Hva er et menneskes verdi? - Del 1

«Du er unik», «du er verdifull», «du er fantastisk» er eksempler på sitater vi liker å henge opp på veggen hjemme eller dele på sosiale medier for å inspirere andre. Tanken om at alle mennesker har en egenverdi, og er verdifulle slik de er, ses på som en sentral og viktig verdi i vårt samfunn.

Det kan være verdt å stille spørsmålet, har det alltid vært sånn? Og kommer det alltid til å være slik? Denne type spørsmål vil kanskje provosere oss, siden vi ser det som en selvfølge at slike verdier er en del av oss, nærmest en del av det å være menneske. Men ser man historisk på det har det ikke alltid vært slik.

Jeg vil i en serie på 6 blogginnlegg se nærmere på begrepet menneskeverd, hva det innebærer, hvor det har sin opprinnelse, og hvilke praktiske konsekvenser menneskeverdstanken har for vårt moderne samfunn.

Menneskeverdet:

Mange vil hevde at begrepet menneskeverd har sine røtter i jødisk og kristen filosofi. Det judeo-kristne Gudsbilde, hvor hvert menneske er skapt i Guds bilde, med en unik personlighet og med en unik verdi kun i kraft av det å være til, er mye av opphavet til den moderne forståelsen av menneskeverd. Dessuten står det samme mennesket også personlig ansvarlig overfor Gud for sine handlinger.

Kirkehistorikeren og samfunnsdebattanten Eivor Andersen Oftestad har uttrykt det slik:

«I en kristen forestilling handler menneskeverdet om at menneske har en verdi i kraft av å være til. Og det forutsetter en tro på noe utenom mennesket selv, det vil si i en kristen forestilling forestillingen om Gud. Enda mer eksplisitt er kjernen i det kristne menneskeverdet at Gud selv har blitt menneske, noe som betyr at menneske har fått Guds verdi.»

Utsagnet demonstrerer på en god måte det radikale i det kristne menneskeverdet.

I den franske reformatoren Jean Calvins berømte verk «Institutes of the Christian Religion» beskriver Calvin at «sann visdom består av kunnskap om Gud og om oss selv». Calvin er forholdsvis lite kjent i Norge, hvor han har kommet i skyggen av Luther, men han tilskrives av mange en vel så viktig rolle i reformasjonen. Sitatet hans kan også brukes som en måte å oppsummerer de sentrale punktene i det kristne synet på menneskeverdet.

Kunnskap om Gud innbefatter kunnskap om at Han er til, at Han har skapt oss i sitt bilde, at Han elsker oss, men at Han samtidig holder oss ansvarlige for våre handlinger.

Kunnskap om oss selv innbefatter at vi er skapt av Gud i Hans bilde, at vi er elsket av Ham, og at vi holdes ansvarlige av Ham for våre handlinger.

Konsekvensene av dette menneskesynet er enorme, men det kan være vanskelig å få øye på forskjellen mellom menneskesynet i de førkristne, hedenske religionene sammenliknet med menneskesynet i den judeo-kristne kulturen i vårt moderne sekulære samfunn. Hvis man imidlertid studerer politiske, religiøse og sosiale normer i de før-kristne samfunnene får man fort øye på et menneskesyn som var helt annerledes enn det vi tar for gitt i dag.

Noen hevder at menneskeverdet som konsept har sin opprinnelse i antikkens filosofi og tenkning. Ofte siteres Aristoteles, som skriver om menneskets kapasitet til rasjonell tenkning, som hever det over det dyriske. Et godt liv for mennesket er at det kan realisere sitt potensiale, gjennom å bruke rasjonalitet og fornuft.

Selv om Aristoteles’ filosofi kan sies å fremsette et argument for at ethvert menneske har en verdi i det at det kan rasjonalisere, er det i beste fall en sannhet med modifikasjoner å si at man i antikkens Hellas hadde en universell forståelse om menneskeverdet. Antikkens filosofer forfektet et syn hvor naturlig ulikhet var oppfattet som det normale. «Mennesket» ble i så måte forstått som den frie greske mannen, kvinner, barn, slaver og «barbarer» ble ikke ansett som likeverdige. Slavehold, kvinneundertrykkelse og barnedrap var alt sammen en naturlig del av livet i antikken.

