Hvor reell er ytringsfriheten for norske minoriteter?

Da ytringsfrihetskommisjonen la frem sin rapport var konklusjonen, at i det store og hele står det bra til med ytringsfriheten i Norge. Norge blir ofte referert til som «verdens mest ytringsfrie land». Vi ser imidlertid en urovekkende trend mot at minoriteter som hevder upopulære (men fullt lovlige) standpunkter, opplever sin ytringsfrihet kneblet. Ikke av lover og regler, men av en hatefull og trakasserende ytringskultur.

I ytringsfrihetskommisjonens rapport gjør kommisjonen en viktig presisering, som mange kanskje ikke har tenkt over. I et land som Norge har man juridisk sett sterk beskyttelse av ytringsfriheten gjennom lovverket. Skal ytringsfriheten være reell bør det likevel også være en god ytringskultur.

En ting er å innføre en lov som gir alle mennesker ytringsfrihet som en rettighet. En annen ting er å utvikle en ytringskultur som gir rom for å ytre sine meninger fritt og kunne ha skarpe meningsbrytninger i det offentlige rom, uten å ende opp i vonde konflikter og polarisering.

Som et lite trossamfunn i Norge har BCCs medlemmer følt den norske ytringskulturen på kroppen. Det har ikke vært en udelt positiv opplevelse for mange av oss. Å heve stemmen med leserinnlegg, blogger, kronikker eller på andre måter gi uttrykk for våre meninger, har ofte medført svært mange negative tilbakemelding, for noen det reneste ras av hets.

Når mennesker som ytrer helt legitime, velbegrunnede og velformulerte meninger offentlig blir møtt med hets og hat, hva sier det om ytringskulturen i Norge? Når bare det å ytre «upopulære» meninger om tros-, verdis- og overbevisningsspørsmål fører til en storm av krass kritikk, latterliggjøring og uthenging, vil da de som ytrer seg ha lyst til å ytre seg på nytt om saker som har betydning for dem?

Har man tykk hud, ekstremt sterk overbevisning og er vant med et tøft ytringsklima går det meste greit. Man kan godt «stå i det» og bare la «humla suse». Men ikke alle mennesker er like. For noen vil belastningen av å få kastet beskyldninger om «hjernevask» etter seg, eller bli møtt med påstander om at din kristne tro gjør deg «hatefull», være nok til at de ikke vil ytre seg. Mange av disse kunne tilført det offentlige ordskiftet sårt tiltrengte perspektiver og nyanser. Men de kommer ikke til ordet på grunn av en dårlig ytringskultur.

Mange har pekt på problemet med at tilgangen på plattformer hvor man kan hevde sine meninger har blitt så lett tilgjengelige, at det å ytre seg negativt og å hetse andre både er veldig enkelt og i realiteten helt risikofritt for de som ønsker det. Samtidig har det oppstått egne kulturer på sosiale medier hvor latterliggjøring, hetsing og grov diskreditering av meningsmotstandere blir fremhevet som en «effektiv taktikk» for å vinne frem i diskusjoner, og derfor blir legitimert.

Dette er et viktig poeng, men i mine øyne har tilgangen på plattformer for å uttrykke sin mening lite med ytringskulturen å gjøre. At det gjennom mediene skapes et inntrykk av at enkeltminoriteter er «legitime mål» for hets, er langt mer alvorlig.

Dette var opplevelsen vi som minoritet hadde med NRK Brennpunkt, som ved sin omfattende pressedekning av vårt trossamfunn i forbindelse med dokumentarserien «Guds utvalde» i 2020, i realiteten satte presedens for å henge ut, hetse og diskreditere våre medlemmers legitime ytringer. Jeg ønsker ikke å spekulere i om dette var redaksjonens intensjoner (det ville i så fall vært ekstremt alvorlig og graverende), men det var like fullt en reell konsekvens av dekningen BCC ble gjenstand for.

NRK er Norges største mediebedrift. Som en statseid allmenkringkaster som skal dekke det norske samfunnet bredt og representativt, påligger det NRK et spesielt ansvar for å opptre både sannferdig og rettferdig i sin dekning. Ikke minst gjelder det dekningen deres av sårbare minoriteter i samfunnet.

Våre medlemmer opplevde at NRK i stor grad sviktet i sitt samfunnsoppdrag med dekningen av oss i 2020. I tillegg bidro NRK, i våre øyne, til å tilrettelegge for en ytringskultur hvor det ble legitimt å hetse oss og å trekke alle våre intensjoner i tvil.

