“Makta” og sosialisme i praksis

I den mye roste TV-serien “Makta” går en karakter, basert på tidligere partileder i Arbeiderpartiet Reiulf Steen, langt i å hevde at hvis den demokratiske sosialismen hadde fått utfolde seg i praksis i land som Chile, kunne den demokratiske sosialismen blitt et reelt alternativ til kapitalismen. Men stemmer dette? Og hvor demokratisk blir egentlig sosialismen i praksis?

De siste månedene har jeg latt meg begeistre og underholde av TV-serien “Makta”, som gir et satirisk blikk på “det indre liv” i Arbeiderpartiets ledelse på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Serien kan vel neppe sies å gi et 100% autentisk bilde, men har likevel stor underholdningsverdi og leverer satire og sleivspark til maktpersoner i fleng.

Reiulf Steen

En av seriens hovedpersoner er tidligere partileder Reiulf Steen, som var partileder og en sentral skikkelse i Arbeiderpartiet på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. Som i svært mange av de store, sosialdemokratiske partiene i Vest-Europa i denne perioden, var Arbeiderpartiet også preget av ulike fraksjoner som ville trekke partiet i en bestemt retning. Steen tilhørte definitivt Arbeiderpartiets venstrefløy, og mange ville kanskje argumenter for at han i dagens politiske landskap ville funnet seg bedre til rette i partier som SV eller Rødt.

Serien går temmelig langt i å fremstille Steen som til tider temmelig fraværende, og dessuten preget av et problematisk forhold til alkohol. Hans akademiske og teoretiske tilnærming blir ofte kontrastert med Gro Harlem Brundtlands mer pragmatiske stil. Det øver neppe rettferdighet overfor Reiulf Steens tross alt temmelig imponerende politiske karriere og ettermæle.

Samtidig har serieskaperne også brukt mye plass på å vise hvordan Reiulf Steens venstreorientering var svært populært blant mange av de unge i Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon, AUF. Det er ingen hemmelighet at nettopp AUF ofte har vært langt mer radikale i sine standpunkter enn moderpartiet, som ofte har måttet kompromisse i ulike saker, slik store, tunge styringspartier ofte må.

I seriens niende episode vises et møte mellom nettopp AUF og Reiulf Steen under AUFs årlige sommerleir på Utøya i Tyrifjorden. Her introduserer Steen også sin Chilenske ektefelle, Inés Vargas, for AUF. Vargas hadde selv vært minister i regjeringen til Salvador Allende, som på 1970-tallet ble valgt til president i Chile. Allende representerte sosialistpartiet, som hadde gått til valg på å gjennomføre radikale reformer i Chile, for å bedre kårene for landets fattige.

Chile og Salvador Allende

I scenen fremstilles besøket som usedvanlig populært, i temmelig tydelig kontrast til den svært avmålte velkomsten Gro Harlem Brundtland og Einar Førde fikk litt tidligere. I en lang scene på ca 15 minutter holder så Reiulf Steen et foredrag for en gruppe ungdommer om nettopp Chile og Salvador Allendes regjering. Her lovpriser han visjonene Allende hadde, og uttaler til slutt «tenk hva de hadde fått til i Chile, hvis de hadde fått lov til å være i fred?»

Det hører nemlig med til historien at Allende ble fjernet i et brutalt militærkupp, iscenesatt av Augusto Pinochet, og, skulle det i ettertid vise seg, med amerikansk velsignelse og hjelp. CIA var nemlig tungt involvert, siden den amerikanske regjeringen ledet av Richard Nixon var svært skeptiske til Allendes politiske program.

Jeg skal ikke på noen måte forsvare et militærkupp. Sett i ettertid er det åpenbart at den amerikanske innblandingen i Chile var svært destruktiv. Samtidig er det grunn til å spørre om Allendes Chile virkelig var på vei mot det nærmest utopiske drømmesamfunnet som beskrives?

Aslak Storsletten i Civita mener det åpenbart ikke. Han har skrevet en kommentar til scenen, hvor han slår fast at «sosialisme fungerer ikke i praksis». Storsletten trekker her frem alle de tingene Steens karakter ikke snakket om i sin monolog. Nemlig hyperinflasjonen, utløst av en rekke økonomiske faktorer som for en stor del kom som en direkte årsak av den politikken som ble ført. Inflasjonen førte faktisk til at verdien av vanlige folks lønninger ble omtrent halvert i løpet av de tre årene Allende styrte, skriver Storsletten.

Sosialisme i praksis i Venezuela

Storsletten viser også til et annet eksempel på «sosialisme i praksis» som har fått lov til å utspille seg i flere tiår, nemlig Venezuela. På 1990-tallet ble Hugo Chaves styre i Venezuela hyllet av venstreorienterte nordmenn, blant annet tidligere SV-leder Audun Lysbakken. Lysbakken skal sågar ha kalt Venezuela under Chavez for «en utvidelse og fordypning av demokratiet», ifølge Bård Larsen, som har skrevet en rekke kronikker og kommentarartikler om Venezuelas feilslåtte sosialistiske prosjekt (blant annet denne i Aftenposten).

