Sklir evangelikalsk kristendom i liberal retning uten å snakke om det? - Del 2

I det forrige innlegget i serien pekte jeg på fenomenet "moralterapeutisk deisme" (kalt MTD) og hvordan dette i stor grad preger kristendomsforståelsen hos mange kristne i dag. Jeg introdusertee også begrepet liberalteologi, og forklarte hva jeg legger i dette begrepet. Hva er så problemene med MTD og liberalteologi? Hvorfor holder det ikke vann? Og hva bør kristne gjøre i møte med en slik tankegang?

Arvesynden

Det første problemet liberalteologien og MTD støter på, er arvesynden, eller synden og dermed ondskapens inntog i verden og naturen, og dermed også i menneskeslekten, gjennom syndefallet.

Eksistensen av ondskap i verden har vist seg å være vanskelig å benekte. Mange har forsøkt å rasjonalisere eller forklare hva som kan være årsaken, eller forsøkt å finne en vei rundt. Likevel har det vist seg vanskelig å komme rundt det faktum at mennesket har en kapasitet til ondskap i seg.

Denne ondskapen har manifestert seg gjennom alle tider på ulike måter. I det 20 århundre ikke minst i form av politiske massebevegelser. Nazismen men dens uhyrlige forbrytelser er et eksempel. Men også i ulike kommunist- og fascistregimer hører vi historier om ubegripelig menneskelig ondskap, systematisk undertrykkelse, tortur og vold satt i system, med mål om å tvinge andre mennesker til underkastelse og konformitet.

I moderne tid har terroristgrupper som IS vist oss hvordan menneskelig ondskap fortsatt kan drive mennesker til de mest uhyrlige overgrep.

Men mange av oss opplever også at synden manifesterer seg stadig vekk i dagliglivet til oss helt vanlige mennesker. Der tar den form av familiekonflikter og samlivsbrudd, utroskap, mobbing, svik og svindel, og en rekke andre laster som, oss mennesker imellom, forekommer mer eller mindre hele tiden. Selv om vi ikke liker å innrømme det, er og blir det en realitet. Og følgene av alle disse tingene blir i større eller mindre grad menneskelig lidelse. Enten vi liker det eller ikke.

De aller fleste kristne tradisjoner regner syndens opprinnelse i verden fra syndefallet, Adam og Evas ulydighet mot Gud i Edens Hage. Denne læren om den opprinnelige synd er formulert av Paulus i Romerbrevet, kapittel 5, vers 12 til 21. I vers 12 står det: 

“Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker fordi alle syndet.»

Tilbake til premissene som legges til grunn for MTD. Den observante leser vil sikkert allerede ha merket seg at hvis vi legger syndefallet og menneskets kapasitet til ondskap til grunn, får vi et grunnleggende problem i møte med premiss nr 2, «det gjelder å gjøre godt mot hverandre». For hvordan kan falne mennesker klare det?

Jesus som verdens frelser

Og her kommer vi til det andre teologiske premisset, nemlig synet på Jesus og Hans rolle, ikke bare som «moralfilosof» med gode livsveiledende råd og anbefalinger, men som verdens frelser. Men først litt bakgrunnsdetaljer rundt tankene om Jesus som «moralfilosof».

Ideen om at Jesus først og fremst var en moralfilosof, en «mann med gode tanker», er også godt kjent fra kristendomshistorien. Professor Emeritus ved MF Vitenskapelig Høyskole, Bernt Oftestad, bruker begrepet «den historiske Jesus» for å beskrive denne tankegangen.

Mye av dette tankegodset påvirket det som senere skulle bli Universalisme. Ideen om at alle religioner inneholder visse grunntanker om hva som er rett menneskelig adferd. Enkelte kristne Universalister forkaster dermed også Jesu unike rolle som Guds sønn og verdens frelser. Da står man igjen med ham som «moralfilosof», på linje med Buddha og Konfucius.

Liberalteologien har sin moderne opprinnelse blant annet hos teologen Friedrich Schleiermacher. Teologene i kretsen rundt Schleiermacher var inspirert av opplysningstidens tanker om rasjonalitet, og hadde et ønske om å forklare sammenhenger vitenskapelig og med basis i evidens. Dette kom ofte i konflikt med bibelske prinsipper, hvor troen på den guddommelige åpenbaringen og Guds allmakt stod sentralt. Løsningen ble å forankre troen i en felles menneskelig opplevelse og forståelse, heller enn i konfesjoner og bibelske sannheter. Det er dette man i dag i all hovedsak omtaler som liberalteologi.

De som forfektet liberalteologien mente dessuten at bibeltekstene ikke kunne tolkes som «Gudsinspirerte bud» som måtte følges og lydes, men måtte forstås og fortolkes i den sammenheng de var skrevet. De utfordret de tredje teologiske premisset, Bibelens autoritet. Det sentrale dogmet fra reformasjonen, «Sola scriptura» - «skriften alene», som holdt bibelen som den eneste legitime basis for tro og lære, var ifølge liberalteologene ikke holdbart.

