Hvordan blir man vranglærer i Den norske kirke?

Alle som har studert litt kirkehistorie, og særlig oldkirken, vet hvor lett det kunne være å bli kjetter. Ett ord feil, og man har totalt endret meningen i viktige begreper i læresetninger. Det kan igjen rokke ved grunnleggende punkter i kristendommen og evangeliet.

Dette er et gjesteinnlegg, skrevet av en anonym gjesteskribent.

Et morsomt eksempel er hvordan man på 200-tallet kunne havne i store problemer dersom man inkluderte en «i» i et ord eller ikke.[1]Skrev man en «i», ble man kjetter, og er vel det fremdeles i dag.

Nå har vi kommet forbi dette, av flere grunner. Nå er den kristne læren stort sett etablert, og det er også en større aksept for ulike meninger og holdninger. Århundrer med reformasjon og religionskriger har skapt en motvilje til å forsøke å presse igjennom sine religiøse overbevisninger med makt.

At det er mindre åpen konflikt om religion, er utelukkende bra. Det er også bra at terskelen for å beskylde andre for vranglære har blitt hevet. Men kan det hende at det har blitt for vanskelig å bli vranglærer i dagens kristendom? Hva skjer hvis man hevder at Bibelen ikke er nødvendig til å forstå Gud? Hva hvis man oppfordrer til å be til andre guddommer? Eller hva om man mener at Gud slett ikke er ufeilbarlig, men kan potensielt ha begått overgrep mot Maria?

Et eksempel på en som har kommet med en del banebrytende og kontroversielle påstander, er Gyrid Gunnes. Hun er teolog, tidligere prest, og førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høyskole. Hun forsøker stadig å lage oppstyr med sine foredrag, kunstprosjekter og jevnlige innlegg i samfunnsdebatten. Hun er fast spaltist i Klassekampen og skriver jevnlig i Vårt Land.

Og folk lar seg provosere. I et foredrag hevdet Gunnes nylig at det finnes profeter i alle mulige grupper i samfunnet. Særlig i politikken, og det er ikke noe krav at de er kristne. En av de som ble løftet frem som en profet, var Greta Thunberg.

Gunnes har også skapt debatt med å hevde at man må se på Jesu fødsel i et kritisk lys, ettersom Maria tilsynelatende fikk barn ufrivillig med Gud, og at man må tolke dette som et potensielt overgrep. Skal man tolke Gunnes i beste mening, som man jo bør med andre mennesker, sier hun at man skal tolk juleevangeliet som en mannlig tolkning av en kvinnes rolle – og at man ikke kan konkludere hva som egentlig skjedde. Det kan hun fint mene, men da åpner hun også for at det er likegyldig om Jesus var født av en jomfru eller ikke. Her ville nok de fleste oldkirkelige, og samtidige, teologer revet seg i håret. Men dette får hun altså lov til å si som prest i Den norske kirke.

På høstutstillingen i 2014 opptrådde hun, som prest, også som performancekunstner og fremsa bønner til Allah. I tillegg til dette har hun også oppfordret til boikott og desinvestering av Den katolske kirke, fordi de har et tradisjonelt syn på samliv og prevensjon.

Gunnes’ tilsynelatende hemningsløse trang til å bryte med alle læremessige normer og de etablerte kristne sannhetene, ser ikke ut til å ha en grense. Nå skal det sies at Gunnes trolig ikke vil godta premisset om «etablerte sannheter».

Sannsynligvis representerer ikke Gunnes noen majoritet i Den norske kirke. Innad i kirken er det dessuten åpenbart et mangfold av meninger. For eksempel var ikke sogneprest Trond Løberg, i NRK-debatten, nådig i sin kritikk av Gunnes’ uttalelser.

Gunnes har selvsagt både ytrings- og religionsfrihet, og kan derfor gjerne mene hva hun vil om både Jesus, Maria og bønner til Allah, som privatperson. Men når hun gjør det som en representant for en kirke som har en trosbekjennelse som går helt på tvers av mye av det hun hevder, fremstår det som merkelig at kirken lar henne få holde på med dette uten noen form for kirkelig sanksjonering.

Sånn sett kan hende at Den norske kirke sikter på å være et slags fellesrom for ulike typer kristne og troende. De kan da være et forum for alle mulige oppfatninger om tro og tvil, og kan dermed leve godt med et bredt spekter av ulike syn. I teorien høres dette kanskje sannsynlig ut, men det er det ikke i praksis. For hvorfor strekker ikke toleransen i kirken seg til kristne som for eksempel har en mer tradisjonell bibelforståelse?

Hvorfor har kirken ytret sterk støtte til lover om forbud mot konverteringsterapi, som er svært inngripende og setter grenser mellom hva to personer frivillig kan snakke om? I kirken i dag er det heller ikke mulig å være prest uten å akseptere at kvinner også kan være prester og biskoper (ved at de fjernet reservasjonsordningen).

Det finnes altså posisjoner som blir sett på som uakseptable i Den norske kirke. Samtidig er det ingen disiplin for prester i Den norske kirke som er så liberale i sin teologi at det blir vanskelig å skille mellom kristendom og ren spiritualisme?

Det er underlig å se hvordan den norske kirke dytter tradisjonelle kristne til side, og til og med forsøker å kue dem med loven i hånd. Mens på den andre siden av spekteret ser det ikke ut til å være noen grense for hvor radikal og liberal man kan være, og fortsatt være prest i Den norske kirke.

Det fremstår for meg som om hovedregelen i den norske kirke er at så lenge du er «liberal og progressiv» kan du i praksis mene hva du vil. Ikke bare det, ved å være radikal nok blir man kanskje også belønnet med profetstatus av Gyrid Gunnes.

[1] Om man skriver homoousios eller homoiousiospå gresk. Legger man til i-en, sier man plutselig at Sønnen er av «lignende», istedenfor lik substans som Faderen – men det er et tema for en annen gang