Hvorfor trenger jødene Israel?

Terrorangrepet den 07-oktober og den påfølgende bombingen og invasjonen av Gazastripen har aktualisert det sionistiske politiske prosjektet. Mange har de siste ukene og månedene uttalt seg svært kritisk til sionismen. Enkelte har også hevdet at «anti-sionisme ikke er antisemittisme». Men stemmer det egentlig? For hvor i verden kan jøder egentlig føle seg trygge i dag?

30-november publiserte NRK en nettartikkel som presenterte en spørreundersøkelse gjennomført blant norske jøder etter 07-oktober terroren. Denne spørreundersøkelsen tegner et nattsvart bilde av situasjonen for jøder i Norge. Hets, trusler og hatefulle ytringer ser, for jøder i Norge nærmest ut til å være hverdagskost. Personlig var jeg ikke klar over at det var så ille, selv om jeg visste at antisemittisme og rent jødehat var et større problem enn vi nordmenn selv liker å innrømme.

Selv om Norge generelt er et trygt samfunn, og den jødiske minoriteten i Norge er både liten og forholdsvis lite synlig i offentligheten, blir de altså utsatt for den groveste form for trakassering. Spesielt hjerteskjærende var det å lese historiene til den unge jenten som hadde opplevd grov trakassering på skolen, uten at skolen lot til å ha tatt tak i problemet i det hele tatt.

Når denne uttalte antisemittismen blir trukket frem og problematisert, blir det svært ofte stilt likhetstrekk mellom jødisk identitet og staten Israels politikk. Svært mange jøder opplever det som grovt urettferdig. Som i alle andre verdensreligioner med millioner av følgere er det jødiske samfunnet svært mangefasettert, og holdningene til Israel og ikke minst den nåværende regjeringens politikk er svært ulike blant jødene.

En vanlig innvending fra mange som er kritiske til Israel, men som ikke ønsker å assosieres med antisemittisme er at «anti-sionisme ikke er antisemittisme». Det hevder at de er for at jøder skal kunne leve frie og trygge liv, samtidig som de er motstandere av sionismen, altså jødenes rett til et nasjonalhjem i det som er dagens Israel.

Denne påstanden kan høres plausible ut, men realiteten i verden i dag viser at antallet land hvor jøder kan leve trygt og fritt i realiteten er svært begrenset. Og antallet slike land skrumper også raskt inn.

I dag er de største jødiske diasporaene i verden utenfor Israel hjemmehørende i USA, Frankrike, Canada og Storbritannia. Tradisjonelt sett har man oppfattet disse landene som trygge for jøder, men de siste årene har noe endret seg, ikke minst etter 07-oktober.

I Frankrike har det jødiske samfunnet allerede i en årrekke vært utsatt for en rekke terrorangrep. De fleste av disse har rettet seg mot fullstendig uskyldige sivile, og bærer preg av renspikket hat. I USA, Canada og Storbritannia har det i tiden etter 07-oktober vært arrangert massive demonstrasjoner til støtte for Palestinerne, som i mange tilfeller har utartet til rene opptøyer, og hvor slagord som antyder at voldsbruk mot jøder er legitimt har vært brukt en rekke ganger.

En av de mer absurde seansene, som samtidig er svært illustrerende for hvor utsatt jøder i mange vestlige land faktisk er blitt, utspilte seg i den amerikanske kongressen tidligere i desember. I en åpen høring ble direktørene for tre av USAs mest prestisjefulle universiteter spurt om «det å oppfordre til et folkemord på jøder var et brudd på deres etiske retningslinjer (code of conduct).» I utgangspunktet skulle det være et lett spørsmål å besvare, all den tid det å oppfordre til folkemord må kunne regnes som en «hatefull ytring». Men ingen av de tre universitetslederne kunne gi et utvetydig svar på dette.

