Høyrebølgen

Den overraskende valgseieren til høyrepopulisten Geert Wilders og hans frihetsparti i det nederlandske valget, samt den kontroversielle og særdeles frittalende Javier Mileis seier i det Argentinske presidentvalget, har sjokkert mange etablerte politikere. Og i bakgrunnen spøker Donald Trumps kandidatur for det amerikanske presidentvalget i 2024. Men hvor «farlig» er egentlig denne høyrebølgen? Og hvorfor fremstilles egentlig høyreorienterte politikere svært ofte som livsfarlige idioter av norske medier?

«Ytre høyre» er en merkelapp som de aller fleste «normalt oppegående mennesker» i den vestlige verden tradisjonelt sett har skydd som pesten. Og har man først blitt stemplet som hjemmehørende på «ytre høyre» er sjansen stor for at fremtidsutsiktene for karriere eller innflytelse er små. «Ytre høyre» er uløselig knyttet til rasisme, voldsbruk og autoritære ledere som bruker vold for å sikre egen makt og innflytelse.

Men de siste årene har noe skjedd. Etter fjorårets valg i Sverige er plutselig de som tidligere var å regne som en pariakaste i svensk politikk – Sverigedemokratene - blitt støtteparti for regjeringen til Ulf Kristersson. I Nederland vant Geert Wilders frihetsparti valget i desember i fjor. I Frankrike har nasjonalisten Marine Le Pen vært nære på å vinne presidentvalget. Italia har en høyreorientert regjering ledet av Giorgia Meloni, som er historisk populær. I Tyskland har det høyreorienterte AfD (Alternativ für Deutschland) vokst seg store og innflytelsesrike i mange delstater. For ikke å snakke om Donald Trumps vedvarende popularitet i USA, til tross for de mange kontroversene, skandalene og rettssakene.

Leser man norske medier får man inntrykk av en mørk og dyster politisk situasjon, forårsaket av fremmedfrykt og delvis drevet frem ved hjelp av russiske trollfabrikker. Men realiteten er nok langt mer nyansert enn som så.

Misnøye med de tradisjonelle styringspartiene

Det har nemlig lenge ulmet både blant europeiske og amerikanske velgere, som har sett med skepsis på økonomisk stagnasjon, stadig økende forskjeller og økende sosiale problemer delvis forårsaket av store flyktningestrømmer fra det globale syd. Mange av de klassiske arbeiderklassevelgerne som tradisjonelt sett har stemt på de store, statsbærende sosialdemokratiske partiene i Europa eller på Demokratene i USA, har mistet tilliten til disse partiene, da de opplever at disse mangler troverdighet som forkjempere for arbeidere «på gulvet». Mange av disse velgerne har derfor endt opp i ytre-høyre partier i Europa, eller i den ytterliggående delen av det Republikanske partiet i USA, som en protest mot samfunnsutviklingen.

Denne problemstilling har vært mye diskutert både i Europa og USA, og det jeg skriver her er neppe noe nytt for mange av mine lesere. Det som likevel er et tankekors, er at store og i mange tilfeller helt eller delvis statseide og skattefinansierte mediehus reflekterer så lite over sin egen rolle i denne polariseringen og generelle misnøyen i samfunnet.

NRK og dekningen av internasjonal politikk

Jeg har skrevet en god del om NRK tidligere. De fleste av mine lesere er sikkert kjent med at jeg har mine «horn i siden» til den norske allmenkringkasteren. Det kan selvsagt finnes mange innfallsvinkler til kritikken av medielandskapet. Nå er heller ikke kritikk av vestlige nyhetsmedier generelt, og allmenkringkastere spesielt noe nytt for den konservative høyresiden. I Norge har for eksempel tidligere Frp-leder og nå Stortingsrepresentant Carl I. Hagen blitt kjent for å omtale «Norsk rikskringkasting» (NRK) som «Arbeiderpartiets rikskringkasting» (ARK). Jeg har ikke tenkt til å legge meg på en slik linje.

Det jeg likevel ofte har savnet fra store og innflytelsesrike allmenkringkastere generelt og NRK spesielt, er vilje til selvkritikk og evne og vilje til å rette opp egne feil. Det er selvsagt enkelt i etterpåklokskapens lys å beklage oppslag som viste seg å være basert på feilinformasjon, eller si at man skal ta lærdom av det. Mens i realiteten snur man seg rundt og glemmer hele greia, helt til man går i baret neste gang.

