NRK går i baret – nok en gang
En av de mest omtalte mediesakene i Norge de siste dagene har vært dokumentaren «Ingen elsker Bamsegutt». Dokumentaren er laget av den kjente og folkekjære programlederen Tore Strømøy, og handler om Jan Egil Granfoss, også kalt «bamsegutt». Dokumentaren tar opp et viktig tema, men nok en gang faller altså NRK for fristelsen til å la historiefortelling gå på bekostning av å være ærlige og etterrettelige.
Tore Strømøy er et svært kjent og kjært ansikt for de fleste nordmenn. Trønderen har i årtier laget dokumentarfilmer om sterke personlige historier. Utgangspunktet hans var serien «Tore på sporet» hvor han sporet opp familien til foreldreløse eller adopterte. Strømøy ble kjent for de mange sterke historiene han fortalte. Han profilerte seg også på å være en empatisk programleder, som hadde genuin omsorg for intervjuobjektene, og som bidro til at de kunne få leget sår og bli hele igjen.
Denne empatiske og menneskevennlige tilnærmingen var også utgangspunktet for dokumentaren «Ingen elsker bamsegutt». Her forteller Strømøy den hjerteskjærende historien om Jan Egil Granfoss, barnehjemsgutt og overgrepsofferet som ender opp på Filippinene mot sin vilje, og som blir urettferdig behandlet av det norske velferdssystemet.
Dokumentaren førte til sterke reaksjoner. Mange ønsker å hjelpe Granfoss, og en spleis blir etablert for å hjelpe ham økonomisk med å etablere seg i Norge. I løpet av noen dager er det samlet inn nesten 4 millioner kroner.
Men hva skjedde da «den gode historien» kolliderte med uheldige hendelser fra Granfoss forhistorie som kunne forkludre sympatien og narrativet? Når det viser seg at Granfoss selv er en dømt overgriper? Og NRK har vært klar over det, men likevel ikke tar dette med i historien, til tross for at Granfoss selv ba NRK ta dette med?
NRKs svar var at «dommen ikke var relevant for temaet i dokumentaren: Hvor vanskelig det kan være for de svakeste i samfunnet å få hjelp fra det offentlige.»
Med andre ord, narrativet i historien NRK ville fortelle ville bli forstyrret av denne typen informasjon. Det ville forkludre bildet av Granfoss som et hjelpeløst offer for «systemet». Det ville ødelegge «historiefortellingen».
Det er viktig å presisere i denne sammenhengen at dette ikke er ment som kritikk eller uthenging av Granfoss. Han har tross alt havnet i denne situasjonen på grunn av NRK og Tore Strømøy. Dessuten har han, som allerede nevnt, eksplisitt bedt NRK om å ta med denne informasjonen i sendingen, noe NRK bevisst unnlot å gjøre.
Jo Moen Bredeveien har skrevet en god og utfyllende kommentarartikkel i Dagsavisen, som særdeles godt beskriver både den kjipe situasjonen NRK har satt Granfoss i, og som samtidig gir nødvendig bakgrunn og kontekst til historien. Bakgrunn og kontekst NRK i stor grad utelot i sin dekning.
Dessverre er ikke dette heller et unikt eksempel. Tvert imot finnes det en rekke eksempler i NRKs journalistikk på lignende tilfeller. Som jeg skrev om i artikkelen «La meg fortelle en historie» har NRK også tidligere gått i baret på tilsvarende måte (den såkalte «Romkvinnesaken»). Det minner dessuten ubehagelig sterkt om innfallsvinkelen som ble valgt da NRK Brennpunkt laget dokumentar om BCC i 2020.
Mantraet i NRK ser ut til å være «fjern eller i det minste ton ned alle fakta som forstyrrer narrativet i historien.» La for guds skyld ikke publikum få inntrykk av at virkeligheten er mer nyansert enn bilde vi ønsker å tegne. Litt tabloid sagt, «Blås i fakta, historien fremfor alt!»
Et annet, relativt ferskt eksempel med en litt annen innfallsvinkel, men som også fikk store konsekvenser for de som ble dekket, er dokumentaren «massasjesalongene», hvor NRK setter søkelyset på bedrifter som tilbyr Thaimassasje, men som i virkeligheten viste seg å være fordekte bordeller. Igjen er det viktige samfunnsproblem som adresseres (prostitusjon, menneskehandel, utnytting, svart økonomi osv), men igjen går NRKs dokumentarfilmskapere i baret. PFU-basen på presse.no viser 2 fellelser for den samme dokumentaren. Denne gangen for å eksponere mennesker i en sårbar situasjon.
Resultatet av denne dokumentaren var blant annet hærverk mot massasjesalongene, samt hets og utfrysning fra nærmiljøer. Av uskyldige mennesker som driver en lovlig virksomhet, som sliter med urettferdig konkurranse fra aktørene som driver ulovlig, og som allerede utsettes for betydelig stigmatisering i det norske samfunnet.
«Ingen elsker bamsegutt» blir derfor for meg bare nok et eksempel på at det hos dokumentarfilmskapere i NRK åpenbart handler mindre om faktiske forhold, nyanser og virkelighet, enn å fortelle den historien NRKs dokumentarfilmskapere på forhånd har bestemt seg for å fortelle. Disse historiene skal NRKs dokumentarfilmskapere «fortelle», uansett hvor store de menneskelige omkostningene i kjølvannet av dekningen måtte bli.
Selv om NRK bedyrer sin uskyld og sine edle motiver er det vanskelig å se på det som noe annet enn i beste fall meningsløs godhetsposering. I verste fall er det ren sosialpornografi for å skape oppmerksomhet og trekke seere. På bekostning av vanlige mennesker.