Jan Hus og familiehistorien

Jeg har alltid latt meg fascinere av modige mennesker som i sin samtid har stått opp for det de tror på, til tross for at standpunktet deres i ytterste konsekvens kan bety døden. Gjennom arbeidet mitt med kirkehistorie de siste månedene har jeg blitt bedre kjent med flere slike historier. En av de som kanskje har fascinert meg mest er Jan Hus. Ikke bare på grunn av hans mot og standhaftighet, men fordi hans modige opprør mot den katolske kirken på 1400-tallet mest sannsynlig er en viktig del av min familiehistorie.

Tsjekkia

Den Tsjekkiske republikk er et forholdsvis lite land, inneklemt mellom land som Polen, Tyskland og Østerrike. Landet har imidlertid en rik historie, også i moderne tid. De som er eldre enn meg vil sikkert huske den såkalte «Praha-våren» i 1968 og den påfølgende invasjonen. Enda flere husker nok «Fløyelsrevolusjonen» i 1989, da det som den gang het Tsjekkoslovakia ble fridd fra det kommunistiske jerngrepet. I 1993 ble det daværende Tsjekkoslovakia delt i to, Tsjekkia og Slovakia.

Den delen av historien som har interessert og fascinert meg mest er imidlertid historien om presten og reformatoren Jan Hus, og den bevegelsen han satte i gang, som faktisk førte til at Bøhmen, som utgjør størsteparten av den Tsjekkiske republikk, fikk sin reformasjon nesten 100 år før Luther spikret opp sine 95 teser i Wittenberg.

Jan Hus

Jan Hus ble født i Bøhmen, en del av det vi i dag kjenner som den Tsjekkiske republikk. Han kom fra den lille byen Husinec, ikke langt fra grensen til Tyskland. Her ble Jan født rundt år 1370, i fattige kår, i en del av Europa hvor den lokale tsjekkiske bondebefolkningen i stor grad ble styrt av en tysktalende overklasse.

Jan viste seg imidlertid å ha et talent for boklærdom, og ble uteksaminert som prest fra et av den tidens store prestisjeuniversiteter, Karlsuniversitetet i Praha.

I denne perioden gjorde blant annet hendelser på den storpolitiske scenen at denne delen av verden snart skulle komme i begivenhetenes sentrum. Det ble nemlig inngått en allianse mellom den lokale fyrsten og kongen av England. Som et symbol på denne alliansen ble datteren til kongen av Bøhmen giftet bort til den engelske kongen. I kjølvannet av denne alliansen reiste også en rekke lærde fra Karlsuniversitetet til England for å besøke et annet prestisjeuniversitet, nemlig Universitetet i Oxford.

Her kom flere av dem i forbindelse med ideene til den radikale professoren John Wycliff. Wycliffs ideer hadde spredt seg blant mange som delte hans syn på utviklingen innen den katolske kirken. Wycliff var svært kritisk til kirkens utvikling, og hadde gått hardt ut mot flere sentrale punkter i dens lære. Han mente blant annet at kirken ikke skulle eie eiendom, han mente bibelen var den høyeste autoritet for kristne, ikke paven slik kirken lærte. Paven og geistligheten var ikke en gang den sanne kirkes rette representanter. Det var de hellige som Gud hadde utvalgt som var de sanne representanter.

Disse ideen var svært radikale i sin samtid, noe Wycliff også ble hardt kritisert for. Men de var også populære, siden de pekte på mange problematiske trekk ved kirkens lære og praksis. Dette gjaldt ikke minst handelen med såkalt avlat, som var en viktig inntektskilde for kirken. Også de tsjekkerne som kom til Oxford ble påvirket av Wycliffs tanker, og flere av dem begynte også å fortelle om dette til andre da de vendte tilbake til Praha.

Jan fikk kontakt med Wycliffs ideer via en annen som hadde besøkt Oxford, men han innså raskt at dette var tanker som også samsvarte med hvordan han så på tingene. De sosiale forholdene i Bøhmen gjorde også at disse nye og radikale ideene raskt fikk oppslutning der. Som nevnt tidligere var den lokale, tsjekkisktalende befolkningen i stor grad styrt av en tysktalende overklasse, som også gjorde krav på de fremste posisjoner i styre og stell. Dette provoserte naturlig nok tsjekkerne, og mange var nok lut lei det de opplevde som arrogante «herrer» som snakket et fremmed språk og som ikke hadde noen reell tilknytning eller kjærlighet til landet.

I tillegg hadde mange også fått nok av en kirke de oppfattet som fjern, hyklersk og grisk. Avlatshandel var allerede blitt et kjent problem, og mange av kirkens ledere levde et liv som lå langt borte fra det de selv forkynte.

