“Snøfalls” kristne budskap

I likhet med mange andre nordmenn har jeg I adventsperioden fulgt med på NRK Barne-TVs julekalender “Snøfall 2”. Jeg har latt meg begeistre den rike fantasiverden som utspiller seg, og har blitt rørt av de sterke personlige historiene. Men aller mest har jeg blitt begeistret for det enormt sterke kristne budskapet serien formidler – selv uten å nevne en eneste referanse til kristendommen.

NB: Inneholder "spoilers", så ikke les videre hvis du ikke har sett ferdig til og med episode 22 av serien og ikke ønsker å vite den videre handlingen!

Mange vil kanskje stusse over at en julekalender som ikke inneholder en eneste referanse til den kristne julefortellingen skulle være preget av helt grunnleggende kristen tenkning. Men hvis man går nærmere inn i historien, karakterenes egen reise og ikke minst – de dilemmaer og tilsynelatende uoverstigelige hindringer de skal overvinne – trer det frem et bilde av en fortelling gjennomsyret av kristen etikk, symbolikk og ikke minst verdier.

Kort oppsummert i de tre evigvarende dydene som Paulus skriver skal bli stående til evig tid: «Tro, håp og kjærlighet».

Som for eksempel håpet, og troen på at alt skal bli bra til slutt, som er en drivende motivasjon og kraft hos "Pil", den unge julenisselærlingen, som plutselig får ansvaret for «Snøfall» når julenissen «Julius» blir borte. Det er troen og håpet som hjelper ham til å holde mote oppe hos de andre i «Snøfall.

Og «håpet» - ledestjernen som leder Noah ute på den kalde og mørke vidda, hvor «Julius» og «orakelet» er fanget av «mørke».

Og ikke minst «kjærligheten», som illustreres gjennom den lille, magnetiske steinen som den kreftsyke moren gir Noah. Og nettopp kjærligheten til moren, troen og håpet på at han skal møte henne igjen, og at julenissen kan oppfylle hans største ønske om at hun skal bli frisk, gir Noah mot til å konfrontere mørke og redde Julius.

Men den kanskje sterkeste og mest iøyenfallende kristne fortellingen er den som demonstreres gjennom karakterene «Winther» og «Luna». For de som ikke har sett den første «Snøfall» serien fra 2017, er Winther den falne karakteren, han som lar seg friste av «mørke» som tilbyr ham makten som julenisse. Da Winthers plan går skeis og han blir avslørt, opplever han imidlertid kun julenissen «Julius» tilgivende kjærlighet. I “Snøfall 2” er det Winter som formidler den samme tilgivende kjærlighet til den falne Luna, som har mistet alt håp og tror at hun må bli i «mørket» til evig tid.

For nettopp da Luna blir avslørt, og tror alt håp er ute og at «ingenting igjen kan bli som før» er det Winther, som selv har opplevd smerten ved å la seg forføre av de mørke kreftene, som strekker ut hånden og gir Luna troen på at hun også kan få tilgivelse og komme tilbake. Og det er denne kjærligheten som til slutt gir Luna kraft til å konfrontere og overvinne de mørke kreftene som har tatt makten over henne.

Og da har jeg ikke en gang nevnt karakterene fra "virkelighetens verden". Men også her er den kristne etikken helt gjennomgående. Ruth, som må overvinne frykten for avvisning, for å kunne vise sin kjærlighet til de rundt seg, og for å kunne gjenforenes med sin datter Elise, som hun adopterte bort som 17-åring. Og Selma og Håkon, som alltid bevarer troen på at de kan få brevene fra barna over til Snøfall.

For meg er «Snøfalls» gjennomgående, sterke budskap helt grunnleggende kristent. Den sterke fortellingen om kraften i «tro, håp og kjærlighet» er nok et bevis på kraften i den kristne fortellingen om Jesus, Guds sønn, som iførte seg våre kår og lot seg føde inn i verden som menneskesønn, for å frelse og redde oss fra vårt eget «mørke».

Det at vi mennesker, til tross for alle vår feiltrinn, alle våre mangler og ufullkommenheter kan ha håp om frelse og utfrielse fra mørke til lys, ved frelseren Jesus Kristus.