Hvorfor forsvare seg selv?

Kristne som bruker sin ytringsfrihet og tar til motmæle mot kritisk mediedekning blir ofte møtt med påstander om at dette ikke er kristelig oppførsel. BCC medlemmer blir ofte beskyldt for å være kontrollert av ledelsen, og drive styrte kampanjer rettet mot enkeltpersoner og enkeltmedier. Men hva er egentlig kristelig oppførsel i samfunnsdebatten? Hvem er best egnet til å definere hva som er det? Og hvem er det egentlig som manipulerer samfunnsdebatten?

Etter å ha deltatt aktivt i samfunnsdebatten en stund har jeg observert dette, og tenker det er et tema som det kan være verdt å reflektere over.

Å hevde sin rett er ukristelig – eller?

Ofte brukes bibelsitater for å underbygge argumentasjon for hvorfor kristne ikke bør forsvare seg selv når de blir hetset, løyet om eller på andre måter trakassert i en offentlig diskusjon. For noen fremstår disse bibelsitatene som rene kronargumenter, umulige å motsi og enkle å bruke for å diskrediter enhver kristen som hever stemmen mot for eksempel urimelig negativ pressedekning.

Dessverre later det til at de fleste som argumenterer på denne måten enten har lest svært lite i bibelen, og kun funnet løsrevne sitater som understøtter deres argument, eventuelt at de har lest bibelen «som fanden» og dermed uansett vil bruke hvilket som helst argument mot deg. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at de som fremmer disse argumentene egentlig har mest interesse av at du skal holde kjeft. At du i det hele tatt bruker stemmen din provoserer dem.

Det blir dessuten veldig fort et sidespor, da bibelen og bibeltekstene kan tas til inntekt for både hvorfor man bør ta til motmæle og hvorfor man bør lar være.

For meg handler bibeltekstene i stor grad om det indre, hvordan jeg tenker om Gud og andre mennesker. Det vil selvsagt også gjenspeile seg i det jeg gjør og sier. Likevel blir det å bruke bibelsitater på en slik måte, i mine øyne å gjøre meg til dommer over menneskenes tanker. Noe jeg i bunn og grunn vet lite om. Dermed blir det ofte til at en tillegger andre intensjoner de ikke har, fordi noen mener det følger av at du sier det og det.

Hjernevaskede unge

Et annet fenomen jeg har observert, er at BCC medlemmer, når de engasjerer seg i en debatt, ofte blir kategorisert som en gruppe styrt av andre og med en felles agenda og front. Denne formen for kritikk rettes mot BCC-medlemmer, tydeligvis med mål om å svekke troverdigheten i engasjementet, og å få det til å fremstå som styrt og koordinert.

Å få initiativer fra BCC-medlemmer til å fremstå som styrt og koordinert understøtter igjen narrativet om at BCC-medlemmene er hjernevasket eller utsatt for indoktrinering, noe som er en forbløffende vanlig påstand, også blant ellers høyst oppegående samfunnsdebattanter.

Jeg har snakket med en rekke unge BCC medlemmer som har engasjert seg i samfunnsdebatten de siste årene, og som kan fortelle om slike opplevelser. Gjennomgående er inntrykket at svært mange blir diskreditert og avskrevet som en reell stemme som det er verdt å lytte til.

Det er ikke bare tilfeldige rabulister i kommentarfeltene som fremmer et slikt syn. NRK Brennpunkt går langt i å antyde det samme i dokumentaren «Guds utvalde». Her fremsettes de samme påstandene eksplisitt om at «ledelsen i trossamfunnet manet medlemmene til kamp mot mediene». At unge medlemmers reaksjoner på sosiale medier handlet om at Kåre J Smith og andre BCC-ledere manipulerte dem til å skrive det de gjorde.

En tilfeldig person skrev i NRK Brennpunkt sitt kommentarfelt i forbindelse med dokumentaren «Guds Utvalde» i 2020 følgende kommentar:

«Snakker vi koordinert kommentering fra lukkede miljø eller?»

Kommentaren ble likt av NRKs og NRK Brennpunkts egne facebooksider, i tillegg til en ansatt i NRK Brennpunkt. Det var altså helt åpenbart at man i NRK Brennpunkts egen redaksjon var overbevist om at så var tilfelle. Og man brukte aktivt sin mediemakt til å male ut dette bildet til sine millioner av seere.

Resultatet er at alle kommentarer eller leserinnlegg fra medlemmer som forsvarer BCC, kan diskrediteres på bakgrunn av å være en del av en koordinert og styrt aksjon.

BCC medlemmer er en mangfoldig gruppe av ulike mennesker, men med et felles verdisyn. Og felles for de aller fleste er at vi opplever deltakelse i BCC som svært verdifullt. Når noen da angriper det en har så kjært, er det veldig naturlig for mange å ville forsvare det.

Samtidig er mange av de som engasjerer seg unge mennesker, med liten grad av trening i mediehåndtering. De vet forholdsvis lite om medieverdenen, hvor politikere, politiske rådgivere, påvirkere, journalister, representanter for interesseorganisasjoner og kjendiser driver et mediespill vanlige mennesker har lite innblikk i eller forståelse av. Dynamikken, de «uskrevne reglene», nettverkene og de bakenforliggende strukturene i dette spillet er vanskelig for litt naive og idealistiske unge å forstå og sette seg inn i.

