Har Twitter sensurert brukere?

“Here we go” tweetet Elon Musk, Twitters nye eier, den 03-desember-2022. Anledning var publiseringen av «Twitter files», en lekkasje av interne dokumenter som skulle vise hvordan Twitters tidligere ansatte systematisk hadde sensurert konservative, høyreorienterte ytringer, samtidig som liberale, venstreorienterte ytringer av liknende karakter ble stående. Stemmer dette? Og har Musks «nye twitter» virkelig blitt en mer ytringsfri plattform? Og hva må gjøres for å motvirke den stadig økende polariseringen?

Elon Musks kjøp av det sosiale mediet Twitter var en av 2022s største snakkiser. Først forsøkte Musk å annullere kjøpet siden han mente han hadde kjøpt «katta i sekken». Da det ikke gikk overtok han roret den 26-oktober-2022. Han entret Twitters hovedkontor i San Fransisco, bærende på en porselensvask. Det hele ble foreviget med en video på twitter:

Musk er ikke en person som kaster bort tiden. I løpet av kort tid gjør han omfattende endringer, sparker halvparten av de ansatte og begynner store endringer i selskapet.

Ikke alle er like glade for endringene. Som ivrig bruker av Twitter har jeg selv sett mange eksempler på brukere som har gitt uttrykk for at plattformen ikke lenger er det den var, og at det er mye på grunn av Musk. Samtidig har andre gitt uttrykk for at de synes plattformen er blitt bedre etter at Musk overtok.

Musks hovedintensjon med å kjøpe Twitter var at han mente den sosiale plattformen beveget seg i feil retning, og at den i økende grad sensurerte meningsinnhold som toneangivende ledere ikke likte. Han inviterte et par uavhengige journalister til å gå igjennom Twitters interne logger, som beskrev prosessene knyttet til innholds moderering. Disse har i ettertid fått navnet «Twitter files».

En av journalistene som fikk adgang til Twitter files var Bari Weiss, en tidligere journalist i The Wall Street Journal og New York Times, som nå redigere sitt eget nettsted kalt «The Free Press». Her la hun den 15-desember-2022 ut en artikkel som beskriver hennes møte med Elon Musk, da han tilbød henne og flere andre uavhengige journalister full tilgang til Twitters arkiver.

Weiss skriver at hun og de andre journalistene hadde som mål å finne ut hva som faktisk hadde skjedd, i avgjørende tider for nasjonen USA og for Twitter som selskap. Hva som var Elon Musks mål med det hele er, i følge Weiss, et mye vanskeligere spørsmål.

Det Musk selv sa, igjen ifølge Weiss, er at han var «redd for sivilisasjonens fremtid». Det er temmelig store ord. Musk fortsatte med å påpeke at «fødselstallene faller, tankepolitiet øker sin makt, og til og med det å ha en mening er nok til at folk unngår deg».

Dette er åpenbart poenger som gir gjenklang hos mange, og diskusjoner som er relevante i mange land. I Norge har diskusjonene rundt ytringsfrihetskommisjonens rapport også bragt frem mange av de samme momentene. Og diskusjonene rundt de mange problemene i for eksempel eldreomsorgen peker også på trenden med at stadig færre unge skal ta seg av stadig flere eldre. Altså får de problemene Musk peker på reelle konsekvenser for oss, også i dag.

For Musk sin del var det i følge Weiss et sentralt mål for ham å være ærlig på hva som hadde skjedd hos Twitter, renske opp i «gamle synder» og gå videre med blanke ark. Sør-afrikaneren Musk brukte den sørafrikanske «Sannhets- og forsoningskommisjonen» fra tiden etter Apartheid som en referanse til hva han ønsket å oppnå.

