Om mus og menn

Mannsrollen er blitt et av samtidens store diskusjonstemaer. Der hvor mannsrollen tidligere var nokså klart definert, har fremveksten av det moderne samfunnet endret rolleforståelsen radikalt. Mange menn føler seg fremmedgjort i de nye strukturene og reagerer på ulike måter. Hvordan bør vi egentlig forstå mannsrollen i det 21 århundre? Er «mannsrolle» egentlig et utdatert begrep, noe som ikke lenger er relevant? Eller er det fortsatt behov for en slik rollemodell i vårt moderne, frigjorte samfunn?

I fjor sommer presenterte kultur- og likestillingsminister Annette Trettebergstuen mannsutvalget, et utvalg satt ned for å «utrede gutter og menns likestillingsutfordringer i Norge.» Bare det faktum at man i Norge i dag ser behovet for et slikt utvalg, sier noe om de samfunnsendringene som har skjedd de siste 50 årene.

Ser man på bakgrunnen for hvorfor regjeringen mener det er behov for et slikt utvalg, blir det likevel klart hvilke utfordringer den moderne, norske mannen står ovenfor:

- Gutter gjør det mye dårligere i skole- og utdanningssystemet enn jenter.

- Menn er i mindretall blant de som tar høyere utdanning.

- Langt flere gutter og menn tar selvmord enn kvinner og jenter.

- Hver femte mann i aldersgruppen 30 til 44 år er single uten barn, ofte mot sin vilje. For der kvinner som er enslige i dag har mulighet til å få barn gjennom assistert befruktning har ikke menn denne muligheten, av naturlige årsaker.

Og skulle det oppstå skilsmisse i parforholdet er sjansen absolutt størst for at det er far som blir boende alene. Selv om andelen som velger delt bosted øker, er det fortsatt et overveldende flertall av skilsmissebarn som blir boende fast hos mor, ikke minst blant de som har lavere inntekt og utdanning.

Menn og gutter scorer altså lavere på de aller fleste statistikker som henger sammen med livskvalitet. Spesielt gjelder det en stor gruppe menn som ikke tar høyere utdanning, jobber i «tradisjonelle» mannsyrker, og som sliter med å finne seg en fast partner. De føler seg ofte også nedvurdert og tilsidesatt. Mange opplever å bli behandlet som et «problem» heller enn en ressurs som det er bruk for i samfunnet.

Så hvordan svarer mennene selv på disse utfordringene?

Andrew Tate og Jordan Peterson

En del finner svar i å dyrke et maskulinitetsideal. Her har internett og utbredelsen av sosiale medier gitt oss et vell av nye muligheter. To av de mest populære rollemodellene er den kanadiske psykologen og «selvhjelpsguruen» Jordan Peterson, og den langt mer kontroversielle britiske kampsportutøveren og influenseren Andrew Tate.

Selv om disse to har radikalt ulik oppskrift på hva et godt mannsideal består av, er det mange som ynder å trekke paralleller mellom dem. Spesielt gjelder dette mange som er skeptiske til Jordan Peterson og det budskapet han serverer. Fellesnevneren for dem blir i mange tilfeller «tradisjonell, macho maskulinitet». Både Peterson og Tate har åpenbart sterk appell til ulike grupper av gutter og menn. Likevel er det store forskjeller mellom budskapet de to presenterer for sine følgere.

Peterson peker på viktigheten av å ta ansvar for livet sitt, snakke sant, ha orden i sakene, oppføre seg ordentlig, skaffe seg utdannelse og jobb og gjøre noe meningsfylt. Tate derimot, har mest fokus på å være sterk, egenrådig og suksessfull. Suksess måles i penger, flotte biler, pene damer og andre statussymboler. Hvordan man har skaffet til veie disse tingene er ikke det sentrale, men at man har dem. Kvinner anses nærmest for å være en «forbruksvare». Der Petersons mantra har vært at menn må opptre ansvarlig, kan Tates budskap kokes ned til at mandighet representerer styrke og egenrådighet.

