et godt eksempel på dette. Han var på alle sett og vis en motvillig konge, som overtok tronen da hans eldre bror Edward abdiserte i 1937. Under andre verdenskrig ble han imidlertid et samlende symbol for den britiske nasjonen i kampen mot nazismen. Kongen og kongefamiliens popularitet ble enorm, og fikk stor betydning for oppslutningen om motstanden mot nazismen.
Historien om kong Georg den 6 er blitt gjort kjent for mange gjennom filmen «The kings speech» fra 2010. Kongen slet med stamming, og hadde derfor engasjert en terapeut for å hjelpe ham å håndtere dette. Som konge måtte han holde offentlige taler. Ikke minst ble dette viktig i krigsårene, hvor kongens radiotaler var viktige motivasjonsboostere for den britiske motstanden.
Kong Haakon den 7 av Norge har på mange måter en liknende historie. Haakon var imidlertid populær allerede før 2 verdenskrig brøt ut i Norge. Han var blitt valgt til konge med overveldende flertall i 1905, og han var seg bevisst sin rolle som «folkekonge» for hele den norske nasjonen. Han var seg også sterkt bevisst sin konstitusjonelle rolle, og de begrensningen som ble lagt på hans personlige makt.
Et godt eksempel på dette er utnevnelsen av Christopher Hornsrud til statsminister i 1928. Hornsrud var fra Arbeiderpartiet, som den gangen var et revolusjonært parti. Men siden Arbeidepartiet var blitt Norges største parti i valget, var det parlamentariske prinsippet at de skulle få kongens anmodning om å danne regjering. Den avtroppende statsministeren hadde rådgitt kongen å utnevne en regjering fra Bondepartiet i stedet. Kongens svar til dette er i ettertid blitt berømt:
«Jeg er også kommunistenes konge»
Enda mer kjent er kanskje kongens nei til å utnevne Vidkun Quisling til statsminister i april 1940. Kongen flyktet fra Oslo til Hamar da Tyskland innvaderte 09-april-1940. Han ble den 10-april oppsøkt av det tyske sendebudet som forlangte at han skulle utnevne Quisling til statsminister. Kongen kunne imidlertid ikke gå med på dette. Han kunne ikke utnevne en statsminister uten støtte i folket, som brøt med de parlamentariske prinsippene, og som ble påtvunget ham av en fremmed makt.
Kongens bevissthet om sin konstitusjonelle rolle, hvor han i henhold til grunnloven skulle utnevne statsminister og regjering i landet i pakt med folkeviljen, var en viktig årsak til at den norske regjeringen i april 1940 så tydelig kunne markere en felles front mot nazismen. Dette bidro sterkt til å mobilisere støtte i folket til kampen mot nazismen. Under hele krigen var kongefamilien et samlingspunkt for motstanden, selv om de ikke var tilstedeværende i landet.
Monarkiet har altså både i Norge og Storbritannia tjent som samlingspunkter og fellesskapsmarkører for nasjonene, både i «onde og gode dager». Kongelige begivenheter, som brylluper og begravelser, genererer den dag i dag enorm oppmerksomhet, og folk står gladelig timevis i kø i enorme folkemengder, for om mulig å få et glimt av de kongelige. Til tross for sin noe utdaterte form, er de fortsatt umåtelig populære, og i vanskelige tider ser mange fortsatt til monarken for trøst og oppmuntring.
Om kong Charles den 3 vil bli en like populær monark som sin mor gjenstår å se. Mange mener han kun vil bli en overgangsfigur frem til den langt mer populære William en gang skal overta tronen. Andre igjen mener kongehuset bør og må dø ut med Charles. Men jeg tror ikke vi skal undervurdere betydningen og verdien i slike symboler, for en nasjon og for et folk. Det har vist seg å være en særdeles levedyktig institusjon.