En av sakene Weiss og teamet hennes publiserte om, var begrunnelsen Twitter brukte for å utestenge Donald Trump fra Twitter etter stormingen av kongressen 06-januar-2021. Her kommer det frem at utestengelsen av Trump ikke kunne begrunnes i at han hadde brutt noen av Twitters retningslinjer. Argumentet som ble brukt av Twitter var «konteksten rundt, spesielt hvordan de er blitt mottatt og tolket på og utenfor Twitter», og «risikoen for ytterligere oppfordringer til vold».

https://blog.twitter.com/en_us/topics/company/2020/suspension

Weiss artikkel viser til eksempler på andre politiske ledere som har kommet med langt grovere påstander på twitter, som har blitt stående. Enkelte svært grove påstander har blitt slettet, men personene som fremsatte dem har ikke blitt utestengt.

Et godt eksempel er Irans åndelige leder Ayatollah Ali Khameinis tweet fra 2018:

De aller fleste er nok enige om at Donald Trumps håndtering av valgnederlaget i 2020 var katastrofalt uansvarlig, og at han baserte seg i stor grad på en løgnaktig fremstilling. Jeg skal ikke på noen måte forsvare hvordan han åpenbart forsøkte å kuppe en lovlig demokratisk prosess. Like fullt er det ekstremt problematisk at en plattform som Twitter utestenger en politisk leder fra plattformen uten å reelt sett kunne begrunne utestengelsen saklig.

Weiss viser i en annen artikkel, kalt «Twitters secret blacklist», hvordan Twitter i hemmelighet gav ansatte i oppdrag å undertrykke synligheten til kontoer eller temaer som var «uønskede» eller «farlige». Dette står i sterkt kontrast til plattformens uttrykte ønske om å være «et offentlig torg», hvor de «gir alle makt til å skape og dele ideer og information umiddelbart, uten sperrer».

Hun mener altså at det er åpenbart at Twitter har favorisert den liberale venstresiden i amerikansk politikk, mens den konservative høyresiden har blitt sensurert eller «dempet» av plattformen, i større grad.

Musk har selv oppgitt at hans intensjoner er å omskape Twitter til en plattform der man konkurrerer på like vilkår. Det skal være konsistent og transparent. Det høres i utgangspunktet fint ut.

Men stemmer det?

Bari Weiss er selv usikker på det. Hun påpeker det åpenbart problematiske i hvordan en håndfull personer, som ikke på noen måte trenger å stå til ansvar for velgere, kan ha omfattende påvirkning på den offentlige debatten. Og hvordan denne makten nå er skiftet fra en håndfull personer til i praksis en person. Weiss stiller spørsmålet om noen i det hele tatt burde ha en slik makt.

Hun viser også til eksempler som tyder på at Musk i realiteten bare fortsetter på samme måte som de forrige eierne, men i den andre grøften. Så i stedet for sensur av konservative stemmer fra høyresiden, kan det se ut til at det nå sensureres liberale fra venstresiden.

Et annet poeng for henne er hvordan Twitter files ble mottatt når de ble lansert. Blant alternative høyremedier og på sosiale medier ble det omtalt som verdens største og viktigste sak, mens mange av de tradisjonelle mediehusene knapt nevnte dem med et ord.

At det også var nettopp var en gruppe uavhengige journalister fra et alternativt nettsted som endte opp med å publisere dette, ikke anerkjente journalister fra The New York Times eller liknende mediehus, kan man i ettertid godt forstå, sett i lys av at disse store mediehusene åpenbart selv var en del av det samme problemet. Dette har også Bari Weiss beskrevet i detalj fra sin tid i The New York Times, hvor hun endte opp med å si opp. Hun hevder selv å ha blitt mobbet, og i praksis presset ut av andre journalister som ikke likte meningene hennes.

Man kan godt være uenig i Weiss standpunkter, men hun har så vidt jeg vet aldri ytret støtte til ekstremister, oppfordringer til vold eller annet som skulle diskvalifisere henne fra deltakelse i den offentlige debaten. Medier som skulle vært ytringsfrihetens forkjempere og fanebærere, undergravde altså i realiteten ytringsfriheten til stemmer med høyst legitime standpunkter.

Dette er, igjen sagt med Weiss ord, et godt eksempel på et av de største problemene man har i dagens offentlige debatt. Nettopp hvordan polariseringen kveler den åpne, transparente, informerte offentlige debatten.

