Hva vet vi egentlig om historien?

Som historieforsker har jeg en sterk interesse for fortiden. Både hendelser, mennesker, bevegelser og alt annet som på ulike måter har formet det samfunnet vi i dag er en del av. Samtidig har jeg også etter hvert begynt å innse hvor lite vi egentlig vet om fortiden, og hvor mye av det vi tror er riktig om fortiden som egentlig baserer seg på et temmelig smalt spekter av kunnskap. Faktisk i noen tilfeller også på rene myter og forestillinger.

De siste ukene har jeg begynt å lese Trygve Riiser Gundersens bok om Haugianerne. Boken gir et fascinerende innblikk i Haugianernes opprinnelse og utvikling. Samtidig har Riis Gundersen også åpnet øynene mine for hvordan historien om Hans Nielsen Hauge, slik vi kjenner den i dag, i stor grad har blitt formet av andre, som levde mange år etter Hauge var død.

Historikere som skal undersøke et eller annet historisk fenomen, er helt avhengig av de kildene de til enhver tid har til rådighet for å studere dette fenomenet, for i det hele tatt å kunne si noe som helst om det. Her skiller vi hovedsakelig mellom primærkilder og sekundærkilder. Primærkildene er originale kilder, produsert av og i den tiden vi ønsker å studere. Et eksempel på primærkilder kan være kirkebøker fra 1600 og 1700-tallet, som gir oss informasjon om ulike personer fra fortiden. Et annet kan være gamle mynter, våpen, møbler eller andre gjenstander.

Sekundærkilder er kilder som omtaler fenomenet vi skal studere, men som ikke stammer fra fenomenet som sådan. Et eksempel på dette kan være biografier om kjente personer, historiske faktabøker osv.

For å komme tilbake til poenget med Haugianerne og Trygve Riis Gundersen, så påpeker Riis Gundersen hvordan nettopp vårt moderne bilde av Hauge i stor grad er preget av sekundærkilder, det vil si litteratur og skildringer som ble skrevet ned mange år etter hans død. Dermed blir historien om Hauge på sett og vis en helt annen enn den kunne ha vært, om den hadde vært skrevet la oss si 50 år tidligere, da Hauge fortsatt var i live.

Et kjent sitat som ofte brukes er at det er seierherrene som skriver historien. Dette brukes ikke minst når vi skal omtale krigshistorie, og kanskje spesielt historien om andre verdenskrig. I Norge er et eksempel på dette den status hjemmefronten fikk etter krigens slutt. Hjemmefrontsoldatene ble hyllet som nasjonalhelter, og var i mange år nærmest å regne for helgener, ikoner man ikke stilte spørsmålstegn ved.

I de senere år har bildet imidlertid blitt nyansert. Et eksempel på denne nyanseringen er Marte Michelets bok «Hva visste hjemmefronten?» som omtaler hjemmefrontens håndtering av deportasjonen av jødene i 1942. I følge Michelet visste hjemmefronten hva som var i ferd med å skje, men prioriterte ikke å hjelpe jødene.

Det skal nevnes at Michelet i ettertid måtte skrive om deler av boken og at hun også offentlig beklaget til etterkommerne av enkelte motstandsfolk som ble «hengt ut» på uriktig grunnlag. Samtidig insisterer hun på at hovedkonklusjonen i boken fortsatt står seg.

Det finnes en rekke andre eksempler. Nedtoningen av den kommunistiske «Osvald-gruppens» innsats i motstandsarbeidet er et annet eksempel.

Riis Gundersen argumenterer temmelig overbevisende for at det samme til en viss grad har skjedd med Hauge. Fortellingen om Hans Nielsen Hauge og Haugianerne er i stor grad skrevet på slutten av 1800-tallet, av mennesker som ønsket å bruke historien i et slags nasjonsbyggingsprosjekt. Historiens renessanse henger også i stor grad sammen med fremveksten av indremisjonsbevegelsen. Det kan altså argumenteres for at historien slik vi i all hovedsak kjenner den, egentlig handler mer om 1800-tallets nasjonalisme, samt kirkens ønske om å bevare indremisjonstilhengerne som en del av kirken.

Kan vi av den grunn argumentere for at alle bøker som tidligere har blitt skrevet om Hans Nielsen Hauge er upålitelige og bør kastes? Absolutt ikke! Mye av det som står der er både riktig og vel dokumentert i kilder.

Samtidig påpeker Riis Gundersen at historikerne som skrev om Hauge på slutten av 1800-tallet, i sin ometale av enkelte viktige korsveier i Hauges liv har hatt en tendens til å bygge opp en «historie» om Hauge som skal passe inn i det norske nasjonsbyggingsprosjektet. Det fremstår også som om Hauges «opprør» mot statskirken har blitt bevisst tonet ned, til fordel for en kirketro, men samtidig gudfryktig skikkelse.

