Noen mennesker tror på Gud.

De siste årene har vi hatt en polariserende debatt om religion i Norge. Særlig når det handler om de mindre trossamfunnene. To av de største TV-kanalene i Norge, har blant annet hatt dokumentarserier om det de kaller for «lukkede miljøer». Her blir kristne minoriteter regnet med.

Dette innlegget er skrevet av en anonym gjesteskribent. Jeg planlegger å ta inn flere innlegg fra gjesteskribenter fremover.

Mennesker er forskjellige. Vi har ulike oppfatninger om alt fra politikk og kultur, til hvordan vi bør leve livene våre. Da er det viktig å ha respekt for at andre personer ser ting annerledes fra oss selv, og huske på at vi først og fremst er medmennesker. Dette gjelder særlig med religion.

Anerkjennelsen av at noen mennesker tror på Gud, må være grunnlaget for hvordan man diskuterer religion. Når dette er på plass, kan man begynne å forstå seg på hvorfor mennesker samles for å ha fellesskap i sin tro. For de aller fleste religiøse, handler det ikke om å følge karismatiske ledere, eller sette sin lit til strenge maktsystemer og disiplin. Det handler om å leve et liv forenelig med deres tro på Gud. Folks personlige engasjement kan ofte være sterkere enn man tror, noe man kan se i studier av amerikanske kristne.

Dersom man ikke legge dette til grunn, kan man spørre seg om man er i stand til å kritisere religiøse trossamfunn. Selvfølgelig kan man kritisere religiøse uten å være religiøs. Men en diskusjon som ikke baserer seg på at mennesker er genuine i søken etter noe som er større enn seg selv, vil ikke komme noen vei.

Måten mange redaksjoner vinkler saker om frikirkelig kristendom, er polariserende. Kommentarene på sosiale medier er ofte enda verre. Det er ikke uvanlig å bli beskrevet som hjernevasket, sosialt kontrollert eller bakstreversk. Dette kunne man særlig kunne se under NRK Brennpunkt sin episode om Brunstad Christian Church, der PFU mente NRK brøt god presseskikk på bakgrunn av dårlig moderering av debatten.

Når mennesker vegrer seg for å si at de tilhører en kristen forsamling, i frykt for konsekvenser og fordommer, blir den reelle ytringsfriheten begrenset. Studier viser blant annet at personer med åpenbar kristen bakgrunn, blir diskriminert i arbeidslivet.

Den kritiske mediedekningen som mange frikirkelige kristne har møtt, fører nok ikke til en erkjennelse av at de store mediehusene har rett. Den vil heller føre til en fremmedgjøring, der kristne distanserer seg fra et samfunn som fremstår som at ikke vil ha dem.

Dette går selvfølgelig begge veier. Mange møter skarp kritikk med like skarp og usaklig kritikk tilbake. Det bør være et mål at begge sider i en debatt skal møte hverandre med respekt og saklige argumenter.

Vi må akseptere at mennesker har ulike livssyn og ser saker annerledes, og tolerere at det er slik. Da er det viktig å anerkjenne at de andre kan ha gode intensjoner, selv om man er helt uenig.

Det bør ikke være et mål at alle er enige. Det bør være et mål at vi kan leve sammen som uenige mennesker.