Hva gir oss mot?
I møte med livets mange utfordringer og motgang, kan man ofte kjenne på frykt for hva som skal skje med meg. Ikke minst knytter man ofte frykt opp mot hva andre mennesker tenker og mener om meg og mine livsvalg. Finnes det likevel noe som kan gi oss mot og styrke til å holde frem, gjennom all motstand og alle utfordringer?
Følelse av frykt og usikkerhet er dypt menneskelig og naturlig. Det er altså hverken spesielt uvanlig eller unikt. Likevel har det opp igjennom historien vært mange eksempler på mennesker som i møte med vanskelige, ja til og med farlige situasjoner, har utvist stort mot, handlekraft og standhaftighet.
Nylig leste jeg historien om John Bunyan for første gang. Bunyan levde i England på 1600-tallet, i en tid preget av konflikten mellom puritanerne og kongemakten. Bunyan hadde blitt en radikal kristen, men fant seg ikke til rette i den anglikanske kirken, så han søkte fellesskap med andre kristne på uformelle husmøter. Selv om dette hadde vært lovlig en periode på 1650-tallet, ble det forbudt fra 1660, da kong Charles den 2 kom til makten.
Bunyan ble arrestert og fengslet for sin frimodige forkynnervirksomhet. Det etterlot hans unge kone og fire små barn i en særdeles vanskelig situasjon. Bunyan var imidlertid overbevist om at han måtte stå fast på sin rett til å forkynne Guds ord, selv om det betydde at han måtte sitte mange år i fengsel.
I Norge er Hans Nielsen Hauges fengsling og hans frimodige lekmannsforkynnelse, til tross for den Dansk-Norske statens eksplisitte forbud mot dette, godt kjent.
Paulus
Fra bibelhistorien er Paulus forsvarstale for kong Agrippa kanskje det mest kjente forsvaret for kristen tro. Paulus var blitt arrestert av de romerske makthaverne, delvis fordi jødene anklaget ham for oppvigleri og for å forkynne falske lærdommer. Han var nesten blitt drept av folkemengden før arrestasjonen, og igjen da han ble dratt inn for jødenes eldsteråd. To ganger hadde planlagte overfall og drapsforsøk på ham blitt avverget. For Paulus må det ha fremstått som om han var Jerusalems mest hatede person.
Og likevel virker det som om hans fremste anliggende i denne truende og skremmende situasjonen er å fortelle om sin tro og sin overbevisning, til tross for at han visste at det var nettopp dette som provoserte de tilstedeværende.
Så hvorfra kommer denne tilsynelatende fullstendig ulogiske og skjødesløse trangen til å forkynne? Til tross for vissheten om at de ville bli arrestert og potensielt sett kunne bli utsatt for vold, fortsatte de like fullt med sin forkynnelse.
Paulus redegjør temmelig detaljert for sin motivasjon. Kort oppsummert opplevde Paulus å ha mottatt et kall fra Jesus til å forkynne budskapet om Ham til hedningefolkene, for at de kunne få sine synder tilgitt og også bli arvinger til Jesu løfter.
For Paulus var det vesentlig, slik han gir uttrykk for det med egne ord, at han ikke var ulydig mot det himmelske synet han hevdet å ha mottatt. Og han var villig til å lide hva som helst så lenge han kunne forbli tro mot det Jesus hadde kalt ham til. Samtidig var han seg bevisst sine rettigheter som romersk borger, og han gjorde det også klart at han anså seg selv for å være uskyldig. Det var altså en rett han hadde, i tillegg til å være en plikt.
John Bunyan
Det er en liknende motivasjon vi gjenfinner både hos John Bunyan og Hans Nielsen Hauge. Bunyan er i ettertid blitt berømt for dette sitatet:
«O I saw in this condition I was a man who was pulling down his house upon the head of his Wife and Children; yet thought I, I must do it, I must do it”
Mange kan argumentere for at Bunyans hengivenhet var meningsløs, ja til og med destruktiv. Var han virkelig villig til å «rive huset ned over hodet på kona og barna sine»?
Jeg velger å tro at Bunyan, selv i en slik desperat og vanskelig situasjon, valgte å tro på Guds fullkomne ledelse og styrelse. Gjennom sine 12 år i fengsel fikk han tid til blant annet å forfatte en av de mest folkekjære klassikere innenfor kristen litteratur, «En pilgrims vandring», en bok som selv i dag inspirerer mange kristne til etterfølgelse av Jesus.