I denne perioden hadde en lokal borger latt bygge et kapell i Praha, kalt «Betlehemskapellet», som var reservert for prekener holdt på Tsjekkisk. Kapellet ble bygget i 1391, og fra 1402 begynte Jan Hus å holde sine prekener her, hvor han forkynte sitt budskap om opposisjon mot kirkens lære. Ideen til Hus ble enormt populære, både fordi de ble forkynt på et språk folk flest forstod og var fortrolig med, og fordi de representerte en ny og forfriskende kristendomsforståelse. Fokuset ble flyttet fra den stive, formelle gudsdyrkelsen på et fremmed språk (latin) som var fjernt fra folk flest, til en jordnær gudsdyrkelse på et språk folk flest forstod. Denne forkynnelsen på folkespråket var også inspirert fra Wycliff, som selv hadde gått i bresjen for å få bibelen oversatt til engelsk.

Jan Hus skulle senere bli en vesentlig inspirasjonskilde for Martin Luther og senere reformatorer. Mange av Hus kritikkpunkt mot kirken samsvarte også med Martin Luthers. Ikke minst gjaldt det oppgjøret med avlatshandelen, men også motstanden mot kirkens innblanding i verdslige forhold var noe Luther senere skulle ta et oppgjør med.

Konsilet i Konstanz

Sprengkraften i denne formidlingen var enorm. Etter hvert forstod også kirken at den måtte ta affære mot Hus. Løsningen, slik man så det fra Roma, var å innkalle Hus til et såkalt kirkelig konsil, som akkurat da pågikk i den idylliske byen Konstanz ved Bodensjøen i Sør-Tyskland, for å forsøke å få Hus dømt som kjetter.

Som sagt så gjort, og i 1415 ble Hus innkalt. Han møtte opp på konsilet i god tro, da han var blitt lovet fritt leide av den tysk-romerske keiseren Sigismund. Imidlertid skulle situasjonen ta en dramatisk vending. Umiddelbart etter ankomst ble Hus arrestert, og ble så bragt for en kirkelig domstol hvor han ble bedt om å frasi seg sitt kjetterske syn. «Jeg vil ikke vike tilbake fra sannheten, om dere så gav meg et kapell av gull!» var Jan Hus svar.

Dermed var hans skjebne beseglet, og den 06-juli samme år led Jan Hus den kanskje grusomste skjebne man kunne få i middelalderen, nemlig å bli brent levende på bålet.

Tsjekkerne gjør opprør

Hvis paven og kirken trodde de skulle få bukt med det bøhmiske opprøret ved å brenne Hus, forregnet de seg kraftig. Det forsterket bare opprøret, og hans etterfølgere nektet å utnevne noen katolsk monark som sin hersker. Paven gav seg imidlertid ikke, og sammen med keiser Sigismund sendte han et korstog mot Bøhmen i 1420. Men korsfarerne kunne ikke stå seg mot bøhmerne, som kjempet for sitt land og sin frihet. De ble drevet tilbake.

Det ble forsøkt en rekke korstog etter dette, men ved hver anledning led paven og hans allierte nederlag. Til slutt måtte kirken innrømme nederlaget, og i 1436 ble en avtale inngått som garanterte husittene frihet til å praktisere sin form av kristendom i Bøhmen.

Man kunne tro og håpe at historien endte her, men slik skulle det ikke bli. Pavemakten og den katolske kirken glemte aldri nederlaget de led på begynnelsen av 1400-tallet. Utover 1500-tallet utviklet reformasjonen i Europa seg, først ved Martin Luther i Tyskland, deretter ved Jean Calvin og Ulrich Zwingli i Sveits. Det katolske svaret, som ble utformet ved konsilet i Trent, som pågikk i over 20 år, var noe de kalte mot-reformasjonen. Dette var en formidabel renessanse for den katolske kirken. Samtidig det ble formet ulike allianser av katolske monarker over hele Europa. De mektige Habsburgerne var sentrale i den katolske alliansen, og i 1620 så de sitt snitt til å få revansje mot de opprørske Bøhmerne.

Foranledningen var at Ferdinand 2 av huset Habsburg, kjent som en glødende og nidkjær katolikk, ble Tysk-Romersk keiser i 1617, og dermed også ble arving til den bøhmiske tronen. Ferdinand hadde uttalt at han heller ville se sitt land bli ødelagt enn tillate kjetteri en eneste dag. De bøhmiske husittene, som nå var å regne som protestanter, tvilte sterkt på at Ferdinand ville la dem beholde trosfriheten. I mai 1618, under et møte i et slott i Praha, kastet de rett og slett Ferdinands representanter ut av vinduet, og etablerte en protestantisk stat.

Til tross for umiddelbar suksess og entusiasme, var det Habsburgerne som skulle vise seg å trekke det lengste strået. Det definitive vendepunktet kom i november 1620. I slaget ved «det hvite berg» ble i praksis det protestantiske opprøret knust, og katolikkene kunne okkupere Praha allerede neste dag.

Familien min

Nå lurer du kanskje på hva denne historien har med min familie og gjøre, og hvorfor jeg har skrevet en hel masse om europeisk religionshistorie uten å nevne mine egne slektninger. Det er imidlertid først nå de blir relevante i denne historien. Den katolske seieren i 1620 medførte en utstrakt re-katolisering av Bøhmen, hvilket igjen medførte at mange husitter og andre protestanter flyktet. I løpet av årene etter 1620 dro de i en jevn strøm til andre protestantiske områder, som for eksempel Nederland, deler av Tyskland eller England.

Og det er her min familie blir koblet inn. For en gang på slutten av 1600-tallet innvandret det en viss «Nicolai Behmer» til Bragernes, som i dag er en del av Drammen. Nicolai kom fra Emden i Tyskland. Han var hattemaker av yrke. Historien sier at da han ankom Norge ville de først kalle ham «Nicolai Emden» (siden det var der han kom fra). Nicolai protesterte imidlertid heftig. Han var ikke fra Emden, men fra Bøhmen! Dermed ble hans etterslekt hetende «Behmer», noe som etter hvert ble endret til «Bøhmer».

Historien sier ikke noe konkret om det, men det er vel nokså sikkert å anta at grunnen til at Nicolais familie hadde reist, først til Emden, og at han selv siden reiste helt til Norge og Bragernes, nettopp hang sammen med de voldsomme forfølgelsene av de protestantiske Bøhmerne på 1600-tallet. Emden var kjent som et tilfluktssted for forfulgte protestanter. At Nicolai kunne flytte til et samfunn som det norske og bli assimilert som en del av samfunnet, tilsier nok også at han må ha vært protestant. Den Dansk-Norske statskirken var luthersk, og noen særlig grad av avvikelse fra statsreligionen tolererte man heller ikke i Danmark/Norge. Det ville vært veldig unaturlig for en katolikk å bosette seg i Norge på slutten av 1600-tallet.

I 1692 ble Nicolai forlovet med Mette Bendixdatter. De giftet seg i januar 1693, og fikk etter hvert flere barn. Nicolai ble aldri noen rik mann. Han var hattemaker av yrke, og selv om det gjorde ham til borger i datidens norske stendersamfunn, var han nokså langt nede på rangstigen. Familien flyttet først til Kongsberg, og så rundt 1730 til Kråkstad i Ski kommune utenfor Oslo, (bare en ti minutters sykkeltur fra der jeg bor i dag). Her ble sønn av gamle Nicolai, som også het Nicolai, både klokker i Kråkstad kirke og skoleholder. Denne stillingen inneholdt han til 1749, før hans sønn, som også het Nikolai, overtok jobben etter faren.

Noen av familiens etterkommere flytter etter hvert til Røyken i Buskerud, hvor den gamle Nicolais tipp-oldebarn, Henrik Nicolai Bøhmer etter hvert ble lensmann. Lensmann Henrik Nicolai Bøhmer er min tipp-tipp-tipp oldefar, på min fars side.

Konflikter og kriger får konsekvenser – for vanlige mennesker

Jeg ønsket å skrive denne historien for å illustrere noen av konsekvensene religions- og  stormaktskonfliktene har hatt for vanlige mennesker. For mange av oss er religionskriger og forfølgelser en veldig fjern historie som vi har lite forhold til. Historien om Nicolai Behmer illustrerer på en god måte hvordan disse konfliktene fikk enorme konsekvenser for millioner av mennesker og deres etterfølgere, og hvordan dette også endret det europeiske samfunnet radikalt.

Historien viser også hvordan modige menneskers valg om å stå for det de trodde på, selv i møte med en stor overmakt, kan få enorme ringvirkninger og revolusjonere et helt land.

Selv om vi ikke har beviser for det, liker jeg å se for meg at mine fjerne forfedre en gang satt i Betlehemskapellet i Praha og hørte Jan Hus forkynne evangeliet om Jesus på deres morsmål. Jeg liker også å tro at de ble inspirert av å høre et budskap som kjentes relevant for dem, talt til dem på et språk de forstod. Og at de ble inspirert til selv å stå opp og bli levende vitner for det de trodde på, selv om de risikerte både liv og lemmer. Den troen inspirerer også meg i dag!