Schleiermachers kanskje fremste argument var at Gud bare kunne oppleves gjennom følelser. Han kunne ikke forstås rasjonelt. Religion var en følelse av absolutt avhengighet av Gud. Et annet sentralt element var at tro kun oppleves i et fellesskap, aldri alene. Dermed ble teologi noe som reflekterte en spesifikk religiøs kontekst.

Basert på dette fremstår både Hegertun og Hegstads argumentasjon i denne konkrete saken åpenbart som liberalteologi, til tross for at de avviser dette. Det ser for meg ut som om de argumenterer utfra et helt åpenbart liberalteologisk bibelsyn og grunnsyn. Jeg tror man må ha klart for seg hvor problematisk implikasjonene av et slikt teologisk grunnsyn blir, hvis man legger det til grunn for hvordan man videre forholder seg til bibeltekstenes autoritet.

For å vende tilbake til Jesus, og hans rolle i løsningen av «syndens problem». Videre i Romerbrevet kapittel 5, vers 18 og 19 står det: «Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. 19 Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige.»

Altså gav Jesu lydighet mot Guds bud muligheten til rettferdiggjørelse for «de mange». Han var altså ikke bare en «mann med gode tanker», men han var også et sonoffer for hele menneskehetens synd. Dette beskrives kanskje aller best i Brevet til Hebreerne, men det mest kjente og kanskje mest effektive formuleringen finner vi i Johannes Evangelium, kapittel 3, vers 16 (ofte bare kalt «Den lille bibel»):

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.»

Altså er troen på Jesus og det verk han utførte i sitt korte liv her på jorden helt sentralt. Uten en frelser, intet frelsesverk.  

Utenom dette er selvsagt også etterfølgelsen av Jesus som vårt forbilde, et viktig anliggende i mange kristne tradisjoner. Også i mitt trossamfunn er dette helt sentralt. Men forsoningen, det at Jesus gav sitt liv for oss og på den måten ble vår frelser, er en forutsetning for i det hele tatt å kunne ha mulighet til å etterfølge Jesu eksempel. Uten forsoningen var vi fortsatt i våre synder.

Bibelens autoritet

Det siste punktet handler om Bibelens autoritet, ikke bare som en moralsk rettesnor eller «veikart til det gode liv», men som Guds evige bud og lover, som skal «skrives i vårt hjerte og vårt sinn» og hvor Gud setter lydighet mot disse som forutsetning for evig frelse. Helt sentralt i dette står Jesu egen lære slik den fremkommer i evangeliene, samt brevene fra Apostlene Paulus, Peter, Johannes, Judas og Jakob.

Selv om apostelmøtet i Jerusalem, som er gjengitt i Apostlenes Gjerninger, slo fast at de ytre ting i loven ikke skulle pålegges hedningene, er det fortsatt mange som ikke liker en bibeltro kristendomsforståelse som tyr til argumenter om at «du oppfyller jo ikke Moseloven, selv om Jesus sier rett ut at «ikke en tøddel i loven skal forgå», og at «han er kommet for å oppfylle loven». Så hvordan kan dette henge sammen?

I utgangspunktet er det jo også et relevant spørsmål. Og svaret bærer jo også i seg noen interessante implikasjoner.

I denne sammenhengen vil jeg konkret vise til to bibelord som argument. Det ene er Jesu ord i Matteus Evangelium kapittel 22. Her ble han utfordret av en fariseer om hvilket bud som var det største i loven.

Han svarte: «‘ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Det andre er Paulus brev til Romerne, kapittel 8, vers 3-4: «Det som var umulig for loven, siden den sto maktesløs fordi vi er av kjøtt og blod, det gjorde Gud. Han sendte sin egen Sønn som syndoffer, i samme slags kjøtt og blod som syndige mennesker har, og holdt dom over synden i oss.  4 Slik ble lovens krav oppfylt i oss som ikke lever slik kjøttet vil, men slik Ånden vil.»

Jesus peker på hvordan lovens oppfyllelse handler om å elske Gud og sin neste. Og Paulus peker på hvordan lovens krav kun kan oppfylles i de som «lever slik Ånden vil».

Altså oppfylles ikke loven i det nye testamentet ved å følge Moselovens mange bud og regler, men ved å elske Gud, og vår neste. Dette kan vi imidlertid kun gjøre ved å «leve slik Ånden vil», altså være lydig mot Den Hellige Ånd. Det som var umulig før Jesus er nå blitt mulig ved Jesu verk. Lovens krav kan virkelig oppfylles i oss.

