Hva er et nasjonalmuseum?

De siste ukene har en uttalelse fra Stina Högkvist, avdelingsdirektør ved nasjonalmuseet skapt mye debatt. Högkvist hevdet, i et intervju med Aftenposten, at Christian Kroghs berømte maleri «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» var et «kolonialistisk bilde». Uttalelsen har vakt sterke reaksjoner, og Högkvist har senere beklaget uttalelsen. Jeg har i kjølvannet av debatten gjort meg noen refleksjoner over hva et nasjonalmuseum egentlig er, eller bør være.

Utgangspunktet mitt da jeg leste Högkvists uttalelser var temmelig likt det som svært mange kjente på da de leste det. Jeg ble provosert. Jeg syntes uttalelsen var fullstendig håpløst dum, nok et eksempel på en fordreide «Woke-inspirerte» holdninger som vil kansellere alt de ikke liker. Som vil renvaske historien, og skjule det de mener er problematiske holdninger fra fortiden.

Men så tenkte jeg videre. Og kom til konklusjonen om at før jeg tok til tastaturet for å hamre ut min frustrasjon, måtte undersøke hvilket mandat dette museet faktisk har. Altså hva et nasjonalmuseum egentlig skal være? Nasjonalmuseet er jo tross alt et nasjonalt prestisjeprosjekt.

I følge nettsidene deres har Nasjonalmuseet ansvar for å «samle, ta vare på, stille ut og formidle landets mest omfattende samlinger av kunst, arkitektur og design».

I utgangspunktet er Norge en liten nasjon, men likevel med en forholdsvis rik, stolt og nær kulturtradisjon. Både norske billedkunstnere og forfattere er blitt verdensberømte. Tenk Edvard Munch, Henrik Ibsen, Knut Hamsun osv.

Tidligere hadde man flere museer som dekket ulike sider av norsk kunst, men på slutten av 90-tallet ønsket man «å etablere en samorganisert museumsenhet for kunst, kunsthåndverk, design og arkitektur, basert på Nasjonalgalleriet (NG), Museet for samtidskunst (Mfs), Riksutstillinger (RU), Kunstindustrimuseet i Oslo (KiM), Norsk arkitekturmuseum (NAM) og Henie Onstad kunstsenter (HOK)».

I 2003 ble Nasjonalgalleriet, Arkitekturmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for samtidskunst slått sammen til Nasjonalmuseet. I 2022 stod det nye praktfulle museumsbygget ferdig bak den gamle vestbanehallen i Oslo sentrum.

Nå kunne man samle en langt større andel av den nasjonale kulturarven under ett tak midt i Oslo, og nye, større utstillingshaller gav muligheter til å stille ut kunst i et langt større omfang enn tidligere.

Utviklingen av kunst- og kulturfeltet har parallelt med etableringen av den nye institusjonen, beveget seg langt mer i retning av det vi vil kalle for «normkritisk» tenkning. I en fagartikkel i utdanningsnytt fra 2016 påpekes det at normkritikk springer ut fra såkalte maktkritiske teoretiske tradisjoner. Dette handler om «perspektiver som inviterer til kritiske undersøkelser av prosesser som skaper og opprettholder privilegier i gitte kontekster.»

De kanskje mest kjente eksemplene på normkritikk i Norge i dag er såkalt postkolonial teori og skeiv teori. Begge disse normkritiske tradisjonene preger i stor grad offentlig debatt i Norge i dag.

I et normkritisk perspektiv vil man gjerne se på samfunnets strukturer med kritisk blikk og spørre seg hvorfor de strukturene har blitt som de har blitt? Hvem har etablert dem, hvem tjener og hvem taper på at de opprettholdes?

Felles for normkritiske perspektiver er at de ofte stiller seg kritiske til helt grunnleggende samfunnsstrukturer, og stille spørsmål ved om disse strukturene er nødvendige, eller om de kan eller bør endres.

Med utgangspunkt i denne typen tenkning har man innenfor mange arenaer i det norske samfunnet gjennomført helt revolusjonerende endringer som var utenkelige for bare noen tiår siden. Et eksempel er avkriminaliseringen av homofili. Et annet eksempel er at kvinnelige prester er blitt allment akseptert i den norske kirke.

Så når Stina Högkvist sier det hun sier, kommer perspektivet hennes altså ut fra denne tradisjonen. Nemlig at man skal stille spørsmålstegn ved de historiske strukturene, hvorfor noen (som Leiv Eiriksson) er «helter», og ikke skurker? Kunne det ikke vært motsatt?

Helt sikkert. I praksis er det lite vi vet om Leiv Eiriksson, hva han gjorde i Nord-Amerika og hvilke konsekvenser det fikk. Eller om han var drevet av en «kolonialistisk tankegang», preget av ideer som «hvit overherredømme» eller at han hadde en intensjon om å underlegge seg «barbarer» i den nye verden. Selv om det siste nok er temmelig tvilsomt, basert på vår forståelse av hvordan vikingene så på verden og menneskene de kom i kontakt med.

Men tilbake til spørsmålet. For er det ikke slik at Stina Högkvist ved å kritisere denne typen kunst, nettopp oppfyller det oppdraget hun har fått av den norske staten? Hvis norske kulturinstitusjoner i dag er blitt gjennomsyret av nettopp denne typen normkritisk tenkning, er det ikke bare naturlig at det også gjenspeiler seg i de valg som museet tar?