Her er kontrasten til det kristne menneskesynet stort. Et mye sitert bibelutdrag er Paulus brev til Galaterne, kapittel 3, vers 28: «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus». Det er lett i våre dager, hvor dette nærmest regnes som en selvfølge, å glemme hvor radikal denne tenkningen var i antikken.

I boken «Dominion: The Making of the Western Mind” beskriver forfatteren Tom Holland hvordan han som ung lot seg fascinere av hedenske religioner, deres fargerike og flamboyante persongalleri. Han referer til 1700-tallshistorikeren Edward Gibbons kjente mesterverk om det romerske imperiets undergang, hvor Gibbons argumenterte for at kristendommen var årsaken til Romerrikets kollaps. Likevel, sier Holland, jo mer han studerte disse store antikke imperiene, jo mer fremmede og skremmende ble de. Verdiene de representerte var langt fra de han selv bekjente seg til. «Antakelser jeg hadde vokst opp med – om hvordan et samfunn burde organiseres, og de prinsipper det skulle opprettholde – var ikke en frukt av antikken, enda mindre av «menneskelig natur», men spesifikt av denne sivilisasjonens kristne arv.»

Hollands poeng er at Kristendommens påvirkning på utviklingen av vestlig sivilisasjon er så dyp og omfattende at vi ikke lenger ser det, men tar dens verdier for gitt.

Naturretten:

Et annet sentralt begrep i forbindelse med menneskeverd er naturretten. Kort oppsummert dreier naturretten seg om at mennesket har noen medfødte naturlige rettigheter. Blant disse regnes vanligvis retten til liv, frihet og eiendom. Ifølge naturrettstenkningen er disse rettighetene å anse som universelle rettigheter, som står over nasjonale lover og interesser. Det er ikke rettigheter man skal gjøre seg fortjent til på en eller annen måte, man har disse rettigheten i kraft av sin eksistens som menneske.

Også her trekkes Aristoteles ofte frem som et slags opphav til naturretten. Aristoteles hevdet at det fantes en forskjell mellom hva som var «av naturen rett» og at dette ikke alltid samsvarte med hva som var rett ifølge menneskelig lov. Også stoikerne pekes på som et opphav til naturretten, med sine tanker om menneskeslektens enhet.

Den moderne forståelsen av naturretten tilskrives imidlertid som oftest Dominikanermunken Thomas Aquinas, som på 1200-tallet utviklet en «Lex Naturalis». Han argumenterte for at siden alle mennesker har en fornuft (eller rasjonalitet), og siden denne fornuften er å anse som en «guddomsgnist», er alle menneskeliv å anse som hellige og av uendelig større verdi enn alt annet skapt. Dette innebærer også at alle mennesker er likeverdige og har en rekke naturgitte rettigheter som ikke kan tas fra dem.

Naturretten har senere lagt grunnlaget for mye av moderne rettstenkning, blant annet den amerikanske uavhengighetserklæringen og senere også FNs menneskerettighetserklæring. I dag regnes naturretten som et helt grunnleggende prinsipp i all vestlig rettstenkning.

I norsk sammenheng har filosofen Henrik Syse hevdet at man har tatt naturretten mer eller mindre for gitt, noe man ikke spesifiserer. Norge har ved sin tilslutning til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner implementert naturretten som en del av lovverket, uten egentlig å reflektere over hva det faktisk innebærer.

Syses refleksjon rundt mangelen på forståelse av hva naturrettsbegrepet faktisk innebærer speiler også Tom Hollands poeng, om at man tar menneskeverdstanken for gitt. Konsekvensene av en slik mangel på refleksjon vil jeg diskutere nærmere i det neste kapitlet av denne serien.