Noen tolker dette til at Jesus, ved sitt sonoffer, har oppfylt loven på våre vegne, og at vi derfor ikke trenger å oppfylle den. For meg er dette en feiltolkning. Tvert imot mener jeg Paulus gjør det helt klart at lovens krav kan oppfylles i de som lever «slik Ånden vil». Dette har også med min egen sinnsinnstilling å gjøre.

Toleranse og aksept

Men er ikke da det å vise toleranse og aksept en kjærlighetshandling, slik som Jesus foreskriver? Er det ikke et ypperlig uttrykk for kjærlighet? Paulus beskriver kjærligheten i første brev til Korintierne, kapittel 13. Her skriver han blant annet at «den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.» Skulle den ikke da kunne bære over, akseptere og tolerere andre menneskers livsstil, selv den som kristendommen definerer som syndig?  

Slik kan det se ut. Men hvis man legger til grunn synet på synden, slik det første premisset viser til, blir bildet annerledes. Da er en slik «aksepterende kjærlighet» plutselig langt mer problematisk. Og ikke minst hvis man mener Gud straffer synd, ja ikke bare det, men at et menneskes synd også ødelegger dette menneskes liv. Da vil det jo være maktpåliggende å advare mot nettopp dette. Og nettopp det å fremholde en slik advarsel sterkt og tydelig, vil være et uttrykk for kjærlighet. Ikke å bifalle og applaudere det.

Det gir selvsagt ingen rett til å tvinge noen til å følge deres overbevisning. Men det demonstrerer likevel hvor maktpåliggende det er for kristne som er overbevist om den faktiske eksistens av synd og ondskap, å fremholde dette klart og tydelig, og argumentere for hvorfor de mener nettopp synden er kilden til ødeleggelse og fortapelse. Og samtidig peke på hvor løsningen på problemet ligger.

Den sanne kristendom

Hva konstituerer «den sanne kristendom»? Dette er kanskje klodens mest diskuterte spørsmål, og neppe noe alle kristne vil bli enige om med det første. Men for meg er det åpenbart at den sanne kristendom på en eller annen måte er nødt til å ta stilling til de tre sentrale problemstillingene jeg nevner i denne teksten. Arvesynden og ondskapens eksistens. Jesu rolle som Guds sønn og menneskesønn, og som verdens frelser gjennom inkarnasjonen. Bibelens autoritet som Guds ord.

Både Bernt T. Oftestad, som selv er professor ved MF, og pastor og teolog Fredrik Stormark fra Pionerkirken i Stavanger argumenterer for mye av det samme i hvert sitt leserinnlegg i avisen Dagen. Begge argumenterer svært godt mot en form for subjektivisme som underlegger all fortolkning av bibeltekstene under menneskelig erfaring. Stormark skriver blant annet: «Vi trenger åpenbaringen, Guds tiltale utenfra. Ellers rår forvirring, og i motsetning til hva vi kan tenke; den oppleves ikke nødvendigvis ond eller unaturlig av oss.» Eller sagt med bibelsk språk: «Uten åpenbaring blir folket ustyrlig, salig er den som holder loven.»

Oftestad skriver: «Om man hevder om troen og troslivet «at det kan ei forklares, det kan blott erfares», da har man et paradigme som er felles med den liberale teologi: kristentro er en følelse.» Nettopp dette er i kjernen av det problematiske ved liberalteologien og dens forklaringsmodeller for de viktige kristne problemstillingene knyttet til arvesynd, Jesus og bibelens autoritet.

En kristendom som ikke kan gi gode svar på disse problemstillingene, men som enten bortforklarer dem eller avviser dem, kan umulig bli en god veileder til sanne kristne verdier. En kristendom som sier at «det gjelder å være gode mot hverandre» uten samtidig å forklare hvorfor det så ofte ikke lykkes eller til og med går helt galt, kan ikke svare tilfredsstillende på helt grunnleggende spørsmål mennesket har stilt seg selv helt fra tidenes morgen.

En kristendom som sier at «Gud ikke trenger å være spesielt involvert i livene våre, bortsett fra når det går galt» tar ikke innover seg hvor avhengige vi mennesker er av Gud for vår blotte eksistens. Ei heller hvilken sentral rolle Jesus, Guds sønn, spiller i hele frelsesverket.

Derfor mener jeg det er helt avgjørende av kristendommen holder fast ved de sentrale premissene, og forkynner disse skarpt og tydelig. Det vil også hjelpe de kristne i forsamlingene til å opprettholde klarhet rundt det samme, noe som igjen vil være til stor hjelp for å avvise den type «utvannet» teologi som MTD representerer.

Denne teologien har gjennom historien dukket opp flere ganger, men har gang på gang vist seg å ikke holde stand. Å bygge sin kristentro på en slik teologi samsvarer i mine øyne med å bygge sitt hus på sand. Det blir ikke stående på prøvens dag. En kristendom som tar synden, Jesu verk og Guds bud på alvor, har imidlertid vist seg å være levedyktig, fra generasjon til generasjon.