Hvordan styre et samfunn?

En av mine absolutte favorittkontoer på sosiale medier er «The cultural tutor» på Twitter. «The cultural tutor» legger jevnlig ut innsiktsfulle flerinnleggstråder hvor ulike kulturelle eller samfunnsmessige fenomener analyseres. Nylig la vedkommende som står bak Twitterkontoen ut en tråd titulert «What political system do you live in?» Denne fikk meg til å reflektere over nettopp hvordan vårt samfunn er organisert, og hva som kan være den mest optimale styreformen.

De aller fleste av de som leser dette innlegget lever i et demokratisk land. I Norge har vi et demokratisk styresett. De aller fleste vet også at ideen om demokrati oppstod i Hellas, nærmere bestemt i bystaten Athen, ca. 500 år f.Kr.

Det kanskje ikke så mange har reflektert over er hvor radikalt forskjellig det Athenske demokratiet var fra vårt norske demokrati.

For det første var det betydelige restriksjoner på hvem som kunne delta i de demokratiske prosessene. Kun frie, greske menn kunne delta. Kvinner, slaver eller utlendinger hadde ikke adgang til å påvirke de demokratiske prosessene. Dermed var deltakelse begrenset til ca. 15% av Athens befolkning. Til sammenlikning deltar normalt sett mellom 70 og 80% av den norske befolkningen i Stortingsvalget, men alle norske borgere over 18 år har rett til å delta.

I tillegg var det Athenske demokratiet temmelig direkte. En sak ble lagt frem, kanskje var det en debatt, så stemte man og utfra utfallet i avstemningen ble et vedtak fattet. Det var kort vei fra ord til handling.

I vårt demokrati velger vi representanter til en folkevalgt forsamling til å representere oss, disse tilhører partier som har et partiprogram som styrer deres prioriteringer og hvordan de ser for seg å styre samfunnet. I Norge er det dessuten også slik at det svært sjeldent har vært et parti som har hatt rent flertall i nasjonalforsamlingen, dermed er man avhengig av å bygge koalisjoner, hvor man må inngå kompromisser med andre partier for å få gjennomslag. Norge har i dag også allmenn stemmerett for alle borgere over 18 år, så andelen av den norske befolkningen som kan påvirke beslutningsprosessene er betydelig høyere enn i antikkens Hellas.

«Checks and balances»

I tillegg har man i mange land innebygde sikkerhetsmekanismer for å begrense de folkevalgtes direkte makt og innflytelse. Her er det amerikanske systemet et godt eksempel. I USA har man for det første lokale folkevalgte nivåer med betydelig makt til å selv definere hvordan man skal styre sin egen delstat. På føderalt nivå har man dessuten et parlament med et såkalt tokammersystem, hvor begge kamre velges separat. I tillegg velges den utøvende makt, presidenten også gjennom folkeavstemninger.

Som om ikke det var nok, har høyesterett betydelig innflytelse gjennom en rekke grunnlovfestede rettigheter. Høyesterettsdommere blir utnevnt av presidenten og er de først blitt utnevnt kan de sitte på livstid. Men den presidenten utnevner må også godkjennes av senatet, et av de to kamrene i parlamentet.

Våre moderne demokratier er sånn sett radikalt annerledes enn det greske demokratiet, selv om grunnprinsippet om folkestyre, av folket er det samme. De ulike sikkerhetsmekanismene som over tid er bygget inn i de fleste liberale demokratier, handler om å beskytte allmenne rettigheter mot det man ofte omtaler som et «flertallstyranni».

Begrepet flertallstyranni kan kanskje virke noe merkelig når vi tenker på at et demokrati nettopp handler om at det flertallet ønsker skal vedtas i form av praktisk politikk. Her er det imidlertid et annet viktig begrep som kommer inn i bildet, nemlig rettsstaten.

En rettsstat er kort forklart en stat som styres av åpne og offentlig kjente rettsregler, og hvor rettsapparatet, det vil si domstolene, skal dømme uavhengig av politisk press, i henhold til landets vedtatte lover. Dette skal igjen garantere for innbyggerens rettssikkerhet, altså at de er sikret en rettferdig behandling i samsvar med landets lover.

Hvorfor er dette viktig, kan man lure på? Det er det flere årsaker til. Det er viktig å sikre innbyggernes grunnleggende rettigheter fra vilkårlig politisk innblanding. I Norge kan dette kanskje fremstå som fjernt, siden vi har blitt så vant til å ta dette for gitt, men det er ikke en selvfølge.

Et annet sentralt poeng er beskyttelse av minoriteter i samfunnet mot flertallstyranniet. Dette henger igjen sammen med menneskerettigheter og naturretten, noe jeg har drøftet tidligere her.

I twittertråden jeg refererte til i begynnelsen kontrasteres det athenske demokratiet opp mot Spartas politiske system. Sparta var ikke demokratisk på samme måte som Athen. De hadde to ulike arvekonger, et råd av adelige som ble valgt på livstid, samt offentlige embetsmenn som ble valgt på nytt årlig. Spartas system ble imidlertid beundret av mange i samtiden, fordi det var stabilt.

