Hva danner oss?
Et stadig tilbakevendende diskusjonstema er om det er arv eller miljø som i sterkest grad definerer vår personlighet, våre verdier og våre valg i livet. Selv om mange kanskje vil hevde at de i stor grad bare «er slik» (arv), er det likevel mye av min tankegang og verdier som er preget av oppdragelse fra omgivelsene, slik som familien min, samfunnet og kulturen rundt meg (miljø). Men hva skjer når jeg havner i kryssild mellom to svært ulike måter å se verden på, og to ulike sett av kulturelle verdier og normer?
Norge er et samfunn som i stor grad preges av individualisme. Valg av utdanning, ektefelle, bosted osv regner vi som en selvfølge at er et individuelt valg som ingen andre egentlig har noe med. Men det er ikke slik i alle samfunn rundt omkring i verden. Faktisk lever størsteparten av verdens befolkning i samfunn som er langt mer preget av kollektivistiske ideer om samfunnsorganisering. Samfunn hvor familie, slekt og klan trumfer individuelle rettigheter. Historisk har også de aller fleste samfunn fungert slik. Den vestlige, individorienterte tenkningen er en relativt moderne oppfinnelse.
Norge og andre Vest-Europeiske land har de siste 50 årene opplevd en stadig økende strøm av innvandrere og flyktninger fra land med slike kollektivistiske kulturer som kommer hit, enten med beskyttelsesbehov eller på jakt etter et bedre liv. For mange av disse blir møtet med den individualistiske Vest-Europeiske kulturen en sjokkartet opplevelse. Tilsvarende får mange Europeere sjokk i møte med holdninger til individuell frihet som mange av disse bærer med seg.
Nylig publiserte Aftenposten historien om Raheel Syed. Raheel er sønn av pakistanske innvandrere. Mange pakistanere kom til Norge på 70- og 80-tallet som arbeidsinnvandrere på jakt etter et bedre liv. I dag utgjør de og deres etterkommere en av de største innvandrergruppene i Norge.
Raheel forteller en historie om en storfamilie som tar vare på hverandre og stiller opp for hverandre. Fra utsiden kan det se ut som en tilsynelatende idyll. Men når Raheel utsettes for et seksuelt overgrep av et familiemedlem, slår ryggmargsrefleksene om å beskytte familiens ære inn. Raheel føler han blir ofret på «kollektivets alter». Samholdet, fellesskapet og familiens gode navn og rykte er viktigere enn rettferdighet for Raheel. Samtidig blir han også stadig minnet om forpliktelsene han har overfor familien.
Etter at Aftenposten publiserte Raheels historie har de også laget en rekke andre saker om temaet. To politieksperter er blitt intervjuet, og forteller at seksuelle overgrep er så vanlige i enkelte minoritetsmiljøer at mange jenter tror det er en del av oppveksten. I et Si ;D innlegg (Aftenpostens spalte for unge skribenter) skriver en ung jente fra et minoritetsmiljø at «min livsvei har et kart, skåret av mine foreldres hender».
Disse historiene fremstår for de fleste nordmenn i dag som grenseløst provoserende og uforståelig. Hvordan kan familien ønske å beskytte en overgriper? Hvordan kan familiesamhold, og ikke minst familiens ære og gode navn og rykte bli viktigere enn rettssikkerheten til deres egne barn?
For mennesker som er vokst opp i mer kollektivistiske kulturer er det imidlertid høyst gjenkjennbare mekanismer, og de fleste av disse vil kunne sette seg inn i problemstillingen og dilemmaene de ulike kulturenes storfamilier stilles overfor.
Hva er grunnen til denne tilsynelatende dissonansen og ekstreme forskjellen i å se verden på? Hvorfor kan en reaksjon som i en kultur nærmest er å regne som en ryggmargsrefleks i en annen kultur bli regnet som fullstendig forkastelig og frastøtende?
Sånn er Norge
Komiker og sosiolog Harald Eia lanserte i 2020 programserien «Sånn er Norge». I serien forsøker Eia å gi svaret på hva som er en typisk norsk verdi. Eia ender opp med «uavhengighet» som selve den typiske norske verdien. Mange tenker kanskje umiddelbart på uavhengighet som nasjon eller som folk, men Eia peker på at det nordmenn først og fremst er opptatt av er uavhengighet som individer.
Denne uavhengigheten som individ gjør seg gjeldende ved at nordmenn flest er svært opptatt av individuell frihet. Vi ønsker selvstendighet og frihet fra andres innblanding i det vi anser som vårt private anliggende. Samtidig er det viktig for oss å ikke «bry andre» med våre egne problemer.