Likevel engasjere flere seg, sender inn leserinnlegg og lager grupper på sosiale medier. De ytrer seg etter beste evne og slik de mener de best kan få frem budskapet sitt.

Men drevne «spillere» med erfaring og bakgrunn fra medieverden som utsettes for disse ungdommenes kritikk, forstår selvsagt hvordan et slikt engasjement kan vris til å se ut som en koordinert og styrt aksjon av bakmenn. Narrativet er også lett for publikum å akseptere, siden det underbygger eksisterende fordommer som «spillerne» allerede har bidratt til å skape. Dermed forsterkes inntrykket av de hjernevaskede unge som sendes ut av kyniske bakmenn, av sterke medieaktører som vet hvordan spillet fungerer.

Det er både trist og samtidig ikke spesielt overraskende å erfare hvordan journalister og andre medieaktører opptrer i «kampen om sannheten» i mediene. Eksemplene er etter hvert så mange at det er nesten komisk. Samtidig lar mange lure av de som «setter premissene» for hvordan debatten skal foregå og se ut. Og hva det er legitimt for oss som kristne og BCC-medlemmer å si og ikke si.

Jeg som BCC-medlem har blitt grundig «undervist» om følgende to «grunnprinsipper» i debatten om BCC:

1.       «Det er ukristelig av deg å hevde din rett på den måten. Du er ingen ordentlig kristen når du gjør det.»

2.       «Du er hjernevasket av andre og derfor er din mening verdiløs, og i verste fall farlig.»

De to overnevnte påstandene er satt på spissen, men de understreker likevel poenget. Holdningene fremkommer både hos fremtredende medieaktører som NRK Brennpunkt, og i diverse kommentarfelt på sosiale medier. For meg blir de to sider av samme sak. Det ene dyrkes frem av det andre.

Retorisk medborgerskap – for hvem?

Ytringsfrihetskommisjonen har påpekt at å involvere flere grupper i samfunnsdebatten, å gi flere «retorisk medborgerskap», er helt vesentlig for å lykkes med å styrke ytringsfriheten i et mer mangfoldig samfunn. Men hvordan tror man at vi som BCC-medlemmer skal oppnå noen form for «retorisk medborgerskap» i en slik debatt, når selve premisset for vår deltakelse blir trukket i tvil på denne måten?

Hvis jeg skal være selvkritisk kan det sikkert sies at BCC medlemmer historisk sett har vært relativt lite involvert i samfunnsdebatten. Personlig vil jeg mene at mange av oss i for liten grad har våget å bruke vår ytringsfrihet. Det har heldigvis bedret seg de seneste årene, og jeg håper i fremtiden at enda flere vil engasjere seg. Å engasjere seg i en debatt er god trening i både å ytre seg, og å akseptere kritiske motytringer. Det er likevel forskjell på kritiske motytringer og saksdiskusjoner, og delegitimering av en hel gruppe basert på fordommer.

Rettigheter er noe man alltid har måttet kjempe for. Rettighetskamper har blitt kjempet av ulike grupper til alle tider, også kristne. Det er nok å se på Hans Nielsen Hauge og hans ramsalte kritikk og oppgjør med statskirkeprestene på begynnelsen av 1800-tallet. Han ble også utsatt for en storm av skittkasting fra de som han kritiserte. Det ser for meg ut som om prester og embedsmenn tok i bruk alle tenkelige og utenkelige skitne triks. Han ble beskyldt for å opptre ukristelig, han var dessuten en farlig forfører av uskyldige. Mye av kritikken var basert på rene løgner.

Etter en utmattende rettsprosess ble han til slutt dømt for et forhold, brudd på konventikkelplakaten. De uhyrligste påstander om han hang imidlertid igjen i offentligheten i mange år etterpå. Men i dag dyrkes han som en nasjonalhelt.

Etter at konventikkelplakaten ble opphevet pågikk en rekke opphetede diskusjoner omkring lekmannsbevegelsenes plass i norsk kristenhet. Ikke minst ble indremisjonsinitiativene malt ut som en nærmest eksistensiell trussel mot Den Norske Kirke. Men de som ønsket å være en del av en mer forpliktende og bibeltro kristendom stod på sitt. Og de fikk gjennomslag.

Og nettopp her er vi i kjernen av hvorfor jeg mener kristne bør engasjere seg, heve stemmen, kreve sin rett og ikke bare sitte stille i båten og la seg «overhøvle» av kritiske røster. Vi må si ifra. Vi må sette navn på hva vi utsettes for, og være ærlige og tydelige om hva vi opplever. Og vi må være tydelige på våre rettigheter, og gjøre det krystallklart at vi ikke aksepterer at de tråkkes på.

Gjør vi ikke det, vil vi aldri oppnå noe gjennomslag. Og vi risikerer at det raskt blir konkludert med at bildet som males av oss er riktig. Det kan igjen brukes til å stemple oss som en sekt og en fare for samfunnet. Da er veien kort til å begrense våre muligheter til å drive vår aktivitet slik vi ønsker.

Det siste er ingen teoretisk mulighet. Det er en reell konsekvens. Det har flere fått erfare som har blitt utsatt for medieskapt svartmaling, og som har valgt isoleringstaktikken.