Russisk suppe
En finsk forsker startet en serie tråder på X (tidligere Twitter) under hashtagen #vatniksoup, hvor han introduserte ulike kjente personer han mener løper Russlands ærend i en pågående propagandakrig. Hvor sårbare er vi egentlig for ondsinnede aktørers forsøk på å påvirke oss? Og finnes det noe effektivt botemiddel?
Navnet Pekka Kallioniemi sier deg kanskje lite. Men den finske forskeren fra Universitetet i Tampere har de siste årene blitt et stadig større fenomen i sosiale medier, med sine ulike tråder på X (tidligere Twitter) under hashtagen #vatniksoup. Her presenterer han ulike kjente (og noen mindre kjente) aktører innen akademia, politikk, media og andre som han mener på ulike måter bidrar til å fremme et russiskvennlig narrativ. Dette ser han i sammenheng med en pågående desinformasjonskampanje russiske myndigheter har rettet mot mange vestlige land.
(Begrepet Vatnik er russisk sjargong som i denne sammenhengen beskriver en person som vedvarende og aggressivt støtter opp under og forsvarer den russiske propagandaen. Begrepet er i utgangspunktet lite flatterende).
Startet i Finland
Kallionemis originale intensjon med prosjektet var å avdekke slike kampanjer i hjemlandet Finland. Han skrev da hovedsakelig om finske påvirkere som han mente fremmet russisk propaganda. «Jeg skrev om dem, det ble populært og da begynte jeg å skrive om internasjonale aktører også» uttalte han i et intervju til fagbladet journalisten i mai 2023.
Trådene på X har han også samlet og presenterer dem på en egen nettside. Totalt presenterer Kallionemi flere hundre personer, organisasjoner, fenomener eller selskaper som han mener på ulike måter driver med eller fremmer russiskvennlig desinformasjon.
Et kjapt søk gjennom listen avdekker en rekke svært kjente navn, også personer jeg selv følger eller har fulgt på sosiale medier. Både Pave Frans og Jordan Peterson figurerer i «suppen» til Kallionemi, om enn dog som noe mer perifere figurer. Peterson og Pave Frans karakteriserer han mer som personer som ved sine ytringer bidrar til å fremme et russiskvennlig narrativ enn som faktiske medløpere. Det samme gjelder forøvrig (kanskje mindre overraskende) personer som Elon Musk og Tucker Carlson.
Også Norge er representert ved statsviteren Glenn Diesen. Diesen er ansatt ved Universitetet i Sør-Øst Norge. Han har figurert en rekke ganger på statlige Russiske TV-kanaler, og er fast bidragsyter på steigan.no, et norskspråklig, anti-vestlig nettsted drevet av den tidligere AKP-ml lederen Pål Steigan.
Kallioniemi levner imidlertid Diesen liten ære, og karakteriserer han som et «klassisk talerør».
NRKs problem med Russisk desinformasjon
I følge Kallioniemi er en sentral del av den russiske strategien å «oversvømme» de ulike plattformene med informasjon som er vanskelig å verifisere. Det gjør jobben for tradisjonelle journalister svært vanskelig, siden det å faktasjekke den enorme mengden informasjon i praksis er umulig.
Dette har allerede vist seg ved flere anledninger i NRKs dekning av Russlands invasjon av Ukraina, noe Bjørn Johan Berger har påpekt flere ganger, og som også Cornelia Kristiansen i M24 skriver svært godt om her.
Det er neppe slik at NRKs journalister med viten og vilje deler Russiske propagandasaker, slik mange av propagandistene Kallioniemi lister opp gjør, men på grunn av manglende kildekritikk og faktasjekk blir til dels svært villedende påstander fra Russiske nyhetsbyråer presentert som «fakta» av NRK.
Det betyr selvsagt ikke at det er umulig å avdekke propagandaen, men det er vanskelig når man samtidig vil være først ute med nyheter, og man ikke allokerer tilstrekkelig med ressurser til faktasjekk. Det er enda vanskeligere når man, slik NRK ofte prøver på, vil prøve å skape en slags «balanse» i dekningen av konflikter. Problemet til NRK er at de ofte ender opp med såkalt «falsk balanse», og dermed skaper et inntrykk av at personer som Glenn Diesen eller andre bare representerer et slags «alternativt syn», mens de i realiteten gir mikrofonen til russiske apologeter som fremmer desinformasjon.
Kallioniemis fagområde er teknologi, spesielt sosiale medier og algoritmer. Han har derfor inngående kunnskap både om hvordan sosiale medier fungerer, hvordan de best kan brukes og misbrukes, og hvordan statlige aktører som søker størst mulig gjennomslag for sitt budskap kan oppnå dette. Han bruker selv aktivt sosiale medier, ikke bare X, men også for eksempel Instagram. Han er også flink til å bruke humor og sarkasme, slik dette er et godt eksempel på:
https://www.instagram.com/p/C4vwrHQNOaz/?utm_source=ig_web_copy_link&igsh=MzRlODBiNWFlZA==
En håpløs kamp?