Denne tankegangen manifesterer seg på ulike måter i det norske samfunnet. Har du for eksempel noen gang forsøkt å få i gang en samtale med en fremmed person på offentlig transport i Norge? Eller lagt merke til nordmenn som heller velger å stå på bussen eller toget enn å sette seg på et ledig sete ved siden av noen? Dette kan fremstå som trivielt, men er konkrete utslag av den typisk norske uavhengighetstankegangen. Mer presist poenget om å ikke «bry» andre. «Jeg klarer meg selv».
På sett og vis er selve den norske velferdsstaten kanskje den tydeligste manifesteringen av denne frihetstankegangen. Tanken om at staten sørger for oss «fra vugge til grav», gjør at nordmenn ikke lenger er avhengig av at familien dekker typiske tjenestebehov som barnepass, syke- eller eldreomsorg.
I Norge er heller ikke utdanning noe som avhenger av foreldre eller familiens økonomi. Gratis utdanning gjør at den enkelte selv står fritt til selv å velge sin karrierevei.
Dette legger igjen føringen for hvordan barn forholder seg til foreldre og besteforeldre. Når samfunnet legger til rette for at barna kan ta utdanning og jobb uten foreldrenes medvirkning, «skylder» heller ikke barna foreldrene noe. Og når foreldrene blir eldre, er det også samfunnet – staten – som bærer ansvaret for en verdig eldreomsorg.
Det samme gjelder når barna selv blir foreldre. I mange kulturer flytter da besteforeldrene inn og hjelper til i småbarnsfasen. De fleste norske familier vil se på det som utenkelig. Nettopp fordi selvstendighetstankegangen står så sterkt, og fordi samfunnet legger til rette for at foreldrene selv kan ta seg av barna, uten å være avhengig av storfamilien.
Denne selvstendighetstankegangen er likevel et forholdsvis nytt fenomen i Norge. Man skal ikke mange generasjoner tilbake før samfunnet var mye mer kollektivistisk, og hvor familiens ære og omdømme betydde langt mer. I så måte har de siste 100 årene vært en enorm kulturell revolusjon.
Ubehagelige møter med annerledes tenkende
Sett i lys av denne bakgrunnen opplever mange nordmenn møtene med kulturer som vektlegger det kollektivistiske, spesielt familiens ære og renomme, som fremmed, på samme tid både fascinerende og skremmende. På samme måten opplever mange som kommer til Norge fra andre kulturer det norske samfunnet som «kaldt». En del mennesker, som både kan ha et genuint ønske om å fremme toleranse, eller som i alle fall ønsker å fremstå som tolerante «brobyggere», forsøker ofte å forene disse ulike interessene ved kompromisser. For noen er kompromiss den eneste tenkelige løsningen på interessekonflikter. Begge sider må akseptere både å gi og ta.
Samtidig er den grunnleggende forståelse av hvilke dypere verdier og normer som ligger til grunn, og hvorfor det er slik, i mange tilfeller fullstendig fraværende hos de som forventer kompromisser. Analysene deres av bakenforliggende årsaksforhold er ekstremt overfladiske, ja nærmest intetsigende. Dermed bommer man ofte fundamentalt på hvilke grunnleggende verdier som egentlig er de sentrale i kulturen, og hvilke som er mer trivielle utslag.
Hva er det sentrale i kulturen?
Et godt eksempel på dette leste jeg nylig i Aftenposten Si D-spalte (for unge skribenter). Her skrev Melissa Chapsang et interessant innlegg som både ble mye likt og mye delt i sosiale medier. Chapsang peker på at «Kultur» er blitt en billig unnskyldning for dårlig oppførsel. Hun påpeker samtidig noe annet viktig, nemlig at kulturer ikke er resistente for endringer.
Chapsang har mange gode poenger og traff åpenbart en nerve med sitt innlegg. Samtidig trekker hun slutninger om kultur som i mine øyne virker altfor lettvinte, og som potensielt sett bærer i seg svært uheldige implikasjoner. Hun skriver blant annet at «slik kan vi sørge for at de vakre delene av kulturen, slik som matretter, tradisjoner og kunstutrykk består. Samtidig kan normer og verdier endres i tråd med ny lærdom og et mer utviklet samfunn.»
Det er selvsagt nærliggende for unge, liberale med bakgrunn i konservative, kollektivistiske kulturer å ønske seg endring av normer og verdier mer i tråd med deres egen liberale overbevisning. Og samtidig er det svært besnærende å hevde at det som er verdt å ta vare på i kulturen deres handler om ting som mat, kunsttradisjoner og andre mer eller mindre harmløse og sjarmerende kulturelle uttrykk.
