Sklir evangelikalsk kristendom i liberal retning uten å snakke om det? - Del 1

Journalist og filosof Andreas Masvie bragte tidligere i høst opp et viktig tema. Hvilket forhold har mange kristne til hva som egentlig er helt sentrale premisser for troen deres? Masvie mener store deler av kristenheten i dag preges av det som kalles "moralterapeutisk deisme". Han mener "troen blir en slags psykologisk støttepinne". Stemmer det? Og hva betyr det i så fall for hvordan kristendommen vil utvikle seg?

Andreas Masvie er en stemme jeg har lagt merke til, og som jeg har hatt stor glede av å følge. Han skriver ofte veldig innsiktsfulle og gode tekster om sentrale verdispørsmål som har vært viktige for meg personlig. Derfor ble jeg nysgjerrig da avisen Dagen skrev om hans siste prosjekt, om konservative kristne som, tilsynelatende nærmest umerkelig, endrer standpunkt i viktige verdispørsmål.

Det konkrete eksempelet Masvie viser til er en debatt som har pågått blant kristne i Norge i en årrekke, nemlig likekjønnet samliv og ekteskap. Innen mer liberale kirkesamfunn har det lenge pågått en utvikling i retning av større aksept for dette. Denne utviklingen har samtidig også vært tett knyttet til såkalt liberalteologi.

Mange tenker kanskje umiddelbart på liberalteologi som teologer med et liberalt syn i verdispørsmål. Men liberalteologi handler mer om hvilke premisser man legger til grunn for teologien. Slik jeg ser det handler dette i all hovedsak om tre forhold:

1. Synet på arvesynden.

2. Betydningen av Jesu person, hans frelsesverk og Jesu helt spesifikke rolle som Guds sønn.

3. Hvilken rolle Bibelen spiller som autoritet og rettesnor i ulike verdispørsmål.

De av mine lesere som har en viss grunnleggende kjennskap til teologi, vet selvsagt at ingen av disse diskusjonene er av nyere dato. Tvert imot er dette diskusjoner som er like gamle som kristendommen selv.

Viktigheten av disse temaene for kristne oppsummeres treffende slik 1500-tallsreformatoren Jean Calvin sa det:

 «Summen av sann visdom er denne: kunnskap om Gud og om oss selv.»

Så mener Masvie da at dette er en ny debatt?

Mitt inntrykk er ikke at han mener dette er en unik og ny debatt, men at det først og fremst handler om de som nå målbærer et nytt syn i disse verdispørsmålene, og hvilken teologi de selv hevder å legge til grunn for sine nye standpunkter.

Masvie trekker konkret frem to teologiske størrelser. Den ene er Terje Hegertun, teologiprofessor, pinsevenn og mangeårig redaktør av "Korsets Seier". Den andre er Harald Hegstad, som er professor i systematisk teologi ved MF vitenskapelige høyskole og medlem av kirkemøtet.

Begge disse har i årtier vært målbærere av en tydelig teologisk tradisjon, som har lagt vekt på å være bibeltro, hvor begreper som arvesynd, frelse og gjenfødelse ved ånden har stått sentralt.

Men de siste årene har begge disse inntatt et tydelig standpunkt i den tidligere nevnte samlivsdebatten, til forsvar for likekjønnede relasjoner. Dette er et klart brudd med deres teologiske tradisjon, men et vel så interessant og oppsiktsvekkende moment er hvordan de argumenterer for sitt endrede syn.

Begge to argumenterer nemlig nå utfra en erfaringsbasert teologi, hvor det er spesifikt homofiles egne erfaringer som legger grunnlaget for det endrede synet. Hegstad uttalte til Vårt Land i november 2022 at "Det går dessuten ikke an å «gjemme seg bak Bibelen», uten å forholde seg til og ta ansvar for konsekvensene av sin egen bibelbruk og bibeltolkning. Dersom mennesker lider på grunn av vår bruk av Bibelen, er det ikke Bibelens ansvar, men vårt."

