Hva er et menneskes verdi - Del 3

Her følger del 3 i min serie om menneskeverdet. Del 1 og 2 kan leses her og her.

Pliktetikk vs konsekvensetikk i abortdebatten

I avisen Vårt Land har det i august og september 2022 pågått en interessant diskusjon om abort mellom professor Ola Didrik Saugstad og gynekologen Mette Løkeland. Diskusjonen er interessant blant annet fordi den på en god måte demonstrerer to ulike etikksyn.

Saugstad vektlegger i stor grad det vi kaller for pliktetikk. Innen pliktetikken er det ikke bare resultatet av handlingen som avgjør om den er moralsk riktig, men også de etiske prinsippene som ligger til grunn for handlingen. Saugstad mener vi, av pliktetiske hensyn, må avveie mors rettigheter opp mot fosterets rettigheter. Saugstad bruker menneskeverdet som argument for dette, og uttrykker bekymring for «at vi skal få et samfunn hvor menneskeverdet generelt blir nedgradert, et samfunn hvor bare friske barn, med utvalgte egenskaper, skal få lov til å bli født og etter hvert få lov til å leve opp.»

Løkeland på sin side er langt mer opptatt av handlingens konsekvenser, og argumenterer derfor utfra konsekvensetiske hensyn for at abortloven bør liberaliseres av hensyn til konsekvensene for kvinnene som skal ta abort. Løkeland hevder at «Det er i land der abort er vanskeleg tilgjengelig fordi det anten er ulovleg eller dyrt, at ein har dei høgste aborttala. Den mest logiske handlinga dersom en ynskjer å få ned aborttala, er å gjera abort meir tilgjengeleg.»

I abortdebatten har det vært en tendens til at morens liv og helse settes opp mot fosterets rettigheter. Forkjempere for abort vil hevde at mors liv og helse alltid må komme først. Motstanderne argumenterer for at fosteret også har krav på rettsvern. Fosterets liv har en verdi. Vi har derfor en moralsk plikt til å beskytte det.

Mange kristne vil legge til grunn et pliktetisk syn når de argumenterer for at abort er galt i Guds øyne og derfor ikke bør være tillat. Samtidig vil andre også hevde at det finnes et grenseland, og at det kan argumenteres moralsk for at det finnes tilfeller hvor mors liv og helse bør veie tyngst.

Abortdebatten er vanskelig, og det er sterke følelser knyttet til den. Frontene kan fremstå som steile og uforsonlige. Mye av årsaken til dette ligger nettopp i menneskeverdstankegangen som både motstandere og tilhengere av abort mener de legger til grunn for sine synspunkter, og at de hevder at motstanderen ikke tilstrekkelig tar hensyn til enten fosterets eller morens menneskeverd og rettigheter. Det er også lite som tyder på at frontene i denne debatten vil bli mindre steile i nær fremtid.

Debatten blir også mye brukt av politikere til å mobilisere støtte, enten fra den ene eller den andre siden. Det fremstår for meg som et stort paradoks når politikere bruker et såpass vanskelig mangefasettert moralsk tema som abort temmelig skamløst i stemmesanking.

Bioteknologi

I 2020, da debatten om eggdonasjon gikk for fullt i Norge, skrev politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit en kronikk som tok opp barnas rett til å vite hvor de kommer fra. Kronikken reiste en hel del viktige spørsmål knyttet til menneskeverdet. Et sentralt moment for Skartveit er hvilket hensyn som skal veie tyngst, hensynet til de voksnes ønske om å få barn, eller hensynet til barnas rett til å vite hvem deres genetiske opphav egentlig er.

For mange er muligens en insistering på menneskets rett til å kjenne sitt genetiske opphav provoserende, ikke minst de som selv veldig sterkt ønsker å få barn ved hjelp av slike metoder. At barnet er ønsket og elsket av oss, burde ikke det være nok? For de som svært sterkt ønsker å selv bli foreldre kan det sikkert syntes slik. Men er det ikke likevel noe dypt menneskelig ved det å kjenne sitt opphav?

To forskere ved universitetet i Oslo skrev i 2019 en kronikk som er publisert på forskning.no om en av årsakene til hvorfor dette er så kontroversielt. Hovedpoenget til forskerne er at eggdonasjon åpner for at et barn kan ha en separat genetisk og biologisk mor, noe som rokker ved noe helt sentralt ved morskapet, som vi ikke aner rekkevidden av.

I oktober 2022 skrev Bjørn Hofmann, som er professor ved Senter for medisinsk etikk ved UIO, en interessant og tankevekkende kronikk på NRK.no om «Fremtidens designerbarn». Kronikken fremstår nok kanskje for noen som en fullstendig dystopi, for andre som ren fascinasjon over hva som faktisk kan bli mulig i fremtiden. Blant mulighetene Hofmann nevner er blant annet muligheten til «å få barn med seg selv», ved at respektivt egg- eller sædceller kan lages av ens egne hudceller.

Et annet viktig moment som Hofmann berører er muligheten for å skape såkalte «designerbarn», altså barn med tilsynelatende perfekte egenskaper. Ved hjelp av genredigering kan man endre arvematerialet direkte. Hofmann viser til et eksempel fra Kina, hvor en forsker foretok en genredigering for to tvillingbabyer. Formålet var å gjøre dem resistente mot HIV, siden barnas far var HIV-positiv. Forskeren, He Jiankui, mottok heftig kritikk fra forskningsmiljøet, men forsvarte avgjørelsen med at formålet med forskningen var å hjelpe familier som ellers ikke kunne fått barn.

I artikkelen fra Aftenposten om den kinesiske forskeren He Jiankui, gir Jan Helge Solbakk, professor i medisinsk etikk ved UIO, uttrykk for at restriksjonene og motforestillingene mot det kinesiske eksperimentet i mange vestlige land «henger sammen med vår kristne og humanistiske kulturarv».

Forskeren mottok imidlertid også heftig kritikk fra andre kinesiske forskere. Flere hundre kinesiske forskere publiserte en uttalelse der de kalte forskningen «sinnsyk». Flere av dem fryktet for Kinas vitenskapelige rykte.

He Jiankui fikk da også sparken fra forskningsinstituttet han jobbet for, og ble i desember 2019 dømt til tre års fengsel og en bot på 3 millioner kinesiske yuan (ca 4,25 millioner norske kroner) av Shenzhen Nanshan District Peoples Court.

For noen fremstår bioteknologi og genteknologi som «menneskets forsøk på å leke Gud.» En slik «tukling med skaperverket» kan umulig gå ustraffet vil en del kristne hevde. Solbakk mener disse argumentene ikke holder mål. «Moderne medisin er et klassisk eksempel på at man har gjort enorme fremskritt ved å tukle med naturen» hevder han.

Andre vil igjen hevde at denne typen ny teknologi både kan redde liv og berike livene til mennesker ved å åpne muligheten for å få barn til par som ellers kanskje aldri hadde hatt denne muligheten. For min egen del vil jeg argumentere for at teknologi som dette er en Guds gave, som menneskene må forvalte på riktig måte, for å kunne gjøre verden til et bedre sted.