Hvor «mørk» var egentlig middelalderen?

Uttrykket “Den mørke middelalderen” har gir ofte assosiasjoner til et mørkt og dystert samfunn, preget av intoleranse og overtro. Ofte settes middelalderen i kontrast med antikken, og de greske og romerske samfunnene idealiseres og holdes frem som lysende eksempler på høyt utviklede kulturer med stor grad av toleranse og menneskevennlighet. Det samme gjelder for periodene etter middelalderen, ikke minst renessansen, men kanskje først og fremst opplysningstiden. Men stemmer dette egentlig?

De fleste av oss som har lært noe om middelalderen på skolen, har som oftest blitt formidlet et inntrykk av en mørk og dyster tidsepoke, preget av sykdom, død, intoleranse og sterk kirkelig dominans. Ofte blir disse tingene også satt mer eller mindre i sammenheng.

Men de senere årene har en rekke historikere og andre forskere begynt å utfordre dette narrative. De mener, tvert imot, at middelalderen slett ikke var noe «mørkt hull» i verdenshistorien. Faktisk vil flere av dem argumentere for at mange av våre viktigste samfunnsinstitusjoner i dag har sin opprinnelse nettopp i middelalderen, og at mange av de verdiene vi i dag tar som en selvfølge at utgjør «en del av vår kristne og humanistiske kulturarv», som samfunnet vårt er bygget på, i stor grad har sin opprinnelse nettopp i middelalderen.

Faktasjekk av middelalderfremstillingene

Jeg har allerede nevnt en rekke forfattere i ulike innlegg her på bloggen som har vært opptatt av dette. I norsk sammenheng har kanskje den mest fremtredende kritikeren av det klassiske narrative om middelalderen vært Bjørn Are Davidsen. Davidsen driver nettstedet fagsjekk.no hvor han faktasjekker lærebøker. Høsten 2022 publiserte jeg et lengre intervju med Davidsen, hvor vi blant annet diskuterte dette temaet. Intervjuet er i 2 deler og kan leses her og her.

Men Davidsen har også skrevet flere bøker, kronikker og fagartikler om temaet, blant annet «Lurt av læreboken», som ble utgitt i 2019. Her tar Davidsen et oppgjør med en rekke myter og forestillinger om forholdet mellom tro og vitenskap. En av de vanligste mytene er at man i middelalderen trodde jorden var flat. Eller at kirken og kristendommen aktivt motarbeidet vitenskap og kunnskapsutvikling.

Davidsen argumenterer, utfra kildene, at man hverken trodde jorden var flat i middelalderen, ei heller at kirken motarbeidet vitenskapen. Tvert imot var kirken en pådriver for vitenskap gjennom etablering av katedralskoler og universiteter. Enkelte argumenterer for at det allerede på 1000-tallet e.Kr ble etablert det første universitet i Europa (også i Verden), grunnlagt i Bologna i Italia. Fra det samme universitetet ble det for første gang uteksaminert en kvinnelig jurist, i 1237! Den samme kvinnen underviste også i jus ved det samme universitetet fra 1239.

Universitetene oppstod ofte som en videreføring av de kirkelige katedralskolene og klosterskolene, som var viktige lærdoms- og kunnskapssentere i middelalderen.

En annen som har utfordret dette perspektivet er den britiske historikeren Tom Holland, som med boken «Dominion» har på en overbevisende måte vist hvordan svært mye av vårt moderne samfunns helt grunnleggende tankegods har sin opprinnelse i kristentro.

Lovgivning i middelalderen

Her kan det være verdt å nevne at vi i år feirer 1000-årsjubileet for kristenretten, loven som ble vedtatt på Mostertinget i 1024, og som la grunnlaget for mye av norsk rettspraksis. I år markeres det også at det er 750 år siden Magnus Lagabøtes landslov ble vedtatt. Jeg har tidligere skrevet om dette i artikkelen «Ved lov skal landet bygges».

Begge disse lovene var helt grunnleggende kristne lovsamlinger, som hadde stor betydning for samfunnsutviklingen i Norge i perioden.

Nettopp dette er også Tom Hollands poeng i «Dominion», nemlig hvor gjennomsyret både rettstenkning og rettspraksis i den vestlige verden er gjennomsyret av kristen etikk. For der det hedenske samfunnet i stor grad var preget av institusjonalisert ulikhet, og til dels vilkårlig voldsutøvelse motivert av makt og posisjoner, brakte kristendommen ideer og verdier som handlet om likhet for loven, basert på konseptet om at alle mennesker er skapt i guds bilde.