I stedet for et offentlig torg, hvor meninger og ideer kan møtes, brytes mot hverandre og bringe samfunnet fremover, får man ekkokamre hvor eksisterende meninger om hvordan verden ser ut, forsterkes og radikaliseres. Resultatet blir mer polarisering, mer frykt og mistro.

Det er her twitter files tar opp flere interessante og viktige momenter som angår samfunnsdebatten.

Det ene er altså det åpenbart problematiske med den enorme makten sosiale medier som twitter og facebooks eiere besitter. Uttrykket «makt korrumperer, men absolutt makt korrumperer absolutt» er særdeles treffende, og beskrivende for virkeligheten når enkeltpersoners makt og innflytelse blir stor nok. Det finnes en rekke eksempler på hvordan denne makten korrumperer mennesker til det ugjenkjennelige.

Det andre er hvordan sosiale medier i stedet for å være åpne torg og «markedsplasser» for ideer og meninger, i realiteten blir ekkokamre, styrt av ansiktsløse algoritmer som forvaltes av mektige enkeltpersoner som ikke kan stilles til ansvar. I stedet for å fremme en opplyst og åpen debatt, forsterkes eksisterende fordommer og holdninger, i en slik grad at mange til slutt ender opp radikaliserte.

Mye av den samme kritikken har også blitt rettet mot toneangivende mediehus, både i USA og Europa. Jeg skal ikke si at all den kritikken nødvendigvis har vært saklig og berettiget. Men når den kommer fra insidere som Bari Weiss, som selv er godt kjent med hvordan mediehusene fungerer på innsiden, er den verdt å lytte til.

Ytringsfrihetskommisjonen påpeker i sin rapport at «internett har styrket ytringsfriheten», men at det samtidig medfører en rekke nye utfordringer. De tar også opp problemstillinger knyttet til sosiale medieplattformer, og peker blant annet på utfordringen med at det i realiteten er vanskelig å vite hvem som styrer innholds modereringen og hvordan denne gjennomføres.

Kommisjonen peker på bedre regulering og tilsyn av plattformselskapene. De mener også Norge bør vurdere å bruke sine økonomiske muskler gjennom oljefondet, ved å inkludere ytringsfrihet som en sentral del av vurderingsgrunnlaget i forvaltningen av eierinnflytelsen, samt at det bør forskes mer på plattformenes påvirkning på det norske samfunnet.

Alt dette er vel og bra. Personlig ville jeg nok tilføyd en betydelig styrking av satsingen på undervisning i kildekritikk, ytringsfrihet og hvordan man forholder seg til informasjon i den norske skolen. I den overordnede læreplanen for grunnskolen paragraf 1.3, om «kritisk tenkning og etisk bevissthet» står det følgende:

«Skolen skal bidra til at elevene blir nysgjerrige og stiller spørsmål, utvikler vitenskapelig og kritisk tenkning og handler med etisk bevissthet.»

Den generasjonen som nå vokser opp trenger å stå langt bedre rustet til å avsløre manipulasjon og feilinformasjon enn det tidligere generasjoner har vært. Personlig vil jeg hevde at i møte med de ekstremt følelsesladde ekkokamrene på sosiale medier er man i realiteten sjanseløs, hvis man ikke på forhånd er blitt godt opplært i kritisk tenkning og kildekritikk.

Tviler man på det er det bare å logge seg inn på facebook eller twitter, og søke opp ord og begreper som på ulike vis er kontroversielle. Det er skremmende å se tilsynelatende oppegående voksne mennesker bli radikalisert til det ugjenkjennelige i møte med disse ekkokamrene.

For meg blir det den viktigste lærdommen av Twitter files. Vi snakker mye om frihet, noe som er bra og viktig. Men med frihet følger også et ansvar. Ikke minst ansvaret for å forvalte friheten. Da er det nødvendig å forholde seg til virkeligheten, å lære seg å søke sannhet og rettferdighet. Til dette trenger vi regulering, kunnskap og opplæring. Og vi trenger reelt åpne felles møteplasser, hvor alle lovlige ytringer på like vilkår kan fremmes og bli hørt. Vi vil nemlig aldri oppnå reell aksept og forståelse for mangfold i avsondrede ekkokamre.