Men realiteten er at de grunnleggende verdiene og normene ofte er langt viktigere for menneskers forståelse av hvem de er, og dermed også kulturen, enn mer trivielle utslag som kulturuttrykk og mattradisjoner.
En for meg nærliggende sammenlikning er Kinas behandling av den Uiguirske minoriteten i landet. Mitt inntrykk er at det kinesiske kommunistpartiet forholder seg til kultur nettopp på denne måten, at harmløse kulturuttrykk og mattradisjoner er den «egentlige» kulturen, mens religiøse normer, verdier og helt grunnleggende deler av uiguirsk identitet er noe som må «endres i tråd med ny lærdom og et mer utviklet samfunn.»
Jeg sier ikke at Chapsang med dette forsvarer den kinesiske statens fremferd overfor Uiguirene eller argumenterer for liknende metoder overfor mennesker fra annen kulturell bakgrunn i Norge. Det har neppe vært i tankene hennes at noen kan dra en slik sammenlikning en gang. Men hennes måte å definerer hvilke deler av kulturen som er verdt å ta vare på og hvilke som bør skrotes, sammenfaller i mine øyne i stor grad med hvordan det kinesiske kommunistpartiet argumenterer for hva som er verdt å ta vare på, og hva som bør «skrotes» i kulturen hos minoritetene som lever i det kinesiske samfunnet.
Det man i realiteten ender opp med å argumentere for er at man vil ha noen slags "kulturelle utstillingsdukker" som skal gi inntrykk av en spennende og eksotisk kultur, uten å måtte forholde seg til de grunnleggende normene som preger disse kulturene. Men i realiteten er det ikke slik det fungerer.
Svenske tilstander
Debatten om «svenske tilstander» har lenge gått i Norge, hvor man har advart mot en liknende utvikling som man har sett i enkelte svenske byer og forsteder. Her har masseinnvandring fra land preget av nettopp kollektivistiske «klans- og familiekulturer» blitt pekt på som årsaken til en rekke nye utfordringer det svenske samfunnet nå står overfor.
Fokuset har lenge vært på kriminelle gjenger som bruker grov vold i kampen om en lukrativ narkotikahandel.Men ifølge en ny bok er de kriminelle gjengenes ekstreme og hensynsløse vold kun et symptom på et langt dypereliggende problem.
Boken «Klanerna – Den systemhotande brottsligheten» («Klanene – den systemtruende kriminaliteten» på norsk) beskriver hvordan kriminelle familie- og klansnettverk innfiltrerer stadig nye områder av det svenske samfunnet, men mål om ikke bare å kontrollere tradisjonell kriminell virksomhet som narkotikaomsetning, men hvor de griper inn i nært sagt alle samfunnsområder, også de som angår selve velferdsstatens fundament.
Tidligere NRK-korrespondent Anders Magnus har omtalt boken i en kommentar i nettavisen. Magnus har også tidligere utfordret norske politikere på å stille «de ubehagelige spørsmålene» om masseinnvandringen fra land preget av klans- og stammesamfunn er bærekraftig på sikt.
Svarene han fikk, både fra tidligere arbeids- og inkluderingsminister Marte Mjøs Persen og Høyres innvandringspolitiske talsperson Mari Holm Lønseth lot ikke til å berolige Magnus. Han mener de hverken stiller eller svarer på spørsmålet om vi bør begrense innvandringen fra klankulturer.
Magnus kommentar tegner et svært urovekkende bilde av tilstandene i det svenske samfunnet. Velferdssvindel, kampfiksing av fotballkamper og klaner som infiltrerer og dominerer sentrale deler av det svenske samfunnet. Magnus siterer en artikkel fra Göteborgs-Posten, hvor politiet uttaler at «mye tyder på at det kommer til å bli verre i de kommende årene.» At «slektbaserte kriminelle klaner kommer til å øke sin kriminelle kapasitet i Göteborg og omkringliggende kommuner kontinuerlig i de kommende årene.»
Magnus ønsker å fremme en debatt om hvor mange innvandrere fra «klans- og stammesamfunn» vi skal fortsette å ta imot. Det er selvsagt et berettiget spørsmål som ikke burde møtes med bortforklaringer eller beskyldninger om skjulte motiver.
Samtidig setter det mange vestlige politikere, som gjennom FNs flyktningkonvensjon har forpliktet seg til å beskytte flyktninger, i et dilemma. Selv om konvensjonen ikke forplikter stater til å ta imot flyktninger, er det mange vestlige politikere som sterkt hevder at det er en moralsk forpliktelse å ta imot flyktninger, uavhengig av landbakgrunn. Utfordringen er da at flesteparten av flyktningene som har kommet til Europa de siste tiårene, kommer fra nettopp klans- og stammebaserte samfunn.