Polybios og Montesquieu

Her trekkes også den greske historikeren Polybios frem. Polybios levde i Hellas i det andre århundre, og skrev blant annet Romerrikets historie. Han ønsket å forstå hvordan en enslig by fra den italienske halvøya kunne erobre hele Middelhavsområdet i løpet av en mannsalder.

Polybios konkluderte med at det hang sammen med at den romerske konstitusjonen, i likhet med Spartas, ikke la all makt hos et organ, men hadde en blanding av ulike institusjoner, hvor makten ble balansert mellom dem.

Det er de samme tankene som vi i dag kanskje best kjenner fra den franske filosofen Montesquieu. Montesquieu hentet imidlertid ideene sine fra nettopp Polybios. Montesquieus ideer lå igjen til grunn for den amerikanske grunnloven, og en rekke andre nåværende vestlige demokratiers grunnlover.

I tillegg til å begrense majoritetens makt, er altså maktfordelingsprinsippet til Montesquieu et vel så viktig prinsipp for å beskytte enkeltmennesker fra flertallstyranniet. Bård Larsen, som er historiker engasjert av tankesmien Civita, har skrevet et interessant essay om dette, titulert «Barbarene kommer». «Majoriteten kan være et skikkelig, livsfarlig beist» hevder Larsen. Det er vanskelig å være uenig med ham i det, når man tenker på massebevegelser som nazismen og kommunismen, og de grusomheter «mobben» utførte under disse regimene.

Reinhold Niebuhr

Larsen trekker også frem en annen interessant personlighet, den amerikanske teologen Reinhold Niebuhr. Niebuhr har skrevet boken «Moral man and immoral society», hvor han lanserer en hypotese om at mennesker opptrer mer moralsk og hensynsfullt som individer enn som del av en gruppe. Det gode, hevder Niebuhr, har vekstvilkår når mennesker møtes ansikt til ansikt. Men når grupper står mot hverandre, blir de egoistiske og kyniske.

Niebuhr lanserte hypotesen sin i 1932. I så måte kan man godt si at han fremstår som en slags profet, da nazismen med all dens grufulle gruppementalitet skulle oppstå med full kraft noen år senere. I ettertid har Niebuhr blitt fremhevet som en av USAs mest innflytelsesrike teologer helt frem til i dag, også fremtredende politikere som Barack Obama og Hillary Clinton gir uttrykk for at Niebuhrs tenking har formet deres politiske ståsted.

Hva er legitim rettighetskamp?

Det er ikke vanskelig å se Niebuhrs poeng i lys av nazismens utvikling. Men også i vår moderne tid kan vi se elementer av det samme utspille seg i intolerante og aggressive massebevegelser, som ønsker å fremme sitt narrativ som «den ene sannheten». Ofte argumenteres det utfra en logikk hvor annerledestenkende ikke kan tåles, fordi deres eksistens i seg selv utgjør en eksistensiell fare for «vår» gruppe. Denne retorikken er jo lett gjenkjennelig i Putins Russland. Men heller ikke såkalte «progressive» massebevegelser i vesten er ukjent med denne type tankegang.

Samtidig er det åpenbart at hvis ikke undertrykte grupper i samfunnet hadde stått opp og kjempet for sine rettigheter, ville de heller aldri oppnådd noe. Jeg tror ikke på noen måte at man kan diskreditere legitim rettighetskamp ved å kalle det «ondskap». Historien viser at for eksempel arbeiderbevegelsens kamp for bedre lønn og sterkere rettigheter i stor grad har kommet hele samfunnet til gode. Kvinners kamp for like rettigheter er et annet godt eksempel. Eller afro-amerikanernes kamp for like rettigheter i USA.

Det man imidlertid bør vokte seg for er rettighetskamper hvor det fremstilles som om «dine og mine individuelle rettigheter kan ikke eksistere samtidig». Eller kanskje mer relevant «vår gruppes rettigheter kan ikke eksistere samtidig som din gruppes rettigheter». Hvis det er en ting historien har vist oss er det nettopp hvordan denne typen tenkning som oftest har endt i undertrykkelse og vold. Uavhengig hvor «edel» saken i seg selv kan syntes for de som kjemper for den.

Hva er det ideelle?

Kan man egentlig konkludere med hva som er et ideelt styresett? Mange vil kanskje drømme om en «snill» diktator, som kan styre rettferdig og gjennomføre nødvendige reformer raskt og effektivt. Dessverre viser all erfaring at «snille diktatorer» er og blir et fantasifoster. Hypotesen om at «makt korrumperer, men absolutt makt korrumperer absolutt» har vist seg å stemme temmelig bra.

Både Bård Larsen og Reinhold Niebuhr slår et slag for demokratiet som styreform. Kanskje mest fordi det er den minst dårlige styreformen vi har. Men også fordi det er den beste måten å sikre oss mot vilkårlig maktmisbruk, vold og overgrep. Niebuhr har formulert det slik:

«Menneskets evne til rettferdighet gjør demokrati mulig; men menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør demokrati nødvendig.»

For meg fremstår disse ordene like relevante i dag som i 1932.