Har BCCs ledere fingrene i kollektbøssa?

Et mye diskutert tema på den tidligere omtalte facebooksiden «Om Smiths venner» handler om at BCCs ledere har beriket seg på trossamfunnet. Disse påstandene har blitt imøtegått av BCC en rekke ganger som usanne, men har vist seg særdeles seiglivede. Kan det ha noe å gjøre med at de på beleilig vis bekrefter fordommer mot kristne ledere?

Kristne lederes selvberikelse på «de enfoldige frommes» bekostning har alltid vært et besnærende narrativ for alle som er kritiske til kristne menigheter. I et slikt narrativ om BCC, settes ofte medlemmene opp som en gruppe fromme, sterktroende, men nokså enfoldige og lite utdannede mennesker. De er på sett og vis en slags idealgruppe av mennesker som er overbevist av fromme idealer om askese og nærmest selvutslettende oppofrelse. Her gjelder det å skille seg ut fra verden, både når det gjelder hvordan man kler seg og hvordan man ter seg.

Inn i dette tilsynelatende paradis kommer imidlertid slangene raskt til syne, i form av ledere med ambisjoner, talegaver, patos og myndighet, som brautende tiltar seg plassen som «åndelig leder», og begynner å melke de stakkars medlemmene for pengene deres. Hos de fromme enfoldige er det imidlertid ikke så mye å hente, så her må det skapes arbeid og virksomhet så man for alvor kan få fatt på forretningene, så pengene kan strømme inn.

Her ser lederne raskt at de «enfoldige fromme» er den perfekte «arbeidskapital» man kan dra veksler på. Ved å etablere underbetalte arbeidsplasser i egne selskaper, og ved å true og lokke med henholdsvis himmel og helvete kan man få dem til å gjøre nært sagt hva som helst. Ikke minst kan man få dem til å arbeide både hardt og lenge, gjerne til luselønn. Og pengene strømmer inn, og rett ned i lommene på lederne som kan le hele veien til banken. Så kaster man noen smuler til de stakkars arbeiderne som ydmykt bukker og skraper for de høye herrer.

Narrative kunne passet godt inn i en hvilken som helst religions kritisk bok eller TV-serie, og er besnærende å gripe til for de som med kritisk blikk ser på BCC fra utsiden.

Realiteten er imidlertid sjeldent helt slik narrative sier.

For hva om de stakkars enfoldige, uutdannede fromme i realiteten var en mangefasettert gruppe ressurssterke, hardtarbeidende mennesker som deler et sunt og livskraftig verdifellesskap, som de ser seg tjent med å finansiere gjennom gründervirksomhet, iherdig og målrettet arbeidsinnsats og investeringer? Om hva om de griske, brautende lederne var visjonære og gavmilde folk med forretningssans og teft for investeringer, som lot store deler av sin private rikdom tilkomme trossamfunnet via generøse donasjoner fra vellykkede foretak?

Det ene perspektivet er dystert, hjerteskjærende og provoserende. Det andre er en solskinnshistorie, til inspirasjon for andre om hva som er mulig å få til når man trekker lasset sammen.

Så hva skal man tro på? Hvilket perspektiv er det rette? Eller har ingen rett? Finnes sannheten et sted midt imellom?

Mye diskutert

Det har blitt skrevet mangt og meget om BCC, BCCs ledere, og om økonomi og finans i tilknytning til begge deler de siste årene. Flere av Norges største mediebedrifter har brukt hundrevis av timer til å grave i materien. Bakgrunnen for dette har nettopp vært mistanken om at de ressursene BCC og enkeltpersoner tilknyttet BCC har tilegnet seg, stammer fra lyssky forretningsvirksomhet som ikke tåler «pressens kritiske blikk». Og ikke minst at BCCs ledere har hatt «fingrene langt nedi kollektbøssa» ved flere anledninger.

På bakgrunn av dette skulle man tro at alt var «sagt og skrevet» og at sannheten endelig var kommet for en dag. Og leser man enkelte norske medier og på facebookgruppen «Om Smiths venner» skulle man tro at det hele var ganske opplagt. BCC er en sekt styrt av grådige ledere som utnytter medlemmene til egen vinning.

Hva skal egentlig til for å få statsstøtte som trossamfunn?

Imidlertid er det noe som skurrer. For hvis narrativ nr 1, som er det som er blitt lagt til grunn av en rekke kritiske mediebedrifter og BCC-kritikere var riktig, ville BCC som trossamfunn vært historie for lenge siden. Imidlertid lever BCC i beste velgående, ja menigheten er faktisk voksende. I Norge er BCC blant de raskest voksende trossamfunnene som mottar statsstøtte.

BCC er i dag et registrert trossamfunn med 19 menigheter i Norge og ca 9000 registrerte medlemmer. Det kan være interessant å se litt på vilkårene BCC må oppfylle for å få status som lovlig trossamfunn som kan motta statsstøtte i Norge i dag. Tidligere har jeg skrevet om hva staten bør støtte, og der nevnte jeg loven om trossamfunn som ble revidert i 2021. Her fremgår følgende kriterier:

- Et tros- eller livssynssamfunn kan bli registrert når det er fast organisert og har minst 50 medlemmer. Med tros- og livssynssamfunn menes sammenslutninger for felles utøvelse av tro eller livssyn.

