Hvordan forholde seg til lesbiske, homofile og transpersoner som kristen?

Ideen om at alle skal kunne elske hvem de vil og selv kunne definere sin egen kjønnsidentitet har blitt en sentral kampsak i vår tid. Som kristen har jeg imidlertid som utgangspunkt at Gud har skapt oss i sitt bilde, som binære, og at samlivet kun skal leves sammen som mann og kvinne. Hvordan kan jeg som kristen da forholde meg til at det finnes mennesker som er homofile, lesbiske eller som kjenner på ubehag med sitt biologiske kjønn?

Juni er i løpet av de siste årene i økende grad blitt definert som «Pride-måned», og hele Norge farges i regnbuefarger i stort sett hele juni. Vi oppfordres alle til å vise forståelse og aksept for skeive og transpersoner. Men ikke alle ønsker å støtte opp om Pride. Derfor vil jeg skrive litt om Pride- tematikken, fra mitt eget ståsted.

Personlig har jeg alltid holdt avstand til Pride. Først og fremst fordi jeg oppfatter Pride som en ideologisk markering, som støttes av interesseorganisasjoner som Foreningen FRI, som forfekter svært radikale og i mine øyne kontroversielle ideer om kjønn og seksualitet, og som bidrar til økende normoppløsning i samfunnet.

Samtidig har jeg også måttet forholde meg til homofile, lesbiske og transpersoner. Og det er også en økende grad av erkjennelse blant kristne av at disse som på ulike måter gjennom historien har strevd med sin seksuelle legning eller kjønnsidentitet har opplevd mye vondt. Mangel på forståelse og erkjennelse av hvor krevende det kan være å bli dratt imellom ulike deler av det som for oss mennesker er en helt grunnleggende del av vår identitet, har historisk sett forårsaket mange traumer. Det er et faktum det ikke er noen grunn til å forsøke å skjule eller dekke over.

Men selv om jeg mener vi har et behov for å møte homofile, lesbiske og transpersoner på en bedre måte, er det samtidig behov for å klargjøre at den bibelske samlivsetikken ikke har endret seg. Guds ord velsigner kun en form for samliv, mellom en kvinne og en mann. Andre samlivsformer er i mine øyne ikke forenlig med den kristne etikken.

Det er gjort en rekke forsøk av ulike kirkesamfunn på å omdefinere samlivsetikken for å tilpasse seg tiden vi lever i, men på dette området syntes jeg bibelen er såpass klar og tydelig at teologi som forsøker å omdefinere kristen samlivsetikk på dette området i mine øyne blir lite troverdig.

Når det likevel finnes mennesker som på ulike vis ikke «passer inn» her, er det imidlertid en realitet vi også må forholde oss til.

Tidligere har man fra et kristent ståsted ofte forklart for eksempel likekjønnet tiltrekning som noe som kan og bør reorienteres, enten ved forbønn, sjelesorg, overbevisning eller på andre måter. Tanken har vært at likekjønnet tiltrekning er å regne som en sykelig tilstand, men som kan helbredes / endres. Ofte har man lett etter årsaken i ytre omstendigheter hos personen det gjelder, og pekt på forklaringer i personens oppvekst osv.

Denne måten å betrakte likekjønnet tiltrekning på har med årene blitt mindre vanlig, også blant kristne. Den er også blitt vanskeligere å forsvare. Selv om det kanskje finnes eksempler på mennesker som har reorientert seg eller som har fått hjelp til å reorientere seg, finnes det vel så mange historier om psykiske overgrep som har bidratt til å påføre de menneskene det har gått utover psykisk skade.

Det betyr likevel ikke at slik reorientering ikke skjer (Avisen Dagen skrev nylig om et eksempel). Men det kan se ut som årsaken til disse personenes likekjønnede tiltrekning eller ubehag med kjønnsidentiteten ligger i ytre årsaker / traumer fra barndom og oppvekst.

For andre er en vedvarende likekjønnet tiltrekning eller vedvarende kjønnsdysfori (et sterkt ubehag knyttet til sitt biologiske kjønn) en realitet de har kjent på fra barndom eller tidlig ungdom, og som de må forholde seg til, uavhengig av ytre påvirkning. Dette er det viktig å skille på.

Enkelte som har forsøkt reorientering har også blitt gitt løfter om at selve reorienteringen vil gå både raskt og relativt smertefritt, bare vedkommende selv er sterk nok i troen. Når da endringen uteblir merkes vedkommende både av skyldfølelse (jeg mangler tro) og har i mange tilfeller også oppgitt troen på at Gud finnes overhode. For hvordan kan Gud finnes hvis jeg fortsatt kjenner på disse følelsene etter å ha bedt Ham om å fjerne dem? Er Han ikke allmektig? Kan Han ikke gjøre alt vi ber Ham om?

Det er ikke vanskelig å forstå at for en person som av hele sitt hjerte ønsker å være en kristen og å tjene Gud, kan bli desillusjonert og deprimert av slike opplevelser. Og det er heller ikke vanskelig å forstå at det i kjølvannet kan oppstå fortvilelse, raseri og forbitrelse.

