Hva skal vi gjøre med kommentarfeltene?
Nylig skrev daglig leder i Pinsebevegelsen, Ingunn E. Ulfsten, en kommentar i Dagen, som beskriver netthets og kommentarkultur fra et kristent perspektiv. Hun undrer seg over noe hun opplever: «Jo mer bibeltro og ‘sann kristen’ man hevder å være, jo styggere kan man være i munnen». På sosiale medier bør kristne være en del av løsningen, ikke problemet. Slik er det dessverre ikke alltid.
Dette innlegget er skrevet av en anonym gjesteskribent.
Hets på sosiale medier er en del av hverdagen for en del yrkesgrupper, og særlig de som står i offentlige posisjoner. Offentlige personer må som regel tåle en del mer enn privatpersoner, men hets og trusler er mer enn de fleste ønsker å stå i. I 2021 slo en rapport fra Politihøgskolen fast at hets og trakassering mot politikere, er «en trussel mot demokratiske prosesser og politisk deltakelse». Unge politikere og samfunnsdebattanter må regne med å få kommentarer både på alder og utseende. Det kan fort føre til at personer trekker seg fra offentligheten.
Ulfsten, som selv har sluttet å lese kommentarfeltene, opplever at de kristne ikke nødvendigvis er bedre enn andre. Her har vi alle et ansvar. Det må være lov å tolke spørsmål forskjellig, men man må alltid bære med seg fundamentale kristne verdier – slik som ydmykhet og respekt for andre mennesker.
Å ikke lese det som blir skrevet i kommentarfeltene, kan være en god strategi om man utsettes for hets. Men det krever både viljestyrke og ganske tykk hud. Det kan man ikke forvente av alle. Det grunnleggende likeverdet som Jesus forkynner, må også komme frem når vi kommenterer på sosiale medier. Unge mennesker, og personer som vi er uenige i, har like mye rett til å bli behandlet godt som oss selv.
Det er heller ikke slik at hets, trusler og politikerforakt kun er ord. I Storbritannia har vi i de siste årene sett to drap på folkevalgte, og her hjemme står terrorangrepene den 22. juli som en alvorlig advarsel for hvor ille det kan gå. Man bør være svært bevisst, slik at man ikke er med å fyre opp under slike ting.
Både i USA og Europa ser vi tendenser til at ledere langt ute på høyresiden bruker kristendommen til å fremme sine saker. Det nyeste tilfellet er Giorgia Meloni i Italia, men også Viktor Orban og Donald Trump er eksempler på dette. Politikere på ytterfløyene er gjerne mestre i å hausse opp mennesker gjennom å appellere til følelser. Før man lar seg rive med av en slik retorikk, kan det være lurt å stille seg selv noen kontrollspørsmål.
Hvorfor er det jeg blir så opprørt over det jeg leser? Hvordan kan jeg som kristen reagerer på dette på en god måte?
Jeg ville nok tenkt at noe av det mest grunnleggende som kristen, er å vise nestekjærlighet, og oppføre meg godt mot de som er rundt meg. Med sosiale medier har sfæren av de jeg oppholder meg rundt, blitt nesten uendelig stor – men skal jeg ikke også oppføre meg som en kristen der? Eller endrer reglene seg fordi jeg er engasjert på sosiale medier? Har jeg noe dispensasjon der til å komme med vrede, fordommer og forakt?
En kristen kan selvfølgelig ha sine personlige meninger om politikk og samfunnsspørsmål. Men ofte blir man engasjert ved at noen endringer truer kristenheten selv. Er det virkelig slik? Kan for eksempel innvandring, eller at andres frihet til å ha på seg sine religiøse plagg, komme i veien for muligheten til å leve som kristen? Sto Jesus og de første kristne i noen form for majoritetsposisjon da de forkynte det vi i dag leser i Bibelen?
Samfunnsendring kan engasjere, men de kristne verdiene handler først og fremst om hvordan jeg behandler mennesker rundt meg, uavhengig av hvilket samfunn jeg er i.