Bildet er selvsagt ikke entydig, men tendensen er helt tydelig i retning av et tydelig ideskifte, bort fra naturlig ulikhet, «makt er rett» tankegang, hvor herskere kunne skalte og valte med menneskeliv etter eget forgodtbefinnende, til ideen om at ethvert menneske hadde naturlige rettigheter, som var grunnlagt i at de var skapt i Guds bilde. Selve ideen om menneskeverdet spores ofte tilbake til nettopp middelalderfilosofen og -teologen Thomas Aquinas, og det er sannsynlig at nettopp Aquinas filosofi har vært en av flere vesentlige premissgivere for den norske landsloven av 1274.

Opplysningstiden

Ofte blir dagens rettssikkerhet og liberale verdier holdt frem som en arv fra opplysningstiden. Samtidig blir opplysningstiden ofte kontrastert mot middelalderen, og argumentet for at den menneskelige utvikling akselererte i opplysningstiden er ofte at man beveget seg bort fra den dogmatiske troen og over i den fornuftsbaserte vitenskapen.

Selvsagt var det mye positivt som skjedde i opplysningstiden, og dens betydning for utviklingen av vårt moderne samfunn skal ikke underslås. Samtidig kan man også argumentere for at det skjedde mye i opplysningstiden som heller ikke var spesielt bra. I boken «Uten Gud er alt tillat» trekker Espen Ottosen også noen historiske linjer og peker på blant annet hvordan den trans-atlantiske slavehandelen var på sitt mest intense under opplysningstiden.

Denne perioden anses av mange som en av de verste skampletter på vestens historie. Men den ble i stor grad legitimert av en rekke av de mest fremtredende opplysningsfilosofer. Samtidig var for eksempel metodistkirkens grunnlegger, John Wesley, en av de argeste kritikere av slavehandelen, nettopp med basis i den kristne menneskeverdstanken. Hans traktat «Thoughts upon slavery» argumenterer sterkt for de afrikanske slavenes likeverd og menneskeverd, i en tid hvor svært mange europeere betraktet afrikanere som laverestående mennesker.

Også den franske revolusjonen endte opp som et blodbad, til tross for dens høye idealer om «frihet, likhet og brorskap». I stedet fikk man et skrekkvelde, hvor tusenvis ble henrettet som «motstandere av revolusjonen», eller kun fordi de tilfeldigvis hørte til «feil samfunnsgruppe». Ifølge Ottosen, som siterer Tom Holland, kan «brutaliteten skyldes at Gud ikke lenger var den som til slutt skulle sørge for rettferdighet. Dermed ble det revolusjonens ledere som måtte sørge for å rette opp alle fortidens feiltrinn – omtrent for enhver pris» (sitert fra Espen Ottosen - «Uten Gud er alt tillat, kapittel 12. side 185).

1900-tallet var historisk sett usedvanlig brutalt

Og da har vi ikke en gang nevnt 1900-tallets ufattelige brutalitet. Ottosen siterer også følgende fra den amerikanske filosofen og teologen Nicholas Wolterstorff: «Omtrent 170 millioner menn, kvinner og barn ble skutt, slått, torturert, knivdrept, brent, sultet, frosset, knust og arbeidet til døde; brent levende, druknet, hengt, bombet eller drept på andre måter i en myriade av metoder som myndigheter har brukt for å ta livet av borgere eller utlendinger.»

Dette skjedde altså ikke i middelalderen, men i det 20 århundre. Motivert i stor grad av det 20 århundres to mest berømte og beryktede politiske massebevegelser, nazismen og kommunismen. Dette viser med all mulig tydelighet at det vitenskapelige og teknologiske fremskritt ikke kan garantere for at menneskets etiske og moralske standard holder tritt. Kanskje heller tvert imot.

Sett i dette lyset var kanskje ikke middelalderen så «mørk» som man ofte hevder. Selvsagt var middelaldersamfunnet nok både hardt og brutalt. Likevel skjedde det vesentlige samfunnsendringer i middelalderen som dramatisk forbedret både rettssikkerheten og livsvilkårene til svært mange mennesker i vår del av verden. Og viktige rettsprinsipper ble utviklet, som har formet samfunnet vårt helt frem til i dag.