Så hvordan kan man da som kristen på en bedre måte møte mennesker som på ulike måter strever med disse spørsmålene, men som ønsker å leve i pakt med Guds ord? Finnes det en bedre vei?

Jeg tror et godt sted å begynne er å fremholde et realistisk syn på livet. Vi kan ikke selv alltid velge hva som møter oss, av godt eller vondt, eller hvilke kamper vi skal kjempe. Men gjennom alt som møter oss, må vi som kristne holde fast på den grunnleggende sannheten at Gud elsker oss og vil det beste for oss, også når det kan se ut som Han egentlig gjør det stikk motsatte.

Vi må også ha det klart for oss at Jesus, i henhold til sine løfter, vil stå sammen med oss i livet. Jesus er vår forløper. Han er en øversteprest som kan ha medynk med oss, siden Han i likhet med oss er prøvd i alle ting, dog uten synd, slik forfatteren til Hebreerbrevet uttrykker det.

Samtidig bør vi være oss bevisst at Guds tanker er høyere enn våre, og at Hans planer for vårt liv langt overgår vår menneskelige forstand. Det er gjennom de ulike forhold som møter oss i livet at vi får muligheter til å bli mer og mer lik Jesus.

Disse forholdene kommer over oss, enten vi vil eller ikke, og hvordan de arter seg kan vi heller ikke velge. Men vi kan velge å forholde oss til dem i henhold til Guds ord, og ved det tror og erfarer vi også at vi opplever Guds kraft.

Her bør vi også fremholde at Gud først og fremst har gitt seg til kjenne til oss gjennom sitt ord i Bibelen, at Hans ord er evig og at lydighet mot de bud Han foreskriver i sitt ord er en betingelse for at også Hans løfter skal kunne oppfylles for oss og i oss.

Et viktig premiss er også at Gud, i henhold til sitt ord, har skapt oss i sitt bilde, og at vi, for Ham, har en uendelig stor egenverdi. Gud elsker sitt skaperverk. Gud har derfor ikke tatt feil da han skapte oss. Samtidig tar Han ikke feil når han i sitt ord foreskriver hvordan vi bør leve.

Det er også helt avgjørende å presisere at vi som kristne ikke unnslipper lidelser og en bevisst, livslang kamp mot synden, uavhengig av hvem man er og hvilke forhold man har. Livet er en frelsesprosess. Som kristne er vi ikke kalt til å tro på trylleformularer, men på et bevisst liv og en bevisst kamp mot det onde begjær som bor i oss. Alle mennesker må fornekte seg selv på en eller annen måte, enten man er heterofil eller homofil, enten man er komfortabel med sin kjønnsidentitet eller man synes den er vanskelig å forholde seg til. Men gjennom alt dette kan vi finne kraft hos Gud til å bære de byrder livet legger på oss med glede og takknemlighet.

Til sist er det viktig å påpeke at Jesu forsoning og tilgivelse er tilgjengelig for alle mennesker, helt uavhengig av hvordan vi tidligere har levd vårt liv. Veldig ofte vil mennesker som har levd vedvarende i det som bibelen definerer som synd syntes det er vanskelig å forsone seg med fortiden. Men Jesu død på korset er forsoning for alle mennesker som tror på Ham, og som gjør Ham til Herre i sitt liv.

Det betyr ikke at jeg kan slippe unna fruktene av det jeg har sådd. Derfor fremholder vi ofte viktigheten av så tidlig som mulig å ta et bevisst valg, fordi man da unngår å måtte bære med seg konsekvensene av gjorte synder senere i livet. Men forlikelse med Gud er tilgjengelig for alle, og skjer i et øyeblikk ved omvendelse.  

En slik realistisk og ærlig tilnærming vil gi en person et reelt valg å forholde seg til. Jeg kan velge å gjøre min egen vilje, eller jeg kan velge å etterfølge Jesus som sa «skje ikke min vilje, men din vilje, Gud».

Dette valget må være personlig, ikke noe som et annet menneske kan presse eller tvinge meg til. Jeg må selv ta et bevisst valg om jeg er villig til å oppgi min egen vilje og la Guds vilje skje i mitt eget liv, eller om jeg heller vil følge min egen vilje.

Som kristne tror vi imidlertid at det å la Guds vilje skje i mitt liv er den sanne veien til lykke og frihet, og at det å følge min egen vilje fører til fordervelse. Valget om å gjøre det må alltid være fritt. Men den veien Jesus banet er åpen for alle mennesker, uavhengig av ytre faktorer som seksuell legning eller kjønnsidentitet.

I dag finnes det en rekke eksempler på kristne som er åpne om at de kjenner på en likekjønnet tiltrekning, men som selv har tatt et bevisst valg om å la troen og lydigheten mot Gud og Hans ord være det definerende for deres liv og deres identitet, heller enn deres seksuelle legning. I en tid hvor det i økende grad blir fremstilt som at det å leve ut sin seksualitet er helt avgjørende for vårt menneskeverd, bør vi heterofile kristne ha stor respekt for en slik radikal trofasthet mot Gud og Hans ord.