Det kan imidlertid fremstå som om kampen Kallioniemi og andre fører, mot desinformasjon, falske nyheter og ekkokamre på sosiale medier er en temmelig håpløs oppgave. Begynner man å dykke ned i disse «kaninhullene» risikerer man selv å bli radikalisert, eller i alle fall sterkt påvirket av innhold som er designet for å provosere og skape engasjement, først og fremst sinne og indignasjon. Selv om enkeltpersoner gjør en stor innsats for å avdekke denne virksomheten, ser utviklingen bare ut til å akselerere.
Nylig leste jeg en interessant kronikk av den tyske politikeren Carsten Brosda, publisert hos Project Syndicate. Han skriver treffende om hvordan drømmen om den «digitale ideenes og meningenes markedsplass» har blitt pulverisert av falske nyheter, trolling og konkurranser om hvem som skriker høyest. «De som mestrer oppmerksomhetsspillet vinner for en stund, men de produserer som oftest mer støy enn opplysning.»
Brosda skriver videre at «I dag omgjøres ikke borgernes misnøye med tingenes tilstand til omhyggelig formulerte politiske argumenter, fordi det ganske enkelt er langt enklere å bare slenge ut en «tirade» på nettet. Resultatet blir at den offentlige oppmerksomhet domineres av stemmer som representerer ytterkantene, og konsensus føles lengre unna enn noen gang.»
Dette er en svært treffende beskrivelse av hvordan den offentlige debatten og meningsutvekslingen stadig oftere fremstår.
Så hva kan gjøres for å gjøre fremtidige generasjoner mer motstandsdyktige og kritiske til det de ser og leser på sosiale medier?
Ayaan Hirsi Ali
Ayaan Hirsi Ali, som jeg tidligere har skrevet om, har startet et nettsted kalt «Restoration», hvor formålet er å «dele ideer for hvordan vi kan reparere de ødelagte institusjonene i samfunnet vårt».
Hirsi Alis fokus er hvordan de vestlige samfunnene, grunnlagt på sentrale prinsipper som individuelle rettigheter, folkevalgte myndigheter, toleranse for annerledeshet og en forpliktelse til pluralisme, i økende grad er under angrep fra flere kanter. Ikke minst fra autoritære anti-demokratiske stater som søker makt og innflytelse. Hun ønsker å rette fokus mot viktigheten av å bevare og verne om disse prinsippene.
The Free press og University of Austin
I USA har en rekke andre mediepersoner og akademikere etablert nye, alternative institusjoner med liknende formål. Journalisten Bari Weiss, som tidligere jobbet for The New York Times har etablert nettavisen «The Free Press».
Flere akademikere, forfattere og kjente mediepersonligheter har gått sammen om å etablere University of Austin, som en reaksjon på utviklingen av en stadig mer radikalisert kultur innen akademia. Her er målet en tilbakevending til den opprinnelige ideen som akademia er grunnlagt på, nemlig fokus på læring og kunnskap, ikke politikk og radikal aktivisme.
Opplæring, utdanning og regulering
Kallioniemi etterspør også bedre utdannelse og mer fokus på kritisk tenkning og kildekritikk. Andre mener vi trenger mer og bedre regulering av sosiale medier, blant annet den norske ytringsfrihetskommisjonen.
Carsten Brosda er også opptatt av regulering, men mener også at de demokratiske kreftene i åpne samfunn har gjort for lite for å motvirke denne manipuleringsstrategien. Han peker på hvordan et meningsmangfold fint burde kunne eksistere, samtidig som vi kan enes om noen felles overordnede mål for fremtiden.
Brosda tar også til ordet for bedre beskyttelse av journalistikken gjennom lovgivning. Han argumenterer også for at non-Profit baserte mediaplattformer bør støttes bedre enn i dag for å sikre et mangfold av stemmer. Mye av det han argumenterer for er systemer som ligner veldig på det som allerede eksisterer i Norge i dag gjennom den offentlige pressestøtten, som i praksis holder liv i det norske mediemangfoldet. Men spørsmålet er om det er nok? Og om det er den beste løsningen?
Journalister skriver ofte saker om fagområder som er både komplekse og omfattende. Svært ofte blir det tydelig at journalistene har veldig begrenset kunnskap om fagområdene de dekker. Likevel er det forventet at de kan skrive presist og relevant om et svært bredt spekter av komplekse temaer som andre bruker år på å studere.