En annen fellesnevner for Peterson og Tate har vært religion. Men der Peterson i mange av sine foredrag de siste årene har pekt på Bibelens visdom og de bibelske fortellingene som nøkler til å forstå og handle i den verden vi lever i, har Tate på sin side valgt å konvertere til Islam, basert på sin egen oppfatning om religionens tradisjonelle kjønnsrollemønster.

Det fremstår derfor åpenbart for meg at Andrew Tate, i motsetning til Jordan Peterson, ikke på noen måte kan kategoriseres som en god rollemodell. Tvert imot fremstår det han driver med som ekstremt kynisk. Per dags dato sitter han i husarrest i sitt nye hjemland Romania, tiltalt for blant annet voldtekt og menneskesmugling. Bare tanken på at en slik person skulle være noen rollemodell for mine egne sønner fyller meg med avsky.

68-ernes frigjøringskamp

Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24 skrev den 06-mai en interessant kommentar titulert «Tilfellet Andrew Tate». Her tar Røe Isaksen nettopp opp poenget om at Tate, i mangel av bedre mannlige rollemodeller, fyller et tomrom. Røe Isaksen kaller dette tomrommet for «den maskuline krisen».

For å forstå denne krisen og dette tomrommet trekker han linjene tilbake til 1968, og studentopprøret, som også var et ungdomsopprør mot tradisjonelle kjønnsrollemønster og «patriarkatet». Målet var frigjøring av enkeltmenneske fra strukturer som binder og hindrer oss. «Ånden» fra 68-opprøret var sterkt marxistisk, preget av tanker om klassekamp, revolusjon og opprør mot nedfelte strukturer i samfunnet.

I mange år har «68-erne» og deres opprør blitt presentert for oss som banebrytende og nødvendig, og «opprørene» har i stor grad blitt hyllet som helter. Ut av denne bevegelsen vokste også andre frigjøringsbevegelser, som i dag preger samfunnet vårt i stadig sterkere grad. Ikke minst gjelder dette PRIDE-bevegelsen som kjemper for like rettigheter for skeive og transseksuelle. Mye av kampretorikken og uforsonligheten i denne bevegelsen bærer også preg av marxistisk tankegods.

Røe Isaksen peker på hvordan vi i dag hører om kjønnsroller som noe negativt, noe som begrenser oss. Men, hevder han, de er også en måte å orientere seg i verden på. De veileder oss og gir oss en ramme som vi bruker til å utvikle oss selv. Et ankerfeste – både på godt og vondt. Og det er nettopp fraværet av en slik ramme og et slikt ankerfeste personer som Andrew Tate utnytter, og som gjør at hans nihilisme og materialisme får gjennomslag.

Det fremstår for meg temmelig åpenbart at Røe Isaksen her låner mye fra nettopp Jordan Peterson i sin kritikk av Andrew Tate. Dette temaet er nemlig helt gjennomgående i mye av det Jordan Peterson peker på i sine foredrag. Behovet for retning, et mønster, en metode for å forstå og tolke verden rundt oss, som et botemiddel på nihilisme, egoisme og anarkisme.

Normoppløsning

Begrepet normoppløsning har vært mye brukt for å beskrive samfunnsutviklingen i mange vestlige land de siste 50 årene. Innen sosiologi brukes ofte begrepet Anomi for å beskrive denne prosessen. Dette begrepet er først beskrevet av den franske sosiologen Émile Durkheim på 1890-tallet, og beskriver en sosial tilstand definert av oppløsning eller sammenbrudd av moralske verdier, standarder og retningslinjer som vi som individer kan følge.

Resultatet av anomi, ifølge Durkheim, blir ofte sammenbrudd av sosiale bånd mellom individet og samfunnet rundt. Det at et menneske fremmedgjøres for samfunnet rundt seg kan i ytterste konsekvens føre til at mennesket ikke lenger kan integreres på en normal måte i samfunnet og dermed ha store vansker med å finne en jobb eller en livspartner. Det kan også i ytterste konsekvens gjøre personen til en trussel for samfunnet. Denne formen for mangel på integrasjon i samfunnet har i enkelte tilfeller ført unge menn til å begå grusomme handlinger som massedrap eller terror.

