Hva bør staten støtte? - Del 1

Den 6-oktober-2022 la finansminister Trygve Slagsvold Vedum (SP) frem statsbudsjettet for 2023. Som alltid når et statsbudsjett legges frem kommer kritikken fra opposisjon, presse og organisasjonsliv. I år var det på forhånd kommunisert et stramt budsjett, hvor mye måtte kuttes. Diskusjonen omkring statsbudsjettet reiser imidlertid også en annen interessant diskusjon, om hva staten bør støtte økonomisk, og hvorfor.

Dette er første del i en serie om statsbudsjettets prioriteringer innenfor tros- og livssynsfeltet. Del 2 og 3 vil bli publisert senere denne uken.

Staten Norge er et solid foretak som tjener penger. Mye penger. De totalt beregnede statsinntektene for 2023 er 2875 milliarder kroner. Av disse kommer ca halvparten, ca 1413 milliarder fra petroleumsinntekter, altså utvinning og salg av olje og gass.

Disse inntektene kan imidlertid ikke «AS Norge» uten videre bruke til å dekke offentlige utgifter. De overføres i sin helhet til Statens pensjonsfond utland, det såkalte «oljefondet». Så hvis man trekker fra petroleumsinntektene står «AS Norge» igjen med inntekter på 1462 milliarder kroner. Dette er hovedsakelig inntekter fra diverse skatter og avgifter.

Utgiftene for 2023 er beregnet til 1719 milliarder kroner. «AS Norge» har dermed, uten petroleumsinntekter, et underskudd på 257 milliarder kroner, som må dekkes inn. Dette dekker man inn ved å overføre penger fra statens pensjonsfond utland. Her er det imidlertid viktig å huske på den såkalte «handlingsregelen». Denne ble etablert i 2001, og bestemmer hvor mye staten kan ta ut av fondet for å dekke underskuddet på statsbudsjettet. I dag er det 3% av fondets verdi som er maksimalt uttak. Fondets verdi per 11-oktober-2022 var på ca 11964 milliarder kroner, så 3% av fondet er fortsatt et betydelig beløp. Budsjettet for 2023 baserer seg på å bruke ca 2,15%.

Velferdsstaten

Norge er en velferdsstat, noe som betyr at blant annet helse og utdanning i stor grad er offentlige oppgaver. Det er i Norge forholdsvis bred enighet om dette. Det betyr Imidlertid også at en stor andel av de offentlige utgiftene i Norge går til nettopp helse og utdanning, og dette er områder det forventes at staten satser på.

Denne satsingen gjenspeiles i budsjettet. I Norge stikker velferdsordningene av med de virkelig store pengene. Over 1000 milliarder kroner brukes på dette.

Norge bruker også mye penger på forsvar, justis, samferdsel, bistand og landbruk. Totalt sett nesten 260 milliarder kroner.

Til slutt sitter man da igjen med et sted mellom 200 og 300 milliarder som skal fordeles på «resten». Det er fortsatt ekstremt mye penger, som skal gå til et vell av ulike «gode formål».

Som oftest er det her diskusjonene om offentlig pengebruk oppstår, fordi man på mange områder beveger seg inn i grenseland for hva mange mener staten bør understøtte økonomisk.

Tros- og livssynssamfunn

En sentral diskusjon som dukker opp med jevne mellomrom er om finansiell støtte til tros- og livssynssamfunn skal være en del av statens oppgaver, eller om tros- og livssynssamfunnene skal finansiere seg selv. I Norge hadde man tradisjonelt sett en statskirkeordning, og staten har gjennom «kirkeskatten» finansiert Den norske kirke. Kirkeskatten bestod i at en andel av norske skattebetaleres årlige skatt ble avsatt til å finansiere kirken.

Imidlertid er systemet nå endret til en tilskuddsordning, slik at de som er medlemmer av den norske kirke i dag utløser et tilskudd fra staten til kirken. For de som er medlemmer av et annet registrert og godkjent tros- eller livssynssamfunn gir staten et tilskudd på et tilsvarende beløp til dette tros- eller livssynssamfunnet, så sant trossamfunnet oppfyller kriteriene i trossamfunnsloven.

