Motgift mot giftig identitetspolitikk

Noen av vår tids mest kraftfulle og samtidig kanskje mest skremmende og potensielt destruktive ideer kan sammenfattes i begrepet identitetspolitikk. Hva er det med identitetspolitikk som er så potensielt ødeleggende? Og finnes det egentlig noe effektivt botemiddel mot det?

De sentrale verdiene fra den franske revolusjonen er noe jeg tror de aller fleste mennesker setter høyt og ønsker å representere. Idealer som «frihet, likhet og brorskap» fremme sterke idealer om et samfunn hvor alle har like rettigheter og like muligheter, uavhengig av kjønn, hudfarge, etnisitet eller klassebakgrunn.

Men der man tidligere snakket mer om «a level playingfield», altså «like muligheter for alle», har debatten med årene dreid seg stadig mer i retning av at enkelte grupper blir systematisk diskriminert fremfor andre, og at disse gruppene derfor har behov for en særskilt prioritering og ikke minst et særskilt vern mot kritikk. Et sentralt moment her har vært diskusjonen om begrepene equality og equity.

Equality eller equity?

Begrepet equality oversettes som oftest med «likhet» mens equity godt kan oversettes med «likestilling». I utgangspunktet høres det tilforlatelig likt ut, men det ligger viktige nyanseforskjeller i begrepene som er helt sentrale for å forstå hvordan de blir brukt og hvorfor noen er kritiske til bruken av det ene eller det andre begrepet.

For der equality i stor grad brukes om å etablere et likt utgangspunkt, med like muligheter for alle, så tar man med begrepet equity ofte sikte på noe langt mer ambisiøst og potensielt problematisk, nemlig likt resultat.

Mange vil kanskje spørre hva som er problematisk med det. Det må da være bra å få til størst mulig grad av sosial utjevning? All samfunnsforskning viser at samfunn som lykkes med sosial utjevning både er mer harmoniske og har færre sosiale problemer enn samfunn hvor forskjellene er store?

Det er helt riktig, og i dag foregår denne typen utjevning også allerede. Mye av dette er ting vi bare tar for gitt og ikke lenger tenker over, for eksempel tilpasningen av offentlige bygg som skoler, sykehus og biblioteker for å lette adgangen for funksjonshemmede. Eller offentlig økonomisk støtte til vanskeligstilte. Andre er fortsatt ansett for å være kontroversielle av enkelte, som for eksempel kjønnskvotering av styrer i offentlige virksomheter, selv om denne typen tiltak også har bred støtte.

Spørsmålet mange stiller seg er likevel om denne typen utjevnende tiltak bør utvides eller begrenses. Og det er her debatten i stor grad står, og hvor den også de siste årene svært ofte har beveget seg over i et veldig hardt og nesten giftig ordskifte.

DEI

Ikke minst i USA har dette blitt heftig diskutert, og flere har tatt til orde for en langt mer radikal utjevningspolitikk. I den forbindelse kan det være interessant å se litt nærmere på fenomenet «DEI – Diversity, equity and inclusion», og hvorfor dette begrepet for enkelte nå nærmest har blitt å regne som et skjellsord.

DEI refereres som oftest til som et «organisatorisk rammeverk som søker å fremme «rettferdig behandling og full deltakelse for alle mennesker, men i særdeleshet grupper som historisk har vært underrepresentert eller underlagt diskriminering basert på identitet eller funksjonsnedsettelse» (kilde: https://en.wikipedia.org/wiki/Diversity,_equity,_and_inclusion).

I utgangspunktet er det nokså snodig at noe som ønsker å fremme likhet og rettferdighet skulle være kontroversielt? Mange mener også at motstanden mot DEI i stor grad handler om privilegerte gruppers motstand mot at deres privilegier erstattes av like muligheter for alle.

Andre igjen hevder at DEI i stor grad har endt opp med å bli et system av «motsatt diskriminering», hvor tidligere marginaliserte grupper i altfor stor grad blir favorisert og at man derfor ender opp med et system som ikke lenger belønner gode prestasjoner, men hvor faktorer som etnisitet, kjønn eller seksuell legning i praksis definerer hvem som prioriteres.