- Registrerte tros- og livssynssamfunn kan kreve tilskudd fra staten. Dette tilskuddet skal brukes til tros- eller livssynsformål.

- Tros- og livssynsamfunnene kan imidlertid nektes tilskudd dersom de eller enkeltpersoner som opptrer på vegne av samfunnet bryter med følgende kriterier:

o   utøver vold eller tvang,

o   fremsetter trusler,

o   krenker barns rettigheter,

o   bryter lovbestemte diskrimineringsforbud

o   eller på andre måter alvorlig krenker andres rettigheter og friheter

- Registrerte tros- og livssynssamfunn skal hvert år rapportere om sin virksomhet til tilsynsmyndigheten.

- Tros- og livssynssamfunn som mottar tilskudd, skal hvert år sende inn regnskap til tilsynsmyndigheten. Regnskapet skal være revidert av statsautorisert eller registrert revisor.

Hele loven kan lese her.

Basert på de kravene BCC må oppfylle for å få rett til tilskudd fremstår det i seg selv som veldig merkelig å hevde eller insinuere at lederne beriker seg på BCCs medlemmer og de pengene medlemmene gir i gaver til trossamfunnet. Men det har ikke hindret hverken pressen eller andre BCC kritikere som Oscar Floor å slå dette opp i tendensiøse oppslag, tydelig vinklet på en slik måte at de skal så tvil om habiliteten til BCCs ledelse.

En gigantisk konspirasjon?

Det underlige er imidlertid, at for å få en slik «kjempekonspirasjon» til å fungere, måtte man ha sikret seg full anonymitet fra flere hundre personer som er involvert på forskjellige nivåer av styre- og økonomiarbeid i BCC Norges 19 lokalmenigheter, samt i BCC sentralt. I tillegg måtte altså de samme 19 lokalmenigheter og BCC Norges sentralorganisasjon overbevist like mange eksterne revisorer. I tillegg måtte årsmøtene, bestående av alle voksne medlemmer i BCC ha godkjent budsjetter som i realiteten viste at betydelige beløp av de midlene medlemmene hadde donert til trossamfunnets formål gikk i lommene på lederne.

BCC understreker selv at all forkynnelse i BCC foregår ubetalt på frivillig basis. Dette vil naturlig nok gjenspeiles i regnskapene. Så det er lite penger å hente den veien. BCCs administrasjonskostnader er betydelige, men så har man også en relativt omfattende administrasjon som skal sikre etterlevelse av relevante lover og regler, samt en medievirksomhet med flere titalls ansatte. Alt dette kommer tydelig frem i regnskapene som legges ut offentlig.

Resten av pengene tilflyter i stor grad løpende virksomhet, arrangementer, avdrag og renter på lån, vedlikehold av eiendommer, strøm, vann, avløp, kommunale avgifter etc etc. Alt sammen definert i åpne regnskaper som presenteres for årsmøte i lokalmenigheten, og som for BCC sentralt legges frem for medlemmene i forbindelse med stevner, og i årsrapporter som legges ut på BCCs hjemmeside.

Hvordan en slik omfattende tapping av BCCs ressurser i praksis skulle ha foregått, uten at noen skulle ha hevet stemmen eller latt varsellampene blinke fremstår for alle som har kjennskap til hvordan slike organisasjoner fungerer som ekstremt usannsynlig.

Stjeler Kåre J Smith og Bernt Aksel Larsen tilbake sine egne penger?

To av de største private økonomiske bidragsyterne til BCC de siste 10 årene er Kåre J Smith og Bernt Aksel Larsen. Det lett ironiske i denne situasjonen er at nettopp de to som altså i størst grad har måttet tåle krasse beskyldninger om å ha beriket seg på medlemmenes bekostning, har tilført BCC flere titalls millioner kroner i samme perioden i form av rene pengegaver. Dermed har man den nokså absurde situasjonen at forstander Kåre J Smith og tidligere styremedlem Bernt Aksel Larsen blir beskyldt for å «stjele tilbake» penger de allerede har gitt til trossamfunnet. For meg fremstår det som en særdeles lite hensiktsmessig å stjele tilbake penger man allerede har gitt.

NRKs Brennpunktredaksjon, som driver med kritisk og undersøkende journalistikk, har i særdeleshet vist interesse for dette. I forbindelse med research for dokumentaren "Guds utvalde" som ble sent på NRK høsten 2020 har de forsøkt å finne denne typen koblinger.

I deres egen metoderapport som de leverte inn i forbindelse med at NRK Brennpunkt ønsket å slå kloa i den prestisjetunge SKUP-prisen for kritisk og undersøkende journalistikk, skriver de følgende: «I realiteten har ingen klart å dokumentere at toppledelsen har hatt direkte privatøkonomiske fordeler av sin posisjon. Flere har beskrevet at lederne er blitt svært rike, men det er aldri blitt etablert en direkte kobling mellom dette og menighetens midler.»

For Oscar Floor og andre som av forskjellige årsaker ikke liker virksomheten BCC driver, er imidlertid ikke dette så viktig. Kan man skape et inntrykk av at det må foregå noe «bak fasaden» som ikke tåler dagens lys, har man allerede langt på vei lykkes.