Spørsmålet for mange i den jødiske diasporaen i disse landene blir derfor hvor lenge de kan fortsette å leve i et samfunn de opplever at ikke tar deres sikkerhet og rettigheter på alvor? For mange jøder fremstår Aliyah, innvandring til Israel, som det eneste alternativet til en utrygg, vilkårlig tilværelse. Trenden i innvandringen av jøder til Israel har derfor vært økende de siste årene.

Antisemittismen i vesten har stort sett vært tungt assosiert med høyreekstremisme og nazismen. Men mye av hatretorikken og angrepene mot jøder i dag kommer fra muslimske ekstremister og venstreradikale. I NRKs undersøkelse er det disse to gruppene jødene selv trekker frem som de suverene «verstingene». Denne problemstillingen er godt kjent, men der den høyreekstreme antisemittismen sjeldent blir bestridt, blir svært ofte den muslimske og venstreorienterte relativisert og trukket i tvil.

Videoopptak av de grusomme terrorhandlingene 07-oktober har etter hvert blitt spredt, og har også vært vist i lukkede visninger for utvalgte politikere og journalister. De vitner om en barbarisk og sadistisk glede som Hamas terroristene viste uhemmet, mens de slaktet ned uskyldige sivile, kvinner og barn helt ned i spedbarnsalderen. Terroristene viste, ifølge en rekke av de som har sett videoene, ingen tegn til medfølelse. Tvert imot.

Det skal sies at mange i Israel selv beskriver en følelse av å ha blitt sviktet av sitt eget land den 07-oktober. At mange føler den staten som skulle være deres garanti for at massakrer av jøder ikke skulle skje igjen, sviktet sin oppgave. Mye tyder på at Israelske myndigheter visste om at Hamas hadde planer om et angrep, men at de avslo det som usannsynlig at Hamas kunne gjennomføre noe slikt.

Likevel fremstår det fortsatt som om det for jøder flest er en tydelig oppfatning av at det kun er Israel, den jødiske staten, det jødiske nasjonalhjemmet, som har viljen og evnen til faktisk å tilby jøder reell beskyttelse mot vilkårlig vold, overgrep og trakassering. Til tross for alle Israels kontroversielle politiske sider, finnes det ikke noe reelt alternativ for jødene.

Vestlige land som Norge kan komme med fagre ord og løfter om å beskytte sine minoriteter. Men hvor mye er disse løftene egentlig verdt, når minoritetene selv gir uttrykk for at løftene i realiteten er tomme ord? Når staten ikke evner å beskytte de den hevder den skal beskytte?

Sett i lys av de mange eksemplene på grov antisemittisme, vold, overgrep og trakassering mot jøder, lyder påstandene om at «anti-sionisme ikke er antisemittisme» temmelig hule. For realiteten er at jøder i verden i dag knapt har et sted for de kan leve frie, trygge liv. Og når de samme menneskene som hevder at «anti-sionisme ikke er antisemittisme» går i demonstrasjonstog hvor det blir ropt ting som «globalize the intifada» eller «from the river to the sea, palestine will be free», hvilket signal sender de da til de jødene som følger med på dem?

Basert på hvordan mange, spesielt på venstresiden, uttrykker seg, virker det som om de kun forsvarer jødenes rett til å leve som en marginalisert minoritet i fremmede land, på majoritetens nåde. Historien har med all mulig tydelighet vist jødene hvordan et slikt liv arter seg. Det finnes neppe en eneste jøde i verden som ønsker seg tilbake til en verdensorden slik den var før 2.verdenskrig. Men når jødene selv ønsker å bestemme over sin egen skjebne, i sitt historiske hjemland, da rases det, og absurde påstander om «apartheid» blir ukritisk gjengitt av vestlig presse som en «sannhet» om det moderne Israel. En stat som altså huser ca 1,85 millioner arabere, hvor over 80% er muslimer, med israelsk pass og med samme rettigheter som alle andre israelske statsborgere.

Det eneste reelle alternativet for svært mange jøder, som ikke lenger ønsker å leve som en «pariakaste», eller å leve i mer eller mindre konstant frykt for trakassering, vold eller overgrep, blir derfor Israel. Enten man liker det eller ikke.