NRK har ikke et prosedyre- og rutineproblem – de har et kulturproblem!
Det var særdeles oppklarende og interessant å se NRK debatten tirsdag 21-november, og ikke minst intervjuet Ingerid Stenvoll gjorde med kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen på dagsrevyen onsdagen etter. Intervjuene demonstrerte for meg at problemet i NRK ikke er «prosedyrer og rutiner» som Fürst Haugen sier de skal gjennomgå. NRK har et kulturproblem. Og det er langt vanskeligere å reparere.
Den 21-november publiserte jeg artikkelen «NRK går i baret – igjen» hvor jeg tok opp den etter hvert svært omdiskuterte NRK dokumentaren «Ingen elsker bamsegutt». Dagen etter tok NRK avgjørelsen om at dokumentaren ikke skal publiseres på nytt, men at den blir fjernet permanent.
Absurd debatt
Den 21-november var også NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk og distriktsredaktør Marius Lillelien på debatten på NRK, hvor de redegjorde for hvilke vurderinger som var gjort i forkant av serien, og ikke minst, hvorfor informasjonen om Jan-Egil Granfoss overgrepsdom ikke var tatt med i dokumentaren.
Det var mildt sagt underlig å bevitne de to redaktørenes kanossagang under både programleder Fredrik Solvangs utspørring, og også konfrontert med til dels svært krass kritikk fra både redaktør i Nettavisen Erik Stephansen og Aftenposten-kommentator Christina Pletten. Pletten hadde kritisert dokumentaren allerede før det ble kjent at dommen var blitt utelatt fra dekningen. Hennes hovedpoeng var at blandingen av journalistikk og aktivisme ble feil.
Pletten har selvsagt helt rett, men «Ingen elsker bamsegutt» er i så måte ikke unikt for NRKs journalistikk. Tvert imot finnes det en lang rekke liknende eksempler. Og flere av dem har også i ettertid slått tilbake på NRK selv.
Svarene fra Lillelien og Kalbakk fikk meg også til å lure på om jeg var våken eller om dette bare var en absurd drøm. Å høre Lillelien uttale, i fullt alvor, at «vi trodde det ikke ville komme fram» når han ble spurt av Fredrik Solvang om NRKs redaksjon før dokumentaren ble lansert trodde at dommen ikke ville komme frem, er mildt sagt oppsiktsvekkende. Når han da like etterpå bekrefter at NRKs research ikke hadde fanget opp at dette hadde stått beskrevet i avisen, er det så jeg ikke tror mine egne ører. Spesielt med tanke på at en hel redaksjon hadde jobbet i ca 1.5 år med dokumentaren, og at hele 5 nivåer av ulike redaktører hadde vært involvert.
Solvang følger opp med å sitere programsjef Kristian Karlsen i NRK Trøndelag som uttalte lørdag 18-november at: «Vi har gjort mange etiske diskusjoner og vurderinger gjennom hele produksjonen og det publiserte produktet er noe vi kan stå inne for».
«Sett i etterpåklokskapens klare lys var dette en naiv vurdering og en feilvurdering», uttalte Lillelien også i «Debatten». Han forklarte også at det var «hensynet til familien og de øvrige offerene i saken» som gjorde at NRK valgte å ikke nevne dette i dekningen.
Etikkredaktør uten moralsk kompass
Utover programsjef og distriktsredaktør var også NRKs etikkredaktør Per Arne Kalbakk involvert i «de etiske vurderingene» rundt serien. Kalbakk ble også spurt av Fredrik Solvang om hans rolle, og hvorfor vurderingen plutselig var så annerledes da saken «eksploderte» i etterkant av at dommen mot Granfoss ble kjent. Kalbakks svar på dette spørsmålet illustrerer også en del av NRKs problem:
«Alternativet til at vi hadde fortalt om dommen på en faktabasert måte, og som en del av denne historien var at dette kom frem på en ukontrollert måte i en annen offentlighet enn den redaktørstyrte. Og det var det som skjedde»
At etikkredaktøren, i etterkant av et gigantisk etisk mageplask, kan stå på TV foran hundretusenvis av seere og uttale noe sånt er særdeles illustrerende for det absurde og forvrengte selvbildet NRKs redaksjon åpenbart har av seg selv som «sannheten og den moralske høyverdighetens voktere». For meg er dette bare nok et eksempel på at begrepet «redaktørstyrte medier» og disses såkalte «høye etiske standarder» er lite verdt.
Kalbakk gjentar videre det samme som Lillelien, at vurderingen om å utelate dommen ble gjort «av hensyn til de involverte og omtalte i serien. Og så var konsekvensen at vi bidro til å gjøre situasjonen verre.»
Kalbakk gjentar også sitt vante mantra om å «ta lærdom» av dette til neste gang.
Et kjapt google søk på «Per Arne Kalbakk viktig lærdom» viser imidlertid at dette i stor grad fremstår som et standardsvar fra etikkredaktøren hver gang han blir konfrontert med etiske feilvurderinger NRK har gjort. Både når han i 2020 blir konfrontert med at NRK er felt flest ganger i PFU av alle mediehus i 2019, eller når han blir konfrontert med kritikk av dokumentarprogrammet «Massasjesalongene» (hvor NRK også ble felt i PFU) er mantraet at «NRK tar lærdom av saken».
Og ikke minst da Kalbakk ble konfrontert med NRKs dekning av den såkalte Baneheia saken, hvor tidligere drapsdømte Viggo Kristiansen nå har blitt frifunnet, har Kalbakk erkjent at NRK har gjort feilgrep, og uttalte i en kommentarartikkel på NRK Ytring at «vi må lære av det som har skjedd i denne saken for å redusere risikoen for at lignende feil kan skje igjen.»