NRK Brennpunkt hevdet deres formål var å fokusere på «lukkede kristne miljøer som mottar statsstøtte, og samtidig har ordninger som kan være problematiske med tanke på demokratiske prinsipper og storsamfunnet».

I utgangspunktet vil vel ingen kristne menigheter være begeistret for å bli påklistret en slik merkelapp i offentligheten. Samtidig kan man også ane en underliggende skepsis i formuleringen, til grupper som man mener driver sin virksomhet på siden av «storsamfunnet».

Realiteten er at de aller fleste BCC-medlemmer er helt vanlige mennesker med ordinære jobber. De fleste velger å la barna gå på offentlige skoler. I tillegg til å engasjere seg i menigheten engasjerer mange seg i frivillig arbeid i FAU eller lokale foreninger og lag. Flere har også engasjert seg politisk. Inntrykket av en lukket «sekt» hvor medlemmene avskjæres fra kontakt med verden utenfor fremstår fullstendig misvisende.

Samtidig er det å hevde at det er problematisk at mennesker velger å leve sine liv på en annen måte enn flertallet, for meg også temmelig hårreisende. Jeg får umiddelbart assosiasjoner til samfunn jeg tviler på at vi ønsker å sammenlikne oss med.

Vi liker å tro at Norge er et fritt samfunn hvor alle kan være seg selv og leve sine liv slik de ønsker. Juridisk er det nok også slik. Men i realiteten er altså konformitetspresset for å tilpasse seg storsamfunnets forventninger betydelig. Og NRK bidrar til å fremme dette konformitetspresset.

Brennpunkt fortsatte med å hevde at de «har jobbet etter vanlige journalistiske og presseetiske prinsipper i arbeidet med denne dokumentaren. Framstillingen av forholdene som skal omtales i dokumentaren - og journalistikken rundt den - bygger i all hovedsak på åpne kilder i og utenfor menighetene og skriftlig, etterprøvbar dokumentasjon.»

Dette høres vel og bra ut. Problemet var bare at det i realiteten ikke stemte. Tvert imot var kildebruken både svært selektiv, og baserte seg i stor grad på kilder som både hadde sterk egeninteresse, og som hadde kjent historikk med både dokumentforfalskning og svindel.

En av kildene Brennpunkt brukte var Jonathan Van der Linden. I sitt intervju med NRK Brennpunkt fremsatte han påstander om selvberikelse og «at det han hadde vært med på var rene kjeltringstreker» han hevdet var initiert av blant annet Bernt Aksel Larsen.

Larsen ble imidlertid sommeren 2020 fullstendig renvasket av Økokrim etter en langvarig og omfattende etterforskning. Van der Linden ville høsten samme år også trekke sitt intervju med Brennpunkt og tilbakeviste påstandene. Alt dette visste Brennpunkt før dokumentaren ble publisert. Likevel valgte de å bruke intervjuet som er nevnt over. Hvilket inntrykk det skapte hos folk kan du selv tenke deg.

Det overnevnte er bare et eksempel på flere grove tilfeller på total mangel på kritisk distanse til kildenes intensjoner og eget narrativ. Totaliteten av hele NRK Brennpunkts dekning av BCC ble derfor for oss både skjev, misvisende og opplevdes grovt urettferdig. Når det hele kulminerte i store mengder hatefulle kommentarer i sosiale medier, fremstår det for oss som om NRK Brennpunkt i realiteten hadde bidratt til å dyrke frem en negativ og giftig ytringskultur, som rammet BCCs medlemmer ekstremt hardt.

Det oppleves derfor for medlemmene som temmelig hult når ytringsfrihetskommisjonens rapport slår fast at norske medier nyter tillit, samtidig som BCCs medlemmer opplever å bli utsatt for kampanjejournalistikk av Norges allmenkringkaster.

Norske minoriteter har behov for en ytringsfrihet som er reell og som fungerer, ikke en ytringsfrihet «til pynt» og til bruk i politikere, redaktører og journalisters festtaler. Det å bli hengt ut av Norges allmenkringkaster på fullstendig uriktig grunnlag, uten en reell mulighet til å forsvare seg selv, bidrar ikke til hverken å styrke ytringsfriheten eller å bedre minoritetens situasjon i det norske samfunnet. Det bidrar heller ikke til å styrke minoritetens tillit til den norske allmenkringkasterens gode intensjoner. Til tross for NRKs mange fagre ord og løfter.