Durkheim peker også på mangelen på sosialetikk som en årsak til Anomi. Dette poenget er også det samme som Jordan Peterson på en treffende måte tok frem i foredraget sitt «Logos in Ephesus» som jeg skrev om for en tid tilbake.

Normoppløsningen i samfunnet får altså konsekvenser vi vanskelig kan ane, før de spiller seg ut foran oss. I våre dager ser vi tydelig hvordan flere konsekvenser av 68-ernes frigjøringskamp slår tilbake på oss selv. Det som skulle sette oss fri har vendt seg mot oss med full tyngde.

Hva kan gjøres?

Spørsmålet som mannsutvalget stiller seg og som sikkert mange andre også stiller seg er hvordan disse problemene kan løses. Må vi tilbake til de gamle idealene fra før 68erne? Må kvinnene tilbake til kjøkkenbenken og mennene tilbake til bilverksted og fabrikker?

Verden vil alltid utvikle seg, og utfra enhver endring i samfunnet vil det oppstå både positive og negative konsekvenser. Reaksjonære tanker om å vende tilbake til en svunnen tid er neppe løsningen, heller ikke i dette tilfellet. Dessuten har utviklingen innen moderne medisin, psykologi og andre fagdisipliner lært oss mange nye ting om oss selv, ofte ting som kan gi oss bedre svar, og som peker på andre løsninger.

Påfallende ofte viser imidlertid forskningsresultatene til at det finnes en evig visdom i det mange av oss fortsatt bærer med seg fra en over tusen år gammel kristen kulturarv. Dette har jeg også skrevet mye om tidligere, blant annet i artikkelserien om menneskeverdet. Det å gjøre Research i forbindelse med skrivingen av disse tekstene har gitt meg en helt ny bevissthet rundt viktigheten av å ta vare på nettopp disse verdiene. Verdier som er så grunnleggende for samfunnet vi i dag lever i, ting vi har tatt for gitt, men som sakte, men sikkert eroderer foran øynene våre.

Den 28-april var jeg til stede i Grieghallen i Bergen under Jordan Petersons foredrag «Beyond order – 12 more rules for life». Her brukte Peterson store deler av foredraget på å snakke om Bibelhistoriene – spesielt historiene fra Det Gamle Testamentet – og hvordan vi kun kan forstå og tolke verden rundt oss gjennom slike historier. Petersons fremhevet dessuten på nytt poenget om behovet for en etisk referanseramme, et «etos», noe som kan styre og gi oss retning.

Peterson har gjennom sitt offentlige engasjement kommet i kontakt med tusenvis av menn som nettopp har opplevd konsekvensene av normoppløsningen og endringene i samfunnet, men som gjennom hans foredrag og litteratur har fått hjelp til å gi livet mening og struktur. Det fremstår åpenbart som om engasjementet hans for denne gruppen drives nettopp av et behov for å ta et oppgjør med normoppløsningen. Og i dette ligger det også et sterkt ønske om å gjenfinne det verdifulle og bevaringsverdige i disse normene og strukturene.

For det er helt åpenbart at mye av det gamle med hell kan kastes på historiens skraphaug. Mennesker har til alle tider brukt både religiøse og politiske ideer som redskaper for å herske og dominere over andre. Jesus tok selv et oppgjør med dette i sin ramsalte kritikk av fariseerne i Matteus Evangeliet kapittel 23.

Men Jesus tok ikke bort de verdiene som fariseernes virksomhet i utgangspunktet var bygget på. I stedet avslørte han hykleriet og falskheten i det faktum at de selv ikke levde etter de verdiene, kun søkte de å skape et inntrykk av det for andre mennesker. Nettopp det å avkle og demonstrere menneskeligheten i den fariseiske gudsdyrkelsen var et vesentlig anliggende for Jesus. Og som motsetning til dette pekte Han på det guddommelige. Verdifulle og evige etiske retningslinjer for et lykkelig liv.