NRKs famøse podcast «Sophie og Fetisha» er et annet eksempel på en fullstendig havarert etisk standard. Denne podcasten måtte NRK til slutt avslutte etter en rekke uheldige episoder.
Når man i ettertid går igjennom podcastens ulike episoder, finner man temaer som: «Angst, rævfylla og Balenciaga-reklame», «Våryr angst og stygge gutter» og «Dickpickmosaikk». Jeg skal spare mine lesere for flere detaljer, men det holder å si at svært mange av disse episodene i bunn og grunn består av det jeg vil karakterisere som «griseprat».Dessuten har de to podcastvertene en måte å snakke om andre mennesker på som jeg i mange tilfeller vil karakterisere som ren mobbing.
Men dette var noe kringkastingssjefen altså mente var «godt allmenkringkasterinnhold». Forstå det den som kan.
Hvilken lærdom NRK har tatt av alle disse feilene fremstår imidlertid for meg temmelig uvisst. Tvert imot ser det ut til at historien gjentar seg igjen og igjen, på etikkredaktør Kalbakks vakt. Hvor lenge kan en etikkredaktør som går så til de grader i baret fortsette å sitte trygt i stolen, uten at det ene grove feilgrepet etter det andre får konsekvenser?
I «Debatten 21-november påsto Marius Lillelien også at ofrene i saken til Granfoss hadde blitt informert om at dommen mot ham var utelatt fra dokumentaren. Men da ett av ofrene ble intervjuet anonymt av Fredrik Solvang, oppgav vedkommende at han ikke hadde fått noe informasjon om at dommen ikke var omtalt i dokumentaren.
Kringkastingssjefens tåkelegging
Det kom også frem i debatten av kringkastingssjef Vibeke Fürst Haugen hadde vært informert om dokumentaren, i forkant av publiseringen. Da Fürst Haugen ikke stilte opp i debatten den 21-november, haglet kritikken i etterkant.
Onsdag ettermidddag holdt NRK en pressekonferanse hvor det ble informert om at NRK hadde besluttet å ikke re-publisere dokumentaren. Her beklaget også kringkastingssjefen selv til de involverte.
Og på Dagsrevyen onsdag kveld var det altså kringkastingssjefens tur til å bli intervjuet om saken, denne gangen av Ingerid Stenvold. Stenvold har i ettertid fått mye ros for måten hun intervjuet kringkastingssjefen på.
Men igjen var svarene fra kringkastingssjefen illustrerende for kulturproblemet NRK har. Stenvold påpeker at NRK en uke tidligere hadde forsvart serien og publiseringen av den i møte med kritikk, og spør deretter hva som er annerledes i dag enn for 1 uke siden.
«I dag er historien en annen og konteksten er en annen» er svaret. Stenvold bryter så inn igjen og sier: «men dere kjente alt da. Det som har skjedd i mellomtiden er vel heller at det har vært en mediestorm?» Dette svarer ikke Fürst Haugen direkte på, men nøyer seg med å si at det henger sammen med at konteksten er en annen når dommen er kjent, og at det blir en for stor belastning for de involverte.
Stenvold konfronterer deretter Fürst Haugen med den såkalte «Romkvinnesaken» fra 2013, og at svaret fra NRK den gangen var å opprette en egen etikkredaktør. På spørsmål om hvordan NRK skal rydde opp denne gangen svarer Fürst Haugen at «vi skal gå igjennom prosedyrer og rutiner for å se hvordan vi kan unngå at noe tilsvarende skjer igjen.»
Dette svaret demonstrerer vel egentlig godt hvordan NRK ser på saken. Problemene handler om «rutiner og prosedyrer». Alt som trenges er noen organisatoriske kalibreringer. Men problemet til NRK ligger ikke der. Hadde problemene ligget i strukturen hadde de blitt løst for lenge siden. Problemet ligger i internkulturen, hvordan NRKs journalister rir sin høye moralske hest i møte med innvendinger og problematisering av deres egen journalistikk.
Det er i praksis ingen lærdom å ta for noen av de involverte, fordi feilene oppstår fordi «organisasjonen ikke er organisert på riktig måte». Dermed er det ingen som må gå i seg selv, ingen som må vurdere sine egne etiske standarder, ingen som må ta et oppgjør med egne fordommer, preferanser, egen trang til å publisere dramatisk og sjokkerende innhold for å trekke seere, samtidig som det etterlater seg en lang rekke personlige tragedier i kjølvannet.
Stenvold påpeker at det er fem lederledd, i tillegg til en egen etikkredaktør, opp til kringkastingssjefen. Hun stiller spørsmålet «hvordan er det mulig at dette kunne glippe?» Fürst Haugens svar er igjen lite tilfredsstillende, det handler om at «vi må gå igjennom, det er for tidlig å si osv». Når hun så blir spurt om hvorfor publikum skal stole på NRK neste gang, er det som kommer nesten å betegne som et svadasvar om «vår høye journalistiske standarder».
Problemet er helt åpenbart, men kringkastingssjefen vil tydeligvis ikke ta tak i det selv. Derfor kan Fürst Haugen få et tips av meg, helt gratis, om hvordan NRK kan gjenvinne tillit og unngå å havne i samme fella igjen. Begynn å se på egen internkultur. Kom ned fra deres høye hest. Vær litt selvransakende. NRKs etterpåklokskap i disse sakene gir nemlig oss som seere en særdeles vond smak i munnen, all den tid NRK ikke ser ut til å lære noe som helst, men fortsetter den samme journalistikken ufortrødent. Det fremstår nemlig som om NRK mener det ikke er så farlig, da det bare er å beklage i ettertid, for så å vente til mediestormen blåser over. Men læringen av feilene som Kalbakk og Fürst Haugen snakker så varmt om, er fortsatt fullstendig fraværende.