For å svare på det spørsmålet, bør man i alle fall først ha en omforent forståelse av hva et nasjonalmuseum er, hva oppdraget dets er og hva det skal formidle. Mange vil sikkert argumentere for at et nasjonalmuseums fremste oppgave kun er å speile den nasjonale kulturen gjennom historien. Personlig er jeg tilbøyelig til å innta et slikt perspektiv.

Likevel er det forståelig at man bør påpeke det som oppleves som problematiske sider ved historien. Et godt eksempel på dette er for eksempel nazismens under andre verdenskrig, og de enorme lidelser denne ideologien påførte millioner av mennesker verden over.

Og i så måte skulle nettopp det å sette søkelyset på tidligere tiders problematiske holdninger nettopp være i kjernen av Nasjonalmuseets samfunnsoppdrag.

Det mange imidlertid åpenbart reagerer på, er at de oppfatter at Högkvist gjør det motsatte. I stedet for å trekke frem og sette holdningene i et kritisk søkelys, gjør hun det motsatte, nemlig gjemmer dem vekk i en kjeller, med henvisning til at disse kunstverkene representerer utdaterte holdninger, uten å invitere til noen diskusjon om hva disse holdningene faktisk dreier seg om, eller om kunstverket egentlig sier noe helt annet. I stedet for å invitere til en åpen debatt, gjør hun seg til en «smaksdommer» over «riktige» og «gale» holdninger fra fortiden, eventuelt holdninger hun selv tillegger den enkelte kunstner.

Nettopp dette blir ekstra problematisk når kunstneren det går utover er Christian Krogh. Han virket selv i perioden på slutten av 1800-tallet kjent som «Realismen». Danske Georg Brandes betegnes ofte som realismens «far», og er nok mest kjent for sitatet:

«Det, at en litteratur i vore dage lever, viser sig i, at den sætter problemer under debat.»

Realistene ville nok sterkt motsatt seg denne typen kansellering. Tvert imot ville de ønsket å trekke ut de problematiske sidene ved samfunnet for å få dem diskutert og satt under et kritisk blikk. Ser man på andre av Kroghs verk er det nettopp dette han gjorde. For eksempel da han skrev boken «Albertine» hvor behandlingen av prostituerte problematiseres. Han fulgte opp med å male en rekke samfunnskritiske malerier i samme stil. I så måte har kanskje vår tids «Woke-aktivister» mye å lære av Krogh og hans samtidige.

I tillegg reagerer mange på uttalelser om at man ikke skal være fanget i en nasjonalitet. På bakgrunn av dette har museet også endret etikettene ved siden av kunstverkene. Det er helt klart et poeng at kunstnerne som har produsert verkene ikke har produsert dem i et slags «nasjonalistisk vakuum». De har åpenbart vært inspirert av trender også utenfor sitt eget land.

Det blir likevel unektelig litt komisk at et «nasjonalmuseum» ikke skal være opptatt av nasjonaliteten til kunstnerne de stiller ut, når det disse kunstnerne har som fellesnevner nettopp er deres norske nasjonalitet. Og når selve museets formål er å forvalte en nasjonal kulturarv.

En av de som kritiserer Höglund er Fagsjef i Tankesmien Agenda, Andreas C. Halse, i en kommentar i Aftenposten publisert 19-februar-2023. Halse har tidligere også vært en krass kritiker av såkalt «Woke-ideologi». Halse påpeker imidlertid et sentralt premiss, når han sier at problemet med woke-bølgen ikke er at den ikke har rettet søkelyset mot viktige problemstillinger, men at den opptrer intolerant overfor dissidenter, samt deres trang til å revidere historien og en kvasi-intellektuell problematisering av helt dagligdagse fenomener.

NRKs kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad er på sin side kritisk til Högkvists historiesyn. Hun mener at verket «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» er åpent for tolkning, men at det blir for enkelt å avskrive det som utelukkende kolonialistisk. Maleriet ble laget i en tid hvor mange fattige nordmenn søkte «lykken» i nettopp Amerika. Verket kan derfor like godt tolkes som en hyllest til de som trosset farer og motstand for å søke en bedre tilværelse for seg selv og sin familie.

Til slutt har også nasjonalmuseet selv gjort helomvending, og har opplyst at de igjen vil stille ut maleriet. Samtidig ansporer de til en debatt omkring Christian Kroghs kunstnerskap generelt.

Det er fristende å kalle nasjonalmuseets helomvending for populistisk eller opportunt. Personlig vil jeg heller si at det er et sunnhetstegn, at museet på denne måten inviterer til nettopp «å sette problemer under debatt».

Det er samtidig viktig å påpeke at det å se på historien med et kritisk blikk, og invitere mennesker med nye perspektiver til å gi sitt bidrag til debatten, er både viktig og nødvendig. Men kansellering av meningsmotstandere og å legge lokk på den historiske arv vi ikke liker, vil aldri føre noe godt med seg.

Og forhåpentligvis, som også Andreas Halse påpeker, kan kanskje vi håpe at Woke-ideologien, i sin nåværende form, synger på siste verset.