Hva kan vi lære av Fosen-saken?

Rettigheter eksisterer fordi de koster. Hvis det lønte seg å behandle en minoritet fordelaktig i alle tilfeller, ville det ikke hatt noen hensikt å verne om dem.

Dette er et gjesteinnlegg.

Dette kommer særlig frem i Fosen-saken, som trolig har vært den største mediesaken i den siste tiden. En rekke unge samer, sammen med Norske Samers Riksforbund og Natur og Ungdom, demonstrerte ved flere departementer i Oslo. Formålet er å få fjernet vindturbiner som er bygget i Fosen i Trøndelag.

Bakgrunnen er at vindturbinene påvirker reindriften til lokale samer. I oktober 2021 fastslo Høyesterett at utbyggingen av vindkraftparken var gjort på ugyldig grunnlag, fordi det strider med samenes rettigheter om kulturøvelse. 500 dager etter denne dommen, uten at noe hadde skjedd i Fosen, startet aksjonen som ble avsluttet 03-mars, hvor det ble fremsatt sterke krav om umiddelbar handling for å stanse det pågående menneskerettighetsbruddet.

Man kan jo tenke seg at å rive turbinene vil være en svært enkel avgjørelse for Regjeringen og Terje Aasland, den ansvarlige ministeren. Ved å rive dem vil de være handlekraftige, og vise at de står på både samenes og de unges side. De vil også, kan man tenke, få bred støtte i befolkningen som på ingen måte ønsker at staten skal kreke menneskerettighetene. Så hvorfor skjer det ikke?

Den viktigste grunnen er nok at Fosen-parken av en betydelig størrelse, med 151 turbiner. Norge er ikke spesielt kjent for vindkraft, men en vindkraftpark av denne størrelsen kan produsere mye strøm. Det er anslått at anlegget produserer kraft til en verdi at rundt 1 milliard kroner i året, eller forbruket til rundt 170 000 husstander.

Samtidig er det slett ikke alle som ønsker vindkraftparken vekk. I Fosen selv er det mange som er positive. Samtidig går store deler av strømmen til lokale industribedrifter. Å fjerne grønn og billig energi til bedrifter med stort energibehov, slik som Hydro, vil nok gjøre Arbeiderpartiet svært upopulære blant deres tradisjonelle velgere.

Heller ikke alle i det samiske miljøet er positive til aksjonen. Én som har stått frem som kritisk, er sametingspolitiker Toril Bakken Kåven fra Nordkalottfolket (det største opposisjonspartiet). Hun sier at det ensidige fokuset på reindrift kan være skadelig for den samiske kulturen som helhet. Hun kritiserer Norske Samers Riksforbund, som største parti på Sametinget, for å løfte frem reindriften som et kultursymbol.

I NRK-debatten den 28. februar, presiserte Aina Borch, ordfører i Porsanger, at samer som helhet også har behov for verdiskapning og bærekraftig energi. Dermed er det ikke nødvendigvis sånn at det som gagner reindriften er godt for samene som helhet.

Flere har også pekt på forholdsmessigheten mellom de to partene. Mens vindturbinene produserer for omtrent 1 milliard kroner i året, produserer reindriften for en verdi av noen hundre tusen.

Denne saken bør likevel ikke handle utelukkende om økonomi. For høyesterettsdommen handler om rettigheter til en minoritetsgruppe. Der skal ikke penger trumfe igjennom til enhver tid. Hvis det var tilfellet, var det ikke snakk om noen rettigheter. Likevel er det ikke klart hvordan Regjeringen skal forholde seg til rettighetsbruddet og dommen fra Høyesterett. For det står, som mange har påpekt, ingen krav i dommen om at vindturbinene skal rives.

Regjeringen er altså i det dilemma. Det gir ingen mening økonomisk å rive vindturbinene, men spørsmålet er om det er holdbart å ha et rettighetsbrudd gående over lang tid. Her kan man også trekke paralleller til andre rettigheter, slik som trosfrihet. Det er nok mulig å innføre lover, slik som loven mot konverteringsterapi, som begrenser trosfriheten til nordmenn. Så lenge regjeringen anerkjenner at man ønsker å gjøre et kompromiss med menneskerettighetene, så kan mye gjøres. Spørsmålet er kanskje hvorvidt det er noe man ønsker å ha hengende over seg.

I Fosen-saken har regjeringen innrømmet at det er et rettighetsbrudd, noe som peker mot at det vil komme en løsning som ivaretar rettighetene til den samiske minoriteten. Forhåpentligvis vil dette også skje hvis Regjeringen, med Trettebergstuen i spissen, ønsker å presse igjennom en lov mot konverteringsterapi som Lovavdelingen mener går imot den europeiske menneskerettskonvensjonen.