Nei til Fotball-VM i land vi ikke liker!

I navn av å kjempe for universelle menneskerettigheter har mange vestlige journalister, kjendiser, politikere og akademikere tatt til orde for å boikotte fotball VM i Qatar. Spørsmålet er kanskje om det de likevel tar til orde for i realiteten er en boikott av annerledeshet.

Vestlige nasjoner har som kjent en lei historie av undertrykkelse og rasisme i møte med fremmede kulturer. Tanken om at vestlige tanker og ideer er overlegne andre kulturers er ikke hverken ny eller fremmed for noen av oss. Ikke minst er mennesker som kommer fra andre kulturer smertelig klar over dette, og har gjennom århundrer fått erfare konsekvensene av en slik tankegang.

I våre dager skulle man tro dette var et tilbakelagt stadium, og at man i vesten hadde lært av historien. Imidlertid ser vi stadig eksempler på at denne tankegangen henger forbløffende fast. Det siste eksempelet er hvordan mange vestlige land forholder seg til Qatar, som i disse dager arrangerer fotball-VM, et mesterskap som tilsynelatende er omringet av kontroverser på alle bauger og kanter.

Leser man norske og andre europeiske aviser får man nærmest inntrykk av at det eneste moralsk ansvarlige er å boikotte alt som har med fotball-VM i Qatar å gjøre. Å i det hele tatt vurdere å skulle følge med på mesterskapet er i realiteten et hån mot de minoriteter som visstnok utsettes for diskriminering.

De prinsipielt uheldige sidene ved denne formen for kansellering mot hele nasjoner eller kulturer virker det som om det er få som reflekterer over. Man ser på det som selvsagt at denne formen for barbari ikke har noe i et moderne samfunn å gjøre. Det slås fast som en historisk nødvendighet at dette vil endre seg, og at selv disse barbarene til syvende og sist må akseptere våre vestlige, liberale verdier.

Sett fra Qatar og andre land ser imidlertid bildet annerledes ut. Mange land og kulturer har de siste årene gitt tydelig uttrykk for at vestlig arroganse og nedlatenhet tvert imot fyrer opp under anti-vestlige holdninger og provoserer mange til å ta grep for å beskytte seg og sin kultur.

Jeg skal ikke på noen måte hevde et kulturrelativistisk standpunkt her, og jeg mener også (som jeg flere ganger har gitt uttrykk for) at det finnes sentrale verdier man bør hegne om og forsvare. Det er heller ikke slik at jeg vil forsvare alle former for kulturell praksis i et land som Qatar. Likevel er det et tankekors at man i mange vestlige land virker å reflektere veldig lite over sin egen kulturimperialisme.

At vestlige land som Storbritannia, Tyskland, Nederland og Skandinavia med sin blodige kolonihistorie og mange historiske skampletter hva angår behandling av minoriteter i eget land, skal påta seg rolle å belære andre om liberale rettigheter, blir fort å kaste stein i glasshus. Det er ikke mange år siden vi i Norge steriliserte mennesker vi ikke ønsket skulle formere seg på grunn av deres etnisitet og livsstil. Det er heller ikke mange år siden barn av minoriteter ble nektet undervisning på sitt eget språk, for så å bli slått eller mobbet hvis de ikke kunne svare på spørsmål fra lærere på norsk.

I dag er inntrykket også at man i Norge og andre vestlige land ofte må kjempe for retten til å være annerledes. Kristne trossamfunn som BCC har opplevd «medievreden» når vi står opp for våre rettigheter og tar til motmæle når vi mener vi blir tråkket på og dratt ned i søla. Likheten med den formen for ensidig mediestorm som nå rettes mot Qatar er påfallende, og derfor ikke spesielt overraskende.

I en kommentar i avisa Dagen problematiserer også redaktøren for «Korsets Seier» Karl Andreas Jahr, hvordan det at 7 europeiske land ble nektet å bruke et kapteinsbind med regnbuesymbol under VM, blir brukt i en mediehetskampanje mot Qatar og FIFA. Jahr peker på at spillereglene for topp- og breddefotball i Norge eksplisitt forbyr bruk av politiske, religiøse eller personlige slagord, uttalelser eller bilder. Disse reglene er igjen inspirert av FIFA sine regler. Han viser også til et eksempel fra 2018, hvor Manchester Citys manager Pep Guardiola ble ilagt straff etter å ha gått med en gul sløyfe på jakken som symboliserte støtte til Catalonias selvstendighetskamp.

Når det kommer til regnbuesymbolet har man imidlertid på snedig vis omdefinert dette til å bli et symbol på universelle menneskerettigheter. Lise Klaveness, fotballpresident i NFF påpeker at «dette er nemlig ikke en politisk markering, men grunnleggende verdier som FIFA har stått for».

Vel. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på LHBT-aktivister som omtaler regnbueflagget og symboler knyttet til dette som politiske symboler på en frihetskamp. Jahr mener også at Klaveness retorikk er uærlig, selv om intensjonene bak er gode.

Og hvor skal man da i så fall sette grensen? Er kampen for homofil frigjøring mer moralsk høyverdig enn katalansk frihetskamp? Hva med bruk av Uigurske flagg på landskamper hvor Kina spiller? Ser man ikke at det å opptre inkonsekvent i denne sammenhengen i realiteten åpner en «pandoras eske» av politiske kampsaker, som gjerne vil bruke idretten som arena for å promotere seg selv? Og hvem skal i så fall bestemme hvilken kampsak som er «moralsk høyverdig» nok til å bli promotert?

Lise Klaveness har i sin tid som fotballpresident markert seg sterkt i en verdikamp for å fremme LHBT saker i fotballen. I sitt siste utspill sammenlikner hun situasjonen i Qatar med sin egen oppvekst i bedehusmiljøet på vestlandet. Klaveness sammenlikning er selvsagt lett å gripe til for LHBT aktivister, men vitner både om kunnskapsløshet og mangel på forståelse og respekt for annerledes tenkende mennesker.

Det fremstår som om det settes en annen moralsk standard for en mer «høyverdig, vestlig verdikamp» enn for andre kulturer som kanskje kjemper for retten til å fremme helt andre verdier. Det er ikke vanskelig å se at dette kan oppfattes som både arrogant og bedrevitende.

Når alt og alle skal dras inn i en ultrapolarisert verdikamp, hvor «alt er politikk» er det heller ikke vanskelig å se at dette vil oppfattes som problematisk for store deler av verdens stater som ser svært annerledes på mye av dette enn vestlige liberale demokratier. I tillegg bidrar det til en uthuling av de felles møteplasser som store sportsarrangementer tross alt er.