Kraften I tilgivelsen

Et av kristendommens mest revolusjonerende budskap er budskapet om tilgivelse. At det er mulig å tilgi andre det onde de har gjort imot meg, har gjennom historien bidratt til å snu opp ned på synet på menneskelige relasjoner, har gitt millioner av mennesker en ny start og helbredet menneskelige relasjoner. Det er en kraft hinsides menneskelig fatteevne.

Avisen Dagen skriver den 07-mars om Sunniva Ørnes Puvanendran og hennes prosess mot å kunne tilgi mennesker som hadde behandlet henne dårlig i oppveksten. Prosessen Ørnes Puvanendran beskriver er veldig gjenkjennelig for meg selv. Beskrivelsen av å bli hånet, nedverdiget og baksnakket er veldig lett å relatere seg til, og er nok noe veldig mange av oss opplever i løpet av ungdomstiden.

Det er imidlertid interessant hvordan hun snur bildet rundt, når det gjelder hvem tilgivelsen angår, og hvem den får en effekt på. Hun peker ikke på at hun må tilgi de som har vært stygge med henne for deres skyld, men for hennes egen skyld.

Når hennes tilgivelse er reell, noe Ørnes Puvanendran setter i forbindelse med å tilgi dem «i sin Ånd», ble hun også løst fra de dårlige følelsene av å se igjen de menneskene som hadde plaget henne. Hun ble fri til å forholde seg til disse menneskene, slik at hvis hun møtte dem på gata fikk hun ikke lenger høy puls eller ble sint på dem. I stedet kunne hun ønske dem alt godt.

Dagen har også intervjuet legen Eilif Haaland som har undervist om tilgivelse i regi av hjertefokus, hvor han holder kurs for å hjelpe mennesker å gjenfinne sin gudegitte egenverdi.

Haaland peker på hvordan opplevelser av avvisning og urettferdig behandling kan gjøre oss usikre på vår egen verdi, og at vi som en konsekvens av dette lar oss degradere. Haaland kaller dette for «en grunnleggende eksistensiell vantro mot Gud».

Det er også verdt å legge merke til hvor tett Jesus knytter nettopp vår tilgivelse av andre opp til Guds tilgivelse av oss:

«For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort.»

Det påfallende med tilgivelse er nettopp hvordan det fordrer frivillighet fra den som tilgir. Ingen kan tvinge noen til det eller kreve det av andre. Likevel setter Jesus det nettopp som en forutsetning for at vi selv skal bli tilgitt av Gud.

Dette poenget har jeg personlig også opplevd som helt vesentlig i mitt eget kristenliv. Å tro på Guds fullkomne plan med mitt liv, at Han har skapt meg i sitt bilde, elsker meg og ser på meg som uendelig verdifull er et helt avgjørende grunnpremiss for en sunn og robust livsinnstilling. Dette igjen gir kraft som kan «bære igjennom», også negative opplevelser av å bli utsatt for urettferdig behandling og løgn. Og som kan gi kraft til å tilgi, ja til og med «elske mine fiender». Eller «gjøre mot andre det jeg vil at andre skal gjøre mot meg».

Sunniva Ørnes Puvanendran peker på hvordan det for henne til slutt ble et bevisst valg om at hun ikke lenger ønsket å bære på de negative, vonde følelsene. Hun ønsket å gå videre. Løsningen ble en bevisst tilgivelsesprosess hvor hun blant annet sa høyt ut i luften «Jeg tilgir dem», hver dag i en periode. Hun setter dette i forbindelse med bibelordet i Paulus brev til Romerne kapittel 10, vers 9 «hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst».

Det er både rørende og inspirerende å lese Ørnes Puvanendrans historie. Den viser hvilken kraft som ligger i tilgivelsen til frigjørelse, fra negative tanker og vonde minner. På gresk betyr ordet tilgivelse nettopp «å løse» eller «å frigjøre». Og for meg personlig er det lite som oppleves mer frigjørende enn å tilgi av hjertet.

Og nettopp derfor tror jeg kraften i tilgivelsen blir så stor, og at den får så store konsekvenser for den og de det angår. Det er en frivillig handling, et kjærlighetsbevis som gis uforskyldt, uten krav om noe tilbake. Samtidig utløser den også Guds egen tilgivelse over oss, for våre overtredelser. Det utløser krefter hinsides menneskelig fatteevne og logikk.

På den måten blir tilgivelseshandlingen også en refleksjon av det livet Jesus selv levde.