Det andre er den åpenbare skjevdekningen som ulike politiske ledere ofte blir gjenstand for. Det gir seg typisk utslag i at venstreorienterte, sosialliberale, flamboyante, unge, velkledte og «likandes» ledere stort sett blir gjenstand for positive medieoppslag, ja nærmest blir ukritisk bejublet av disse mediene. Her er NRK ofte «verst i klassen.»

Jeg skal gi noen eksempler. NRK har for eksempel i sin dekning av stats- og regjeringssjefer som Canadas Justin Trudeau, New Zealands Jacinda Ardern og Finlands Sanna Marin fremstått mer som en bejublende heiagjeng enn som kritisk presse. Jeg kan til dags dato ikke huske å ha lest en eneste kritisk artikkel om noen av disse politikerne. Tvert imot har de nærmest blitt fremstilt som «overmennesker». De har blitt beundret og bejublet. De er hevet over enhver kritikk.  

Sammenlikn dette med NRKs dekning av for eksempel Italias Georgia Meloni. Meloni ble dekket som om hun nærmest var en fascist som var i ferd med å gjenetablere Mussolinis totalitære fascisme i Italia. Det stemte selvsagt ikke, men siden hun var en konservativ, «anti-woke», pro-familiekandidat passet det åpenbart NRKs narrativ å beskrive henne slik.

NRKs egne sosialliberale «Woke-helter», Ardern og Marin har imidlertid begge forsvunnet ut av regjeringskontorene. Ardern trakk seg og Marin måtte gå av etter å ha tapt valg. Trudeau klarte i de to siste valgene å skrape sammen et marginalt flertall sammen med et venstreorientert parti. Det siste valget fikk han arrangert midt under Covid-19, og timet det mest mulig optimalt for egne vinnersjanser. Uten at det hjalp noe særlig. Han er ikke lenger spesielt populær i hjemlandet Canada, og internasjonalt er han også en «falmende stjerne».

Samtidig er Meloni blitt både populær og respektert, i Italia og internasjonalt. Det er lite som minner om fascisme i hennes politikk. Derimot er hun en ganske tradisjonell konservativ politiker, som fokuserer på tradisjonelle verdier. Og hun får utrettet ting, og har vist seg som en effektiv alliansebygger i EU. Men det står åpenbart ikke spesielt høyt i kurs hos NRK.

Hva er egentlig «ytre høyre»?

Nå er det også en viss forskjell rent politisk på Meloni og for eksempel Geert Wilders eller Jimmie Åkesson. Men tendensen er likevel den samme. Konservative, høyreorienterte politikere plasseres i en sekk, uavhengig om de heter Viktor Orban, Donald Trump eller Giorgia Meloni. Alle disse representerer «ytre høyre», en slags vag sekkebetegnelse som sier lite, men som er godt egnet til å skape mistanke om at de representerer noe suspekt og farlig.

NRKs dekning av politiske trender i Europa og ellers i verden er ofte knapt nok egnet til å informere. Stort sett preges den av grunne, intetsigende analyser som at «den og den er veldig populær», «den og den har ekstreme meninger» osv. Ofte er «ekstreme meninger» sammenfallende med at man står for tradisjonelle familieverdier og ikke er en forkjemper for stadig utvidede LHBT-rettigheter. Et tema som for norske journalister generelt og NRK spesielt later til å være av absolutt største betydning. Mens italienske velgere altså ser mer ut til å være opptatt av økonomi og nasjonal sikkerhet, temaer NRKs journalister knapt kan si noe fornuftig om i en italiensk kontekst.

Nå har NRKs dekning av internasjonal politikk neppe noe å si for utfallet av valg i andre europeiske stater. Men jeg tar meg gang på gang i å stusse over NRKs svært ensidige og ofte merkelige dekning av ulike politiske strømninger. Det skaper et vrengebilde av den politiske situasjonen i mange land, og serverer nordmenn er svært karikert bilde av politikere som ofte er langt mer respektert ute i verden enn det vi kanskje tror, basert på våre egne mediers snevre dekning av disse.