I 2022 ligger kostnadene for kirken, samt støtte til andre tros- og livssynssamfunn under Barne og familiedepartementet. Her viser budsjettposten totalt 3,726 milliarder kroner som er avsatt til dette i budsjettet. Ser man bak tallene går ca 2,4 milliarder til Rammetilskudd til den norske kirke, mens ca 1 milliard går til tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

Den norske stat tilgodeser altså ulike tros-og livssynssamfunn utenfor den norske kirke med ca 1 milliard kroner i støtte, årlig. Som jeg skrev om tidligere er det i dag ca 700 000 medlemmer i forskjellige tros- og livssynssamfunn utenfor den norske kirke i Norge i dag. Det betyr at staten tilgodeser hvert medlem med ca 1428,50 kroner.

Dette kan fremstå som en merkelig politisk prioritering. For hvorfor skal staten bidra til at tros- og livssynssamfunnene kan drive sin virksomhet? Dette henger imidlertid tett sammen med at det norske stortinget har bestemt at Norge skal være «et livssynsåpent samfunn».

Det livssynsåpne samfunn

I 2013 leverte Tros- og livssynspolitisk utvalg en utredning kalt «Det livssynsåpne samfunn» som kom med en rekke forslag til reformer i tros- og livssynspolitikken. med sikte på å gjøre det norske samfunnet mer åpent for ulike former for tro og livssyn. Her la man også til grunn at staten fortsatt skulle «føre en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk».

Utvalget la til grunn åtte grunnleggende prinsipper for norsk tros- og livssynspolitikk. Blant annet la de sterk vekt på at tros- og livssynsfriheten skulle beskyttes for alle. Samtidig skal ikke den enkeltes tro og livssynspraksis krenke andres rettigheter og friheter. Altså skal staten likebehandle trossamfunnene, samtidig som man også vektlegger at trossamfunnene ikke skal diskriminere, og respektere andre trossamfunns rettigheter.

Et siste viktig prinsipp var at «alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom.» Formålet med dette var å fremme større åpenhet rundt tros- og livssynsutøvelse, og at denne også bør kunne utfolde seg offentlig.

Kommisjonens arbeid førte til en revidering i tros- og livssynsloven som trådte i kraft 01-januar-2021.

Statens forhold til tros- og livssynssamfunnene er gjenstand for kontinuerlig debatt, og ikke alle er nødvendigvis enige i de prinsippene utvalget legger til grunn. Likevel syntes det å være forholdvis bred enighet om at et livssynsåpent samfunn er et gode å etterstrebe. Det er dette som gjenspeiles i statsbudsjettets bevilgninger til tros- og livssynssamfunnene.

Imidlertid har det i den senere tid vært flere eksempler på hendelser som fremstår som diskriminering på bakgrunn av et bestemt livssyn. Et godt eksempel er saken fra Sogndal kommune, hvor ungdommer tilknyttet Norges kristelige studentungdomslag ble nektet å holde sine arrangementer i skolens klasserom, fordi skolen mente det kunne virke diskriminerende ovenfor elever med en annen overbevisning.

Saken fra Sogndal er veldig uheldig, ikke minst fordi den rammer unge mennesker som kun ønsker frihet til å utøve sin tro sammen med andre i skoletiden. Det sender også et signal til andre unge om at frimodig religionsutøvelse på skolen ikke bør finne sted, til tross for at den ikke skjer i skolens regi. Man risikerer å skape en særdeles uheldig presedens, hvor mange vil føle seg undertrykt og diskriminert fordi de ikke får anledning til å utøve sin tro sammen med andre likesinnede.

Som Henrik Stokken skriver godt om i denne artikkelen, risikerer man dessuten å skape et inntrykk av at Norge først og fremst skal være «livssynsnøytralt», mens Stortinget i realiteten har vedtatt at Norge skal være «livssynsåpent». Det er en prinsipiell forskjell som er viktig å påpeke, ikke minst for oss som tilhører et trossamfunn. I et livssynsåpent samfunn er det rom for religiøse ytringer og utøvelse, også i det offentlige rom. I et livssynsnøytralt samfunn defineres religion først og fremst som en privatsak. I Norge har vi valgt livsynsåpent. Religionsutøvelse skal også kunne forekomme i det offentlige rom, og staten skal støtte dette.