Dette passet også svært godt inn i den indremisjonsbevegelsen som ble etablert i samme periode. Her var det nemlig et viktig poeng at ikke indremisjonsbevegelsen ble etablert som et kirkesamfunn utenfor den norske kirke, men at det kunne eksistere som et supplement til den statskontrollerte religionen, tilpasset de som ønsket en mer alvorlig og personlig gudsdyrkelse.

Denne typen «vekting» av historien er ikke unikt for historien om Hauge. Jeg har allerede nevnt hvordan hjemmefrontens historie, i følge Marte Michelet, har blitt «sminket» og «pyntet på». I de fleste tilfeller er ikke det man sier direkte feil, men man har bevisst (eller kanskje også ubevisst) utelatt momenter som kunne nyansert bilde eller kanskje til og med åpnet opp for en helt annen tolkning av historien.

Et annet eksempel, men med motsatt fortegn, kan man godt kalle kristendommen og kirkens historie i Vest-Europa. Mange skolebøker beskriver middelalderen som «mørk» og kirkens rolle som den store «mørkemannen». I september i fjor intervjuet jeg Bjørn Are Davidsen under temaet «Kristendom og lærdom». Et av Davidsens hovedanliggende er faktasjekking av lærebøker som brukes i skolen. På nettsiden fagsjekk.noviser Davidsen til en rekke eksempler på hvordan skolebøkene tegner et unødvendig dystert, for ikke å si et fullstendig feilaktig bilde av kirkens rolle.

Mye av historiefortellingen om kirkens rolle i middelalderen er bygget opp på et «narrativ» som handler om å få frem en viss fortelling. Nå er det i seg selv ikke problematisk å fortelle historien gjennom bruk av fortellinger, tvert imot skal dette visstnok være en av de mest effektive metodene rent pedagogisk. Det blir derimot problematisk når grunnlaget for fortellingen ikke er faktiske kilder, men ofte myter, fordommer og antakelser. I tillegg er det et kjent fenomen at nye skolebøker ofte skrives basert på de gamle. Dermed blir de gamle mytene og historiene resirkulert, uten at de blir utfordret eller kritisert i møte med ny kunnskap.

De seneste årene har det imidlertid kommet en rekke nye perspektiver som peker på at kristendommen, tvert imot den almene oppfatningen, har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av det liberale demokratiet, med sin tenking om individuelle rettigheter og individuelle ansvar. Ove Vanebo har skrevet en interessant kronikk i tidsskriftet Minerva hvor han tar opp dette poenget og peker på en rekke av de toneangivende stemmene som har bidratt til å nyansere bildet. Blant annet filosofen Larry Siedentorp, som har skrevet boken «Inventing the Individual: the Origins of Western Liberalism». En annen er historikeren Tom Holland, som har skrevet boken «Dominion – How the Christian Revolution remade the World».

Man kan mene mye om hva som har vært årsaken til at man i mange vestlige land har ønsket å distansere seg fra sin kristne kulturarv. At samfunnene er blitt mer mangfoldige, flerkulturelle og flerreligiøse er åpenbart et godt argument. For å kunne inkludere flest mulig bør man også bygge felles samfunnsinstitusjoner som inkluderer, ikke ekskluderer.

Samtidig peker man ofte på at grunnen til at mange flykter fra dysfunksjonelle stater i den globale sør til Vest-Europa og Nord-Amerika er nettopp at disse samfunnene er stabile og velfungerende. Og man kan godt argumenter for at det nettopp er de kristne verdiene og den kristne etikken som ligger til grunn for samfunnsorganiseringen, er en vesentlig årsak til at disse samfunnene er stabile og velfungerende.

Og så skal vi heller ikke bortforklare mye av de grusomheter som faktisk ble begått i middelalderen, også grusomheter som kirken velsignet. Men svært ofte viste det seg imidlertid at kirken faktisk opptrådte som menneskeverdet og rettferdighetens beskytter, mot vilkårlig maktutøvelse fra egenrådige fyrster.

Slik kan man fortsette i det uendelige. Og her ligger også mye av årsaken til at historieforskning er noe man aldri blir ferdig med. For stadig vekk oppdages det nye «lag» av fortid, som rulles av og gir oss ny innsikt. Noen ganger bekrefter de historien slik vi alltid har kjent den. Men andre ganger utfordrer de vårt syn på historien radikalt. I enkelte tilfeller må historien skrives om, fordi nye og mer troverdige kilder viser oss et helt annet bilde enn slik vi trodde det var. Og ikke sjeldent oppdager vi at fortidens menneskers kunnskap og lærdom var langt større, mer avansert og mer kompleks enn det vi trodde den var.

For meg er også dette noe av det som gjør historieforskning så fascinerende og interessant. At vi stadig kan oppdage nye lag i historien, som kan gi oss ny innsikt og kunnskap om den fortiden som har formet tiden vi selv lever i.