Javier Milei

Det siste eksempelet på denne dekningen er omtalen av den nye Argentinske presidenten Javier Milei. Som seg hør og bør brukes «Argentinas Trump» når Milei skal beskrives, på samme måte som en hvilken som helst president fra et høyreorientert parti blir «…. Lands Trump» i NRKs dekning. NRK bruker masse plass på å greie ut om sin oppfatning om Mileis påståtte psykiske utfordringer, antatte vrangforestillinger og hans lett eksentriske sider.

At han er fascinert av jødedommen og at han visstnok «skal være for salg av barn» trekkes også inn som viktige elementer. Milei har imidlertid selv klargjort at han overhodet ikke er for «salg av barn», tvert imot fordømmer han salg av barn. Men dette nevner ikke NRK med et ord i sin artikkel, hvor det etterlatte inntrykket nærmest er at Milei er en gal og farlig psykopat. Det er selvsagt kontroverser knyttet til Milei, men NRKs fremstilling av ham er rett og slett både tendensiøs og uærlig. Og den fremstiller mildt sagt de millioner av argentinere som har stemt på ham i et særdeles lite flatterende lys.

NRK finner det heller ikke verdt å nevne med et ord at Milei er en anerkjent økonomiprofessor med flere tiårs erfaring. At han har undervist på universiteter i mikro- og makroøkonomi og matematikk. At han har skrevet flere bøker, publisert over 50 akademiske artikler, og vært økonomisk rådgiver for en av Argentinas rikeste forretningsmenn, og for G20-landene. Men da er det selvsagt langt viktigere å skrive om at han har et litt sært forhold til hunder.

Milei ble valgt inn på bakgrunn av en fullstendig katastrofal økonomisk situasjon i Argentina, en situasjon som er forårsaket blant annet av flere tiårs vanstyre og politisk korrupsjon. Sett i et slikt lys er det kanskje ikke så rart at velgerne der ser seg om etter nye alternativer som er villig til å gjøre noe som faktisk kan endre situasjonen, selv om det kan få store konsekvenser på kort sikt. Men NRK kan knapt skrive noe som helst fornuftig om Mileis økonomiske tenkning, og hva som ligger til grunn for hans politiske program.

Lite troverdig demonisering

Basert på det jeg ellers leser i andre medier og hos ulike kommentatorer på sosiale medier, syntes jeg heller ikke det er det minste underlig at velgere i ulike land går til partier som Melonis «Italias brødre» eller Åkessons Sverigedemokratene. Dette til tross for at norske mediehus som NRK i stor grad demoniserer disse politikerne, ofte basert på at de politiske bevegelsene de tilhører på et eller annet tidspunkt har hatt en eller annen tilknytning til tvilsomme høyreradikale personer eller bevegelser. I mange tilfeller svært perifere tilknytninger, og ofte også for flere tiår siden. For meg blir det da omtrent som å si at man ikke burde lese Aftenposten fordi avisen var Nazi-vennlig under 2. verdenskrig.

Jeg tror svært mange gjennomskuer den tynne og lite troverdige journalistikken som serveres fra journalister og analytikere som tror seerne må serveres deres overforenklede og spesialtilpassede «analyser» for å kunne forstå forholdene på «riktig» måte.

I dagens mediesamfunn finnes det heldigvis langt flere kilder til informasjon enn før. Selvsagt er ikke alle disse like anbefalelsesverdige, men det finnes en rekke seriøse og grundige alternative medier som dekker viktige saker langt mer grundig, nyansert og dyptgående enn allmenkringkasterne og de store tradisjonelt dominerende mediehusene. I norsk kontekst kan Minerva godt brukes som et eksempel på et langt mer troverdig og grundig alternativ, hvis man vil forsøke å forstå mer av verden, og hvilken type tenkning som driver samfunnsutviklingen i mange land.

Skal NRK fortsatt kunne være relevante i sin dekning av internasjonal politikk bør de i alle fall heve kunnskapsnivået i journalistikken sin. Og de kan med hell legge bort den generelle svartmaling av den konservative høyresiden og sin lett naive «kampanjejournalistikk» for sine sosialliberale helter i det politiske sentrum-venstre. Den er nemlig lettere gjennomskuelig enn de tror selv.