Sverige har vært et av landene som i størst grad har vist vilje til å gi flyktninger opphold, basert på en tankegang om at Sverige skal være et samfunn som hjelper og gir mennesker på flukt beskyttelse. Samtidig er det nå mange som tar til orde for at nettopp denne politikken er i ferd med å rive ned den grunnmuren som det svenske samfunnet er bygget på.
Berøringsangst
Svært mange av oss har også i større eller mindre grad berøringsangst for diskusjoner som går i dybden på denne typen tematikk. Ofte fordi man er redd for å bli stemplet som rasist eller fremmedfiendtlig. Eller for å såre eller fornærme andre, nettopp fordi dette berører noe helt grunnleggende hos oss. Man kan ha gode intensjoner om å «forstå og respektere». Men i sin iver etter å demonstrere toleranse for mangfold og andre kulturer misforstår eller overser mange fundamentalt hvilke grunnleggende verdier som ligger bak tankegangen, både vår egen og andres.
Det er mulig grunnen til dette er at det blir for komplisert, for nærgående og for ubehagelig å ta det innover seg. Men det gjør også at jeg aldri på noen som helst meningsfull måte faktisk kan forstå hvorfor en person tenker og handler som han eller hun gjør.
Den endrede demografien i vår del av verden gjør imidlertid at vi på et eller annet tidspunkt blir nødt til å ta innover oss at vår måte å organisere samfunnet på, basert på våre normer, verdier og relasjonsmønstre, for mange av de nyankomne er svært fremmed. På samme måte som deres måte å tenke samfunnsorganisering og å løse samfunnsoppgaver for oss i mange tilfeller er både fremmed og rent ut skremmende.
Kan vi da fortsette å organisere samfunnet vårt på samme måte som før, eller blir vi nødt til å tenke helt nytt? Kan vi fortsette å ta imot store mengder flyktninger fra klans- og stammesamfunn. For mange nordmenn er en slik tanke dypt provoserende. Samtidig er mange av de som nettopp blir veldig provosert over dette de samme menneskene som sterkt tar til orde for å gi langt flere flyktninger opphold i land som Norge. Flyktninger som absolutt ikke deler deres verdigrunnlag og syn på samfunnsorganisering.
Den norske samfunnsmodellen ble bygget ut i en tid hvor det norske samfunnet i stor grad var homogent, og hvor innvandringen utenfra var sterkt begrenset. Er det også mulig å videreføre en slik samfunnsmodell i et multikulturelt samfunn, hvor en betydelig andel av befolkningen ikke føler den samme tilhørigheten til det norske fellesskapsprosjektet?
Mange avviser de kulturelle forklaringene og peker på at disse problemene i all hovedsak handler om økonomi. Nøkkelordet for disse er «utenforskap», og de peker på at hvis bare flyktninger og innvandrere blir integrert inn i det norske fellesskapet gjennom utdanning og arbeid, vil problemene «fikse seg selv». Dette har også vært mantraet i Sverige gjennom mange år.
Likevel viser det seg i praksis at kultur, levesett, familie, slekts og klansbånd likevel har en vesentlig betydning. Disse lojalitetsbåndene strekker seg utover de rent økonomiske faktorene, og får aktørene til å handle på helt andre måter enn det en slik analyse legger til grunn.
For å gå tilbake til utgangspunktet så tenker jeg at selve grunnlaget for å kunne ha en meningsfull diskusjon om kulturers ulikhet og for å på en meningsfull måte kunne ha en reell forståelse av hva det gjør med samfunnet vårt at demografien endres så radikalt, er man nødt til å sette seg inn i de helt grunnleggende etiske normene og strukturene som ligger til grunn for hvordan mennesker fra ulike kulturer ser på verden, og hvordan man hierarkisk ordner hvilke verdier og prinsipper som er overordnet andre.
Vi må selvsagt ikke ende opp i en form for kulturrelativisme, hvor vi akseptere overgrep, undertrykkelse eller, for å bruke Melissa Chapsangs ord «dårlig oppførsel» med argumentet at «det er bare en del av kulturen». Chapsang påpeker også, ganske riktig, at kulturer ikke er resistente for endring. Dette er et viktig poeng, og uten endring vil en kultur aldri kunne utvikle seg og blomstre.
Men uten å forstå hva det er som faktisk foregår når et menneske reagerer eller handler på en bestemt måte, kan man heller aldri egentlig forstå hva som ligger til grunn for handlinger eller prioriteringer som går på tvers av hva man selv mener er riktig. I et stadig mer pluralistisk samfunn er vi nødt til å diskutere hva dette gjør med oss, og hvordan dette vil forme samfunnet vårt i årene som kommer.