Om Finntack og misjonsvirksomhet

I en diskusjon på Facebook om lån fra BCC Financial ble selskapet Finntack igjen bragt på banen. I den forbindelse ønsket Christopher Knutsen at jeg heller enn å omtale hva han mener, burde skrive om hva jeg selv mener om denne saken. Jeg mener faktisk en hel del om Finntack i relasjon til denne saken. Og jeg tror knapt han kunne funnet et dårligere eksempel for å underbygge sitt poeng i denne diskusjonen.

I mange år bodde og arbeidet jeg i Kina, de siste årene sammen med min familie. Jeg har også bodd en periode i India. Og jeg kan skrive under på at uten Finntack ville det – som Knutsen ganske riktig siterer fra BCCs artikkel – i realiteten vært umulig for BCC å ha noen form for virksomhet i Kina.

Jeg så gjennom hele denne perioden hvordan Finntack gjorde det mulig for misjonærer og menighetsarbeidere å komme til Kina. For man kan faktisk ikke møte opp på den kinesiske ambassaden og si at du ønsker visum for å drive misjonsvirksomhet. Du trenger en jobb. Finntack ansatte og betalte for mennesker, som brukte ganske lite av sin tid på jobb, og mesteparten av sin tid på misjon.

Men enda viktigere – Finntack skaffet flere hundre mennesker et levebrød, tak over hodet, og et sted å samles for møter. For svært mange i Kina er det nemlig ikke slik at de jobber et sted, bor et annet sted, og reiser et tredje sted for å samles, slik vi gjør i vesten. Mange kinesere er det vi kaller migrantarbeidere. Dette fenomenet er noe jeg kunne ha skrevet en hel bok om, men det får ligge for denne gangen. Det holder i denne sammenhengen å si at dette er, etter vestlig standard, svært fattige mennesker, som ofte arbeider, spiser og bor, ja tilbringer mer eller mindre all sin tid, på arbeidsplassen.

Igjen – uten Finntack ville altså veldig mange av de som i dag utgjør menigheten i Kina hverken hatt jobb, tak over hodet eller mulighet til å samles. Gunnar Gangsø var hovedmannen bak Finntack, og hans engasjement for menneskene i disse delene av verden tror jeg ikke du finner maken til mange steder. Han drev sammen med Kåre Smith, Bernt Aksel Larsen og flere andre sosialt entreprenørskap lenge før dette ble et moteord i Norge.

Men Christopher Knutsen mener altså det er kritikkverdig at Finntack fikk låne penger en periode i BCC Financial for å holde en slik virksomhet gående. Samtidig ser det ut til at han har glemt at hovedeier i Finntack var HMC – en ideell nederlandsk stiftelse som ble opprettet nettopp for å drive denne type virksomhet. Knutsen sitter visstnok på alt av dokumenter fra Jonathan van der Linden, så han burde jo vite dette? Eller kan det tenkes at akkurat dette ikke kommer så klart fram i dokumentene hans?

Knutsen fester heller ikke lit til BCCs forklaring om at det er vanskelig eller umulig å drive menighet uten selskaper som Finntack en del steder i verden. Det finnes mange hundre mennesker rundt omkring i verden som vil syntes hans lett sarkastiske omtale av dette er blodig urettferdig. Sannheten om Finntack, i hvert fall i den perioden jeg var i Kina og India, er også at eierne stadig tilførte penger for å holde virksomheten gående.

Jeg reiste også litt rundt til andre misjonsland i den tiden, og jeg vet at det fungerte på samme måte for eksempel i Mexico, Ungarn, Ukraina og flere andre steder. Finntack var startet av en sosial entreprenør som brant for menneskene, ikke for profitt.

Jeg kan nevne et annet, mer personlig eksempel på Gunnar Gangsøs engasjement. Jeg bodde i perioden oktober 2010 til september 2011 i Kanpur, en industriby i Nord-India. Kanpur er et sted knapt noe fornuftig menneske vil sette sin fot. Det er en av verdens mest forurensede byer. Mest kjent for skinn- og tekstilindustri, samt religiøse konflikter mellom muslimer og hinduer. Men hit reiste Gunnar Gangsø praktisk talt årlig, fra 1983, for å etablere kontakter med leverandører til Finntack, og for om mulig å treffe mennesker som kunne ha interesse for evangeliet.

Da jeg og en annen person flyttet dit høsten 2010, var Gunnar Gangsø den første til å besøke oss. Jeg har selv humpet rundt i en Indisk rickshaw-drosje (med livet som innsats) sammen med Gunnar Gangsø, og jeg har selv sett med hvilken respekt og omtanke han behandlet menneskene han der kom i kontakt med. Uavhengig av om dette var forretningspartnere eller mennesker som fattet interesse for evangeliet.

Finntack ekspanderte også i utviklingsland der det ikke gav kommersiell mening å ha virksomhet, blant annet Ukraina. Gjennom dette er det i dag mange hundre mennesker som har fått seg et yrke, et levebrød, og en mulighet til å komme sammen om sin tro.

De som vil lese mer om Gunnar Gangsøs liv og virksomhet kan lese dette intervjuet BCC Finland gjorde med Gunnar i anledning hans 75-årsdag i 2023.

Oscar Floor og Christopher Knutsen graver nå i 15 år gamle saker ut fra materialet som Jonathan van der Linden forberedte for å kjøre sin utpressingskampanje. Nå vil Knutsen altså ha en "uavhengig granskning". Jeg vil heller anbefale å lese regnskapene, artiklene på BCCs hjemmeside, og Dag Christensens bok. Der kan man tydelig lese at denne saken har vært gransket, utredet og forklart opp og i mente. Det har også, slik Finn Åge Ødegaard påpeker i artikkelen «Lån til lederne – her er fakta» vært full åpenhet om utlånene overfor lokalmenighetenes styrer.

Sannheten er nok heller at – for å bruke Jesu' ord – om noen stod opp fra de døde og forkynte at alt var i orden, så ville de fortsatt aldri blitt fornøyd.