Identitetspolitikken

Dette kan sikkert diskuteres, og begge sider har sikkert sine poenger i denne debatten. Men det som er åpenbart er at denne tenkningen har ført til en kraftig oppblomstring av det som kalles identitetspolitikk. Og det har også ført til en kraftig forsterkning av denne identitetspolitikkens til dels svært problematiske sider.

Sosialpsykologen Jonathan Haidt, som jeg også tidligere har skrevet om her på bloggen, skrev den 11-desember et tankevekkende innlegg på X. Her siterer han freelancejournalisten Andrew Sullivan, som i en artikkel på sitt eget substack-nettsted (bak betalingsmur) skriver om hvordan identitetspolitikken dominerer høyere utdanningsinstitusjoner, ikke minst i USA. Han beskriver også hvordan denne identitetspolitikken via disse institusjonene kom til å spre seg videre ut i samfunnet og i økende grad gjøre vilkårene for eksistensen av det liberale demokratiet vanskeligere.

Haidts poeng i hans X-post handlet om hvordan man kunne redusere antisemittisme på campusene til amerikanske universiteter. Men problemet han beskriver handler ikke bare om de gruppene som nevnes i diskusjonen om antisemittisme. Det handler også om en rekke andre identitetsbevegelser som setter gruppetilhørighet foran alt annet. Et nærliggende eksempel er den radikale LHBT-bevegelsen, men også bevegelser som Black Lives Matter.

Haidt siterer Sullivan, som blant annet sier at: «Ytringsfrihet i Ivy League (Ivy League i denne sammenhengen referer til 8 private universiteter lokalisert i det Nord-Østlige USA, blant annet Harvard, University of Pennsylvania og Yale) strekker seg kun til stemmene til de undertrykte; de har også fullmakt til å forstyrre undervisning, nekte scenen eller «rope ned» kontroversielle talere eller forelesere, slenge ut obskøniteter, tvinge medlemmer av «undertrykkende grupper» - dvs. jødiske studenter og lærere i de siste tilfeller – inn i låste biblioteker og kontorer under protester, og blokkere dem fra klasserom.»

Konteksten – Midtøstenkonflikten og antisemittisme

Konteksten til det Sullivan skriver, er blant annet en rekke protester mot den israelske krigføringen på Gazastripen som har blitt arrangert hos flere prestisjetunge amerikanske universiteter som er en del av «Ivy League». Flere av disse utartet til ren hets mot jøder, og mange jødiske studenter har gitt uttrykk for at de ikke lenger føler seg trygge på Universitetene.

Den 5-desember ble det arrangert en høring i kongressen av lederne for 3 av de fremste universitetene, Harvard, Penn (University of Pennsylvania) og MIT (Massachusetts Institute of Technology). I denne høringen strevde alle de tre presidentene ved universitetene tilsynelatende med å fordømme antisemittisme på Campus i sine respektive universiteter. Opptredenen deres var såpass oppsiktsvekkende at presidenten ved Penn, Liz Magill til slutt trakk seg etter massiv kritikk. Også Harvards president Claudine Gay har blitt bedt om å trekke seg, men har også fått støtte internt i Universitetet.

Det som mange oppfattet som sterkt problematisk ved svarene fra de tre presidentene var svarene de gav på spørsmål fra det republikanske medlemmet av representantenes hus Elise Stefanik. Stefanik stilte spørsmålet «om det å oppfordre til folkemord på jøder var et brudd på deres etiske retningslinjer.» Ingen av de tre ville svare et tydelig «ja» på spørsmålet, og det ble derfor oppfattet som om de ikke ville fordømme «oppfordringer til folkemord på jøder». Stefanik har selv lagt ut et opptak fra seansen på X.

Enkelte har gitt uttrykk for at de tre presidentene, i ytringsfrihetens navn, ikke kunne svart annerledes enn det de gjorde på spørsmålene fra Stefanik, da de mener Stefanik setter likhetstrekk mellom å oppfordre til «Intifada» med å oppfordre til folkemord. Flere har hevdet at «Intifada» handler om motstanden mot okkupasjon av palestinske landområder som FNs delingsplan definerer som palestinske.