Det sentrale i Hegstads argumentasjon er de problematiske og vonde erfaringene mange homofile har hatt i møte med kristne menigheter og kirkesamfunn som har definert deres samliv som synd og ikke har vært villige til å lytte til argumentet om at deres erfaring er at deres forpliktende samliv kan være like trofast og kjærlighetsfullt som et heterofilt samliv.

Hegertun peker på konteksten bibeltekstene som omhandler homofilt samliv er skrevet i, og hevder Paulus i disse tekstene refererer til en promiskuøs livsstil generelt, og ikke spesifikt homofilt samliv.

Både Hegstads og Hegertuns argumentasjon fremstår både som overbevisende, samvittighetsfull og etisk relevant. Ikke minst gjør det at de fremstår som «gode mennesker». Derfor er det også mange som kjøper argumentene deres. Hvem vil vel ikke være et godt menneske?

Men de teologiske implikasjonene av standpunktene Hegstad og Hegertun inntar er likevel massivt problematiske, på flere måter. Og det er nettopp dette jeg tror Masvie blant annet forsøker å adressere med sitt engasjement.

Moralterapeutisk deisme

Masvie peker i sin analyse på begrepet «moralterapeutisk deisme» (for enkelhet skyld vil jeg i fortsettelsen bruke forkortelsen MTD), for å beskrive mange kristnes faktiske holdning til troen. Begrepet kommer fra sosiologen Christian Smith, som i 2005 utgav boken «Soul Searching: The Religious and Spiritual Lives of American Teenagers» sammen med Melinda Lundqvist Denton. Boken baserte seg på et mangeårig forskningsarbeide for å avdekke hvilke holdninger tenåringer i USA faktisk hadde til religion og spiritualitet (På youtube finnes blant annet dette foredraget Christian Smith holdt om forskingen og funnene sine i 2008).

De sentrale premissene i MTD er ifølge Masvie følgende:

-          Gud har skapt verden

-          Det gjelder å gjøre godt mot hverandre

-          Det gjelder å bli lykkelig

-          Gud trenger ikke være spesielt involvert i livet bortsett fra når det oppstår problemer.

-          Gode mennesker kommer til himmelen når de dør.

Det Masvie hevder er at dette ikke bare er den normale måten å tenke på blant liberale kristne (det er knapt nok noen overraskelse), men at det også i økende grad er et tankemønster som gjør seg gjeldende blant tradisjonelt konservative kirkesamfunn, både blant de tradisjonelle lekmannskristne og de konservative høykirkelige.

Masvie omtaler dette som «nye svar i hjertene». Han peker på flere sentrale faktorer som årsakene til at dette skjer, blant annet et indre undervisningsvakuum, ytre «skeptiske blikk», vonde erfaringer som løftes frem, og en endret sosiologisk virkelighet. Det er nettopp disse momentene både Hegertun og Hegstad nevner som utslagsgivende til at de har endret standpunkt i det spesifikke verdispørsmålet om likekjønnet samliv.

Alt dette er også gjenkjennelig for meg som tilhører et kristent trosfellesskap som målbærer et tradisjonelt syn på ekteskap og samliv. Det samme er de ofte nokså famlende og litt usikre svarene i denne typen verdispørsmål, som jeg ofte opplever at mange griper til i forsvar av sin egen overbevisning, i møte med liberale troende med nyvunnet teologisk selvtillit og sterke personlige historier å vise til. Nettopp fordi tenkningen til mange kristne i større eller mindre grad preges av de sentrale premissene i MTD, fremstår det konservative grunnsynet mer og mer uforståelig, ja til og med ubarmhjertig.

Og når stadig flere sterke personlige historier ser dagens lys, fremstår det for mange som om en endring i retning av mer liberal teologi på dette området syntes som en uunngåelig konsekvens av «historien».

Men er det virkelig så enkelt?

Selvsagt ikke. Og ser man på kristendomshistorien blir det også raskt åpenbart hvorfor.

Jeg vil i del 2 av denne artikkelen komme tilbake til kristendomshistorien og de 3 sentrale premissene, og forsøke å gi en forklaring på hvorfor jeg mener liberalteologien og MTD ikke holder vann.