I dag kjenner vi fasiten om Venezuelas sosialisme. Dagens regime er undertrykkende og antidemokratisk, og holder på makten med nebb og klør. Landets økonomi ligger i ruiner. Venezuela er faktisk land nummer to på statistikken over land flest har flyktet fra, med over 6,5 millioner flyktninger, ifølge Flyktningehjelpens statistikk.

Historien har gang på gang vist hvordan de sosialistiske prosjektene, alle gode intensjoner om å løfte mennesker ut av fattigdom og gi arbeiderklassen verdigheten tilbake til tross, hver gang ender opp i diktatoriske og brutalt undertrykkende regimer, og økonomisk vanstyre og kaos.

For å vende tilbake til det sosialistiske prosjektet i Chile, så er det helt åpenbart hvis man leser historien om regimets første år, at de utrettet svært mye positivt i Chile.  Men de mange reformene kom med en høy pris. Og det er den samme oppskriften som gang på gang gjentar seg.

Som jeg tidligere skrev om i artikkelen «Jesus og Marx» er det også åpenbart at marxismens maktperspektiv både er dens store styrke og svakhet. Nettopp fordi det fordrer at marxistene, når de har kommet til makt, må beholde den for enhver pris, så lenge det eksisterer mennesker i samfunnet som tenker annerledes, og som ønsker en annen samfunnsform. Derfor har også utrenskninger av politiske motstandere og annerledestenkende vært så vanlig og så omfattende blant Marxister rent historisk.

Hvilket politisk system muliggjør politisk pluralisme?

Det er samtidig også en viss skjebnens ironi i den uskyldige og ganske så vakre kveldscenen i «Makta». Personlig innbød det til refleksjon over hvilket politisk system som har gjort det mulig for unge mennesker å samles for å diskutere politikk på denne måten, fritt, uten begrensninger og uten frykt for å bli forfulgt for sine meninger. Det er kanskje også de refleksjonene Steen gjør seg mot slutten av scenen, da han blir spurt om hvorfor ikke han stemte mot medlemskap i NATO da han var partiformann.

Da er det nettopp sikkerhetsgarantien allianser som NATO representerer han peker på. Og hvordan opplevelsen av å være et okkupert land under fremmed styre, uten politisk frihet, påvirket tankegangen til svært mange fremtredende Arbeiderpartipolitikere i etterkrigstiden.

Så skal det samtidig sies at denne uskyldige idyllen for mange ble ettertrykkelig smadret 22-juli-2011, da den høyreekstreme terroristen Anders Behring Breivik massakrerte nesten 70 uskyldige ungdommer som nettopp var deltakere på AUFs sommerleir på Utøya. Disse ungdommene ble angrepet nettopp på grunn av sitt politiske engasjement. Det bør samtidig også minne oss om at truslene mot demokratiet og rettsstaten ikke bare kommer fra ytre venstre men også fra ytre høyre.

Det er også påfallende at Behring Breivik selv var inspirert av nettopp den politiske ideologien som var styrende for regimet som i 5 år okkuperte Norge med brutal undertrykkelse under 2.verdenskrig. Og at nettopp organisasjoner som NATO, FN og EEC (EUs forløper) ble bygget opp i perioden etterpå, for å sikre oss mot at noe liknende skulle skje igjen.

Demokratiets og rettsstatens bolverk er vi oss kanskje ikke alltid bevisst i hverdagen, men vi skal være svært takknemlige for at det eksisterer, og for at det finnes fremsynte, visjonære og prinsippfaste politikere som er villige til å forsvare det, også når populister og agitatorer fra ytre høyre og venstre vil angripe disse institusjonene og søker å rive dem ned.

I møte med vidløftige og radikale politiske ideer er brede militærallianser og overnasjonale fellesinstitusjoner som NATO og FN selvsagt viktige garantister for at ikke ekstreme ideologier skal få innpass og ødelegge viktige grunnprinsipper i internasjonal rett.  

Men i nasjonalstatene er det nok vel så viktig med de nokså uunnselige, «konservative hindringene» for utøvelse av direkte politisk makt. Som privat eiendomsrett, regelmessige valg, tidsbegrensninger på hvor lenge en person kan inneha et viktig politisk verv, kvalifisert flertall ved viktige lovendringer, maktfordelingsprinsipp og uavhengige domstoler. Ser man på land hvor populister fra de politiske ytterfløyene har fått makt, er det nettopp disse institusjonene de søker å undergrave og ødelegge.

En viktig indikator på demokratisk sinnelag hos politikere blir derfor ofte hvor villige disse er til å forsvare disse tingene, som jo i praksis legger direkte hindringer for utøvelse av deres egen personlige makt. Men personlig er jeg langt mer tilbøyelig til å stemme på en politiker som kjemper for å bevare disse institusjonene enn populister som angriper dem.