Nettopp religiøst hykleri og «fariseerisme» brukes ofte som argument mot kristendommens innflytelse i samfunnet. Men det er knapt nok noen kristne som er uenige i at denne formen for kristendom er negativ og skadelig. Det mange kristne peker på er behovet for å bevare helt grunnleggende verdier fra kristendommens opprinnelse. Ærlighet, arbeidsomhet, omsorg for de svake og marginaliserte, barmhjertighet, ydmykhet, trofasthet, avholdenhet, måtehold osv.

Og kanskje ligger noe av løsningen på mannsproblemet også her? Personlig tviler jeg på at det vil stå i mannsutvalges konklusjon når denne leveres i 2024. Det er i så fall trist, for jeg tror vi i vår søken etter «frigjøring» har endt opp med å frigjøre oss selv fra noe som egentlig var viktig og sentralt. Verdier som fjernes og i stedet erstattes av ulike former for hensynsløs dyrking av egoet. Hva dette gjør med oss kan vi bare ane konturene av, slik jeg har skrevet om tidligere i artikkelen «Vi trenger noe å tro på».

Om mus og menn

Noen sitter kanskje og lurer på hvorfor jeg valgte nettopp tittelen «om menn og mus» på denne artikkelen. Det er kanskje også noen som lurer på når jeg egentlig skal nevne John Steinbecks berømte roman?

«Om mus og menn» forteller en historie om to menn, og et nokså usedvanlig vennskap mellom to svært ulike karakterer. Den ene en liten, kvikk og intelligent mann, George Milton. Den andre, en kjempestor, mentalt tilbakestående mann, Lennie Small. De to er uadskillelige, vandrende rundt fra gård til gård som løsarbeidere, men med en drøm om en gang å kunne skaffe seg sin egen sted å bo.

Lennie havner imidlertid ofte i trøbbel. Han liker å ta på myke ting, spesielt små pelsdyr som mus og kaniner, men ender alltid opp med å ta livet av de små dyrene på grunn av styrken sin. Derfor må Lennie og George stadig dra videre til nye steder. Til slutt ender Lennie opp med å ta livet av en kvinne som lar han berøre det myke håret sitt, og George, for å redde Lennie fra å bli lynsjet av en rasende mobb, skyter ham i bakhodet med en stjålet pistol.

Den tragiske historien blir ofte tolket som en fortelling om ensomhet og rotløshet. George forteller Lennie stadig vekk at de er annerledes, fordi de har hverandre, og de fleste andre migrantarbeiderne som omgir dem har ingen som hverken bryr seg om dem eller tar seg av dem. De har kun seg selv.

Selv om boken ble skrevet i en annen tid og under helt andre forutsetninger, er historien nok likevel treffende gjenkjennelig for mange rotløse og ensomme unge menn i det norske samfunnet i dag. Følelsen av å stå alene mot verden, og opplevelsen av manglende empati og omtanke fra samfunnet rundt seg er et påfallende fellestrekk ved mange ensomme og desillusjonerte menns opplevelse av virkeligheten.

Og selv om det selvsagt er lite konstruktivt å dyrke en offerrolle er det dessverre ofte det mange unge menn henfaller til. Og i en slik stilling er veien kort til å hente sympati og inspirasjon fra influensere som Andrew Tate og hans følgere. Og derfra er veien til ulike former for radikalisering dessverre ofte også kort.

Så der hvor mange nå ser etter en løsning i en annen form for dyrking av egoet enn den samfunnet anerkjenner, må vi som kristne mer enn kanskje noen gang før, peke på veien til fred og glede gjennom den kristne etikken, og gjennom oppofrelsen Jesus kaller oss til.

Jesus sier til disiplene sine «Ingen har større kjærlighet enn den som gir livet for vennene sine.» For oss betyr ikke det at vi nødvendigvis skal lide martyrdøden. Men vi skal elske vår neste og gjøre det gode der vi er. Og på den måten kan vi kanskje peke hen til en bedre vei, ikke bare for desillusjonerte menn som føler samfunnet har glemt dem, men for alle mennesker.