Det er for meg likevel vanskelig å se ordet «intifada» i denne sammenhengen som annet enn uløselig knyttet til en palestinsk «frigjøringskamp» som handler om en palestinsk stat «from the river to the sea» (et slagord som har blitt mye brukt i demonstrasjoner den sisten tiden, til støtte for en palestinsk stat, «from the river to the sea, altså uten noe Israel). Hvordan dette kan tolkes på annen måte enn som en «de-facto» etnisk rensning av jøder, er for meg fortsatt et ubesvart spørsmål.

Samtidig er det hevet over enhver tvil at mye av det som har blitt uttrykt i demonstrasjoner på de ulike amerikanske universitetene de siste ukene og månedene går betydelig lengre enn å oppfordre til «Intifada».

Både Sullivan og Haidt mener imidlertid dette bare er et symptom på et allerede eksisterende problem. Nemlig de tre universitetenes og amerikansk akademias generelle knefall for identitetspolitikken. At gruppers rettigheter prioriteres fremfor individuelle rettigheter. Og at enkelte grupper gis tilnærmet immunitet fra å kunne sanksjoneres for sine ytringer, mens andre risikerer strenge sanksjoner for ytringer som aldri burde kvalifisert til det.

Hvilke løsninger skisserer så Haidt og Sullivan på problemet?

Sullivan går langt i å gi DEI skylden, og mener «DEI i sitt fulle omfang må avskaffes.» Han mener også at alle de administratorer som er ansatt for å håndheve DEIs «giftige ortodoksi» bør sparkes. Studentene bør kun tas inn basert på akademiske prestasjoner, og standardiserte tester og gradering bør være utgangspunktet for rangeringen av studenter. Studenter som driver med scenenekt eller «roper ned» meningsmotstandere bør utvises. Hverken rase, kjønn, seksuell orientering eller kjønnsidentitet bør ha noen innflytelse. «Se dem som frie mennesker med åpne sinn. Behandle dem som likeverdige som individer som søker lærdom, hvis dere kan huske et slikt konsept».

Selv om Sullivans kritikk av DEI går til dels svært langt, er det lett å innrømme at han har et godt poeng. Identitetspolitikk og gruppetenkning har vært en sterk driver bak mye av de polariserende debatten vi har sett de siste årene. Forsterket av sosiale medier, ikke minst TikTok, har denne trenden blitt «supercharged» til de særdeles giftige tilstandene vi ser i dag. I mange tilfeller har det gått så langt at grupper som står på hver sin side av en debatt ikke lenger oppfatter det som at de kan sameksistere.

Haidt går også langt i å støtte Sullivans syn. Haidt skriver at «kuren er å endre jordsmonnet, ikke bare å plante et nytt senter for studie av antisemittisme i jord som allerede er frodig vekstvilkår for antisemittisme.»

Dette går også hånd i hånd med Haidts tidligere kritikk av identitetspolitikken. Haidt har tidligere skrevet om dette sammen med Greg Lukianoff, i boken «The Coddling of the American mind».

Lukianoff og Haidt la den 10-desember også ut et utdrag fra den kjente amerikanske TV-kommentatoren Fareed Zakarias program «Fareed Zakarias GPS», som publiseres av CNN, på X.

Her tar også Zakaria et ramsalt oppgjør med den samme identitetspolitikken, og peker på hvordan fokuset på identitetspolitikk er i ferd med å undergrave det som har gjort disse universitetene til verdens beste universiteter.

Zakaria siterer blant annet Van Jones, en annen CNN-programleder: «The point of college is to keep you physically safe, but intellectually unsafe. To force you to confront ideas that you vehemently disagree with.» 

Han avslutter innslaget med følgende oppfordring til universitetene: «They should abandon this long misadventure into politics, retrain their gaze on their core strenghts, and re-build their reputations as centers of research and learning.»

Altså vende tilbake til det som gjorde dem til toppuniversiteter i utgangspunktet. Fokus på læring og forskning. Samt å opprettholde og forsterke individuelle rettigheter fremfor gruppeidentitet. Oppskriften er altså enkel nok. Spørsmålet er om viljen til å finne tilbake til det opprinnelig er sterk nok.