I bokens andre del står også salmen «To be a pilgrim», som kanskje beskriver noe av Bunyans egen motivasjon.
Salmen åpner med de kjente ordene:
«He who would valiant be
‘Gainst all disaster.
Let him in constancy
Follow the Master” .
There’s no discouragement
Shall make him once relent
His first avowed intent
To be a pilgrim
Gjennomgangstonen i Bunyans salme er hvordan det å ta imot kallet til å følge Jesus gir mot og gjør oss standhaftige, uansett skiftende forhold og omstendigheter. Og uavhengig av den til enhver tid rådende opinion.
I likhet med Paulus er det etterfølgelse av Jesu kall om å forkynne Hans budskap til menneskene som altså er Bunyans fremste motivasjon.
Hans Nielsen Hauge
Hauge opplevde også i en særlig grad å bli kalt til evangelisering. For ham antok dette også praktisk form, da han opplevde det som en del av sitt kall å hjelpe mennesker til å skaffe seg et levebrød, så de kunne oppnå økonomisk uavhengighet og kunne brødfø sin familie.
Her kom han i konflikt med flere av datidens velstående handelsborgere, som søkte å legge fattige mennesker under seg ved å bygge avhengighetsforhold til seg selv. Et eksempel på dette var å la fattige bønder handle på kreditt, for å så bruke deres utestående kreditt som et pressmiddel for å tvinge dem inn i et nærmest føydalt avhengighetsforhold.
Han kom også på kant med presteskapet, som i stor grad så på menighetene som noe som tilhørte dem, hvor den enkeltes lojalitet mot kirken var viktigere enn lojaliteten mot Jesu bud.
Da Hauges virksomhet utfordret disse strukturene var veien kort til å bruke hans forkynnergjerning til å stemple ham som en farlig oppvigler. Hauge selv var imidlertid krystallklar på at hans intensjon hverken var opprør mot hverken kirken eller staten. Han insisterte derimot på sin legitime rett, til både å tale Guds ord og å drive næringsvirksomhet. Hauge mente at siden både prester og borgerskapet sviktet folket ved å utnytte dem i stedet for å hjelpe dem, var hans virksomhet både nødvendig og legitim. Men han talte for døve ører. Hauge ble arrestert, og satt i mange år fengslet på grunn av virksomheten sin.
Det er åpenbart at kallsopplevelsen på en helt spesiell måte gjorde både Paulus, Bunyan og Hauge standhaftige, på grensen til det dumdristige. I møte med sterk opposisjon fra samtidens høyeste autoriteter stod de fast på sin overbevisning, og sine rettigheter, uten å la seg rokke. Til tross for følelser av frykt og usikkerhet nok kan ha hjemsøkt dem i de lange, ensomme kveldene i fengselet, forble de tro mot sitt kall. Det var viktigere for dem enn alt annet. Det kan syntes merkelig, men det var likevel helt avgjørende, og har igjen gitt dem en helt spesiell plass i historien, som eksempler på mot og standhaftighet.
Det er påfallende å se hvordan denne sterke, levende troen på en helt spesiell måte avfødte et mot, en evne til fasthet og et brennende ønske om at rettferdighet skulle skje fyllest. Og hvordan til sist, det var disse som vant frem og ble stående i historien som eksempler for ettertiden.
Personlig mener jeg dette bør være noe å betenke for dagens samfunnstopper og politikere, som ofte virker mest opptatt av å til enhver tid fremme de mest populære standpunkter. Et kjent sitat som ofte blir brukt i forbindelse med store statsmenns bortgang er at forskjellen på en politiker og en statsmann er at politikeren tenker på neste valg, mens statsmannen tenker på neste generasjon.
Skal man ha neste generasjons ve og vel for øye kan man ikke alltid tenke på det mest populære her og nå. Da må man også ha en verdimessig grunnvoll å stå på. Som ettertiden kan se til som et eksempel på en person som med prinsipper, handlekraft og mot valgte å stå for det vedkommende trodde på, uansett kostnad. Fordi det var rett, og nødvendig.
For Paulus, Bunyan og Hauge var det troen på Jesus og Hans frelsende verk som hadde avgjørende betydning for deres mot, fasthet og standhaftighet. Jeg tror det samme gjelder for oss i dag. Troen på dette kan også gi oss det samme mot, for å takle de forhold livet gir oss, og for å kunne gjøre det rette, når det kreves av oss.