Journalistene og mediehusenes svar på dette er som oftest å rådføre seg med ulike eksperter. Men selv ekspertene er ofte begrensede i sin kunnskap. Og ikke sjeldent tar de også feil i sine analyser. For eksempel har både Julie Wilhelmsen og Tormod Heier blitt kritisert for sine uttalelser i forkant av den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022 (man kan saktens diskutere hvorvidt all kritikken de fikk var fortjent eller relevant, men det blir en annen debatt).
Dessuten er det, i alle fall i norsk sammenheng, mye «resirkulering» av eksperter. Når de samme ekspertene brukes igjen og igjen, gjentar de ofte også de samme argumentene og talepunktene. Blir vi nødvendigvis klokere av det?
Viktig og riktig ambisjon
Til tross for alt dette er likevel Brosdas ambisjon, som for øvrig også sammenfaller med hvordan norsk mediepolitikk i stor grad er organisert i dag, både viktig og riktig. Det er behov for et mediemangfold. Det er også behov for å verne den seriøse, etterrettelige journalistikken, og ikke sidestille den med aktører som sprer falske nyheter. Og det er behov for økt kompetanse hos mediehusene, hvis de skal være i stand til å oppfylle sitt viktige samfunnsoppdrag.
Men det fordrer at medieaktørene selv, som for eksempel NRK, tar disse utfordringene tilstrekkelig på alvor. I dag fremstår det ikke som at de gjør det. I stedet for å dekke saker med mer dyptgående, seriøs journalistikk, løper NRK selv etter populister og demagoger.
Når vi har et offentlig finansiert mediehus med store ressurser og muligheter for å drive grundig og seriøs journalistikk som lager «Tik tok videoer» på 1.5 minutt for å forklare komplekse saker, er det en oppskrift på å bygge tillit og informere og opplyse befolkningen?
NRK har dog sitt eget utenriksprogram, URIX, som sendes hver onsdag og hvor de diskuterer aktuelle utenrikssaker. Programmet kringkastes i beste sendetid og er på ca. 25 minutter. Men jeg har til gode å se et URIX program de siste årene som har opplyst meg eller bidratt til å gi meg en bedre forståelse. Tvert imot har det ofte vært både forvirrende og rent ut sagt fordummende å se på. Dessverre.
Når jeg leser saker skrevet for eksempel av The Free Press eller andre internasjonale medieaktører, og sammenlikner med hvordan NRK dekker de samme sakene spør jeg meg selv av og til om de pengene som går til finansiering av NRKs virksomhet virkelig blir godt brukt. Selvsagt produserer NRK også mye bra (både gode dramaserier og mye bra barneprogrammer), men nyhetsdekningen, ikke minst utenriksdekningen, er til tider katastrofalt dårlig.
I januar 2023 la Bernt Aksel Larsen ut boken «Ytringskamp eller statsfinansiert mobbing?» på sin private blogg. I den forbindelse skrev han også en kommentar til temaet, som et innspill til rapporten. I sin anbefaling, som han også sendte inn til kultur- og likestillingsdepartementets høring, tar han til ordet for å øke pressestøtten for å kunne heve fagkompetansen i norske redaksjoner.
Det er liten tvil om at flere mindre, norske mediebedrifter ofte dekker utenrikspolitikken langt bedre enn de store mediehusene som NRK. Det finnes gode eksempler på dette, på begge sider av medielandskapet. Jeg har tidligere omtalt for eksempel Minerva. Dag og Tid er et annet eksempel. Klassekampen har, til tross for sin åpenbare slagside, ofte gode artikler og interessant og opplysende meningsinnhold. Gode alternativer finnes altså, både på høyre- og venstresiden.
Likevel leses disse avisene kun av en brøkdel av de som følger NRKs nyhetsdekning. Det overveldende flertallet av mediebrukere i Norge leser aldri hverken Minerva eller Dag og Tid.
Noen vil kanskje kalle meg en elitist, og mene at man ikke kan forvente at folk skal ha vilje og evne til å sette seg inn i komplekse problemstillinger. «Folk flest vil ha et enkelt svar med to streker under». Det er godt mulig, og kanskje nettopp derfor er det så mange som lar seg lokke av «den russiske suppen», hvor aktørene ofte tilbyr nettopp denne typen forenklede fremstillinger.
Men siden sakene som dekkes ofte er komplekse og mangefasetterte vil en unyansert, grunn «Tik tok» tilnærming være grovt urettferdig og fordummende. Og med en slik dekning risikerer man også å sende «folk flest» rett i fanget på de russiske suppekokkene. Det er vi alle sammen neppe særlig godt tjent med.
Les også gjerne det jeg tidligere har skrevet om temaene her: