Kan banker nekte deg konto fordi du har “feil” meninger?

I dagens samfunn er vi alle fullstendig avhengig av en fungerende bankforbindelse. Vi trenger en bankkonto for å kunne motta penger og betale regninger. Vi trenger en bankforbindelse for å få lån, hvis vi for eksempel ønsker å kjøpe en bolig eller en bil. Men hva skjer hvis banker kan nekte personer å opprette en konto eller til og med sperre tilgangen til eksisterende kontoer, ikke fordi personen har gjort noe ulovlig, men fordi han eller hun har “feil” meninger eller holdninger?

Se for deg følgende scenario. Du er en konservativ kristen, aktiv deltaker i samfunnsdebatten. I forbindelse med markeringen av «Pride» blir du provosert over at banken du bruker uttrykker støtte til det du opplever som «radikal kjønnsideologi». Du skriver til banken og klager over at de promoterer «radikal kjønnsideologi». Du gir uttrykk for at banken bør fokusere på finans og ikke LHBT-problemstillinger.

Noen dager senere får du svar fra banken om at kontoen din vil bli sperret, og at du må finne deg en annen bank.

Høres det for sprøtt ut til å være sant?

Det var faktisk akkurat det som skjedde med den britiske pastoren Richard Fothergill. Fothergill tok opp den overnevnte problemstillingen med banken sin, Yorkshire Building Society. Bankens svar var å stenge kontoen til Fothergill, med argumentet om bankens nulltoleranse for diskriminering.

Banken begrunnet ikke standpunktet sitt. De bare slo det fast. En talsmann for banken sa at firmaet aldri stengte kontoer basert på ulike meninger eller standpunkter. Kontoer ble kun stengt hvis en kunde var «uhøflig, fornærmende, voldelig eller diskriminerer på noen som helst måte».

En som reagerte sterkt på bankens praksis var Toby Young, som er generalsekretær for organisasjonen «The Free Speech Union». Han kaller kansellering av banktjenester av «rent politiske grunner» en «ny og uhyggelig form av kanselleringskultur». Han mener det britiske finansdepartementet snarest må endre finansreguleringene for å hindre at dette fortsetter.

Fothergill er imidlertid ikke den første som har fått oppleve dette. I juni måtte Barclays Bank, en av Storbritannias største banker, betale over 20 000 pund i erstatning til en kristen misjonsgruppe etter at de stengte kontoen deres. Barclays stengte kontoen etter press fra LHBT-grupper, som var bekymret for at den kristne organisasjonen drev med konverteringsterapi.

En representant for organisasjonen gikk til sak mot Barclays, men før saken kom opp i retten inngikk Barclays og den kristne organisasjonen et forlik, hvor Barclays betalte en erstatning på 21 500 pund + organisasjonens saksomkostninger.

Den kanskje mest høyprofilerte saken som har dukket opp i britiske medier den siste tiden er imidlertid relatert til en langt mer offentlig person, den kjente nasjonalisten og Brexit-forkjemperen Nigel Farage. Farage hevder kontoen hans ble stengt «uten noen forklaring» og at andre banker også nektet å la ham overføre pengene sine til dem. Det samme skal også ha skjedd med andre kjente Brexit-forkjempere.

Det Britiske Finansdepartementet er bekymret

Den britiske finansministeren Jeremy Hunt skal i følge avisen The Telegraph være «dypt bekymret» over at «overivrige utlånere stenger kontoer fordi de er uenige med kundenes politiske meninger». Han har bedt Andrew Griffith, som er minister med ansvar for finansdepartementets håndtering av finanssektoren, om å undersøke saken.

Banktjenester er i dag så grunnleggende for å kunne håndtere en normal hverdag for oss, at det å nekte noen banktjenester nesten blir på linje med å nekte andre helt grunnleggende tjenester som helsehjelp og utdanning. Uten en bankkonto er det i dag sterkt begrenset hva du i det hele tatt kan gjøre. I Norge har vi dessuten systemet med «Bank ID» som utstedes av banken din, men som i tillegg gir deg tilgang på en lang rekke offentlige og private tjenester digitalt.

Skjer dette i Norge?

Da jeg leste om sakene fra Storbritannia fikk jeg umiddelbart assosiasjoner til liknende saker som ble omtalt i Dag Christensens bok «Ytringskamp eller Statsfinansiert Mobbing». I forbindelse med mediekjøret rettet mot Bernt Aksel Larsen, Kåre J. Smith og BCC de siste årene, opplevde blant annet brødrene Jan og Øyvind Linstad å få problemer med ulike bankforbindelser.

Bernt Aksel Larsen og Kåre J. Smith som kjent utsatt for en veritabel mediestorm i forbindelse med bedragerisaken mot en tidligere betrodd medarbeidere i den Nederlandske stiftelsen HMC, Jonathan van der Linden. Van der Linden svindlet i 2016 til seg 8 millioner Euro fra stiftelsen, som Larsen og Smith hadde bidratt med kapital til, hvor Van der Linden var styremedlem og hadde viktige ansvarsoppgaver for blant annet compliance.

På bakgrunn av påstander fra van der Linden ble Larsen og Smith etterforsket av Økokrim, men saken deres ble i 2020 henlagt som «intet straffbart forhold bevist», i praksis sterkest mulige frifinnelse. Larsen ble i ettertid også tilkjent erstatning.

Noen vil kanskje hevde at Jan og Øyvind Linstads bankproblemer derfor var knyttet til etterforskningen av påståtte kriminelle forhold, og dermed ikke hadde noe med diskriminering på bakgrunn av tros- eller samvittighetsspørsmål.

Problemet med det argumentet er bare at det er svært usannsynlig at de noen gang ville ha vært i den situasjonen banken satt dem i, uten deres tilknytning til Brunstad Christian Church, og tidligere BCC-styremedlem Bernt Aksel Larsen. Som i ettertid altså viste seg å ikke ha gjort noe kriminelt, men tvert imot ble fullstendig renvasket. Man kan dessuten spørre seg hvorvidt Smith og Larsens virksomhet i det hele tatt ville blitt gjenstand for en mediestorm med påfølgende etterforskning, uten deres kristne engasjement.

Historiene om bankforbindelsene til brødrene Linstad, både for selskapet JL Invest AS hos DNB, Tritoriastiftelsens bankforbindelse hos Handelsbanken og ikke minst Jan Linstads egen private konto hos Nordea er temmelig oppsiktsvekkende lesning.

Den likevel kanskje mest avslørende historien er den om Jan Linstads venn, i boken anonymisert som «Per». «Per» hadde fått tilsagn på et lån hos Nordea på flere millioner kroner til sitt aksjeselskap, tiltenkt et større prosjekt han skulle realisere. To dager før lånet skulle utbetales ble imidlertid «Per» kontaktet av banken som hadde gjort en helomvending og nå likevel ikke ville gi «Per» noe lån.

«Per» ble naturlig nok sjokkert over kuvendingen, og bankens kunderådgiver er også overrasket. Naturlig nok ba «Per» kunderådgiveren om en forklaring. Kunderådgiveren fortalte at «Per» har havnet i et register hos Nordea, hvor det oppgis at hans morselskap har «sterke bindinger til brødrene Linstad, som igjen har nære relasjoner til «Smiths Venner-toppene» Bernt Aksel Larsen og Kåre J. Smith.» Han mistenkes ikke for lovbrudd eller annet «snusk». Det er altså kun relasjonen til Linstad og derigjennom «Smiths Venner-toppene» Bernt Aksel Larsen og Kåre J. Smith som er problemet.

Et nærliggende spørsmål i denne sammenhengen er, som allerede nevnt, om det er en sammenheng mellom det store mediefokuset på den økonomisk virksomhet på den ene siden, og det kristne engasjementet på den andre siden. Da Dagens Næringsliv og andre større nasjonale medieaktører begynte å vise interesse for Larsen, Smith, Linstad og andre næringslivspersonligheter med tilknytning til BCC i 2016, ble det raskt temmelig åpenbart at disse medieaktørene neppe hadde vist samme interesse for saken uten disse personenes tilknytning til BCC.

Når dette da får så store konsekvenser for en person som ikke har annen tilknytning til de antatt mistenkte Smith og Larsen enn at han er medlem av samme trossamfunn, og via tredjeperson kan tenkes å ha en relasjon til dem, blir denne saken ikke bare oppsiktsvekkende. Den blir en kilde til bekymring for hvorvidt man kan ha tillit til bankenes vurderingsevne. Og det fremstår som utrolig provoserende.

«Per» ble ikke fratatt helt grunnleggende banktjenester, men selskapet hans kom i akutte likviditetsproblemer på grunn av at han ikke får lånet han hadde regnet med. Den som gav han en hjelpende hånd da Nordea trakk seg var Jan Linstad.

Linstad har imidlertid opplevd å bli fratatt helt grunnleggende banktjenester av Nordea. Han ble senere gjeninntatt som godkjent privatkunde av Nordea, på temmelig oppsiktsvekkende vis. Historien er gjengitt i detalj i Christensens bok.

I Storbritannia tar finansdepartementet det faktum at folk faktisk kan nektes bankforbindelser «på grunn av meningene sine» på største alvor. I Norge ser det imidlertid ut til at dette kan foregå uten at noen reagerer, når bare bankene kan gjemme seg bak et skjul av tilsynelatende «legitime grunner» for hvorfor de ikke ønsker noen som kunde.

I Norge er vi visstnok svært opptatt av grunnleggende rettigheter, som for eksempel ytringsfrihet. Når SIAN avholder demonstrasjoner hvor de ytrer seg kritisk til islam og ødelegger koraner, bevoktes de ofte av store mengder politi, og det gjøres et poeng ut av at de har rett til å ytre seg. Men når kristne, samfunnsengasjerte forretningsfolk og investorer nektes banktjenester på syltynt grunnlag, velger mediene en helt annen vinkling. Da er de «Smiths venner topper som mistenkes for hvitvasking», og tilsynelatende fritt vilt.

Hvis spørsmål om politiske meninger eller til og med kun en tilknytning til et bestemt trossamfunn i praksis kan brukes som begrunnelse for at en bank kan nekte noen helt grunnleggende banktjenester, hva blir da det neste? Hvor langt skal kanselleringskulturens fanebærere, med banker og andre viktige samfunnsinstitusjoner som lydige lakeier i frykt for sitt «gode navn og rykte», drive normale, lovlydige borgere med «